Et balansert liv

Det siste året har jeg hatt et fokus på å begynne å leve et balansert liv. Jeg innså vell kanskje at det var det jeg gjorde litt uti prosessen. Det begynte med at jeg ville leve balansert i kosthold og aktivitet – jeg ble opptatt av hva kroppen faktisk trengte, og det å mate den med sukker fra morgen til kveld så jeg at var lite balansert. Så klarer jeg egentlig ikke å forklare hvordan alt skjedde – men nå sitter jeg her og føler jeg har gjort en veldig stor jobb i livet mitt med å ha en generell balanse i det. 

Jeg har som sagt blitt opptatt av bra mat – mens jeg skriver nå har jeg nettopp smakt på min første batch med fermentert ketchup, og kraften fra rådyrbein står på plata. Og hvis dere har fulgt med ellers vet dere jo at jeg allerede driver med en del annerledes mat som surdeig, chiapudding osv. Det er morsomt å se at jeg plutselig sitter her og har så mye mat hjemme som jeg har laget selv– som jeg for ca 12 måneder siden ikke visste hva var en gang, haha! Fermentering? Koke kraft? Og surdeig var et brød de spiste i bibelsk tid hadde jeg fått med meg – jeg trodde kanskje ikke det var noe som fantes lenger, haha!

Ellers har jeg funnet en balanse i trening. Jeg la hele treningen litt på hylla i noen måneder, fordi jeg så at det eneste som noen gang har drevet meg til trening er vektnedgang – og når den motivasjonen ikke skal være i livet mitt lenger så hadde jeg liksom ingen grunn til å trene. Men så har jeg sakte men sikkert innsett det jeg allerede visste – trening er ikke bare for å nå et mål for utseende, det er bra for helsen – ja både den fysiske og psykiske! Men hvordan skulle jeg begynne å trene uten å hate livet mens jeg gjorde det? Dette steget har jeg såvidt begynt med. Jeg går tre turer med Lewis om dagen – det velger jeg å tenke er bra aktivitet, selv om jeg føler meg bombardert av spesielt sosiale medier som fremmer beinharde økter på treningssenter. Og ellers har jeg begynt å trene en liten 20- minutters styrkeøkt hjemme annenhver dag. Så ser jeg frem til våren når det blir mulig å gå lengre turer, og av og til med telt, uten å måtte ha ski på beina. Det føles balansert – det føles som noe jeg kan klare å ha som livsstil og ikke bare en “slankeperiode”.  Jeg har også fått meg en Fitbit som hjelper meg å følge med på søvn og at jeg holder rundt 10 000 skritt daglig med turene til meg og Lewis. Jeg har funnet ut hvor mange timer søvn jeg trenger, og tar på alvor å skulle få dem. 

Det var kroppens balanse! Men det er bare halvparten. Jeg har gjort en like stor jobb inni meg. Vi kan kalle det sjelen, som i kropp og sjel. Jeg har begynt å ta på alvor at jeg vil ha et liv med Gud, og at jeg faktisk vil at det skal innebære at jeg bruker jevnlig tid med Ham! Jeg har jo skrevet om loggingen min før, og de siste månedene har det blitt veldig viktig for meg, og viktig for å ha en ro og indre balanse. Dette har også hjulpet meg å sakte men sikkert legge vekk følelsen av å måtte leve slik jeg ser andre gjør. Alle som springer rundt og “har ikke tid”, ” det er for mye” og “det skulle vært flere timer i døgnet”. Sånn vil jeg ikke leve. Jeg gidder ikke å ha et liv hvor jeg føler livet bare skjer meg, at jeg ikke har noe valg. Jeg føler det er mange som føler at de ikke har noe de skulle sagt i hvor hektisk livene deres er – men det tror jeg ingenting på. Så dette året har jeg fått jobbet litt inni meg med det også. Det er jo ikke noe balansert liv om man føler man går på underskudd hele tiden. 

Jeg er nysgjerrig på om jeg er den “eneste” som har tenkt i disse baner! Er det noen andre der ute som tar et oppgjør mot travelheten? Er det flere der ute som er opptatt av å ha et balansert liv, både kropp og sjel? 🙂 Jeg vet at det ligger litt naturlig for meg – i min personlighetstype står det tydelig av typen elsker balanse i alle ting, haha. Men bare fordi det ligger naturlig for meg, kanskje, så tror jeg det er noe alle burde ha i livet sitt. 

Det er deilig å kjenne at jeg styrer livet mitt, at kroppen min får det den trenger og at jeg er opptatt av at jeg skal ha det bra inni meg. Det anbefales 🙂 

Samlivets spiral- og dens enorme kjedereaksjon

De siste årene som gift har vært en bratt læringskurve! Og jeg har faktisk elsket store deler av det- for jeg brenner virkelig for ekteskapet. En av de tingene jeg har lært som kanskje har vært mest mind-blowing  og viktig for hvordan ha et godt samliv, handler om det jeg kaller samlivets spiral.

Våre handlinger inn i samlivet er med på å styre retningen av denne spiralen- den kan gå opp og den kan gå ned. Om den er på vei ned er det vanskelig å snu den- det krever hardt arbeid og å gjøre litt motsatt av det man føler for. Når den går oppover blir det lettere og lettere å få den til å fortsette oppover – og vi vil oppover, bare så det er klart, haha ;P

De handlingene som påvirker spiralen er handlinger som enten er positive mot partneren din – å gjøre noe, si noe, kjøpe noe, ofre noe – for partneren din. Å møte partnerens behov er med på å snu spiralen oppover. Å gjøre motsatt av det, nemlig å gjøre motsatt av partnerens behov, eller bare ikke møte behovene- er med på å snu spiralen nedover. Dette skjer ofte når man velger sine egne behov over den andres.

Enkelt sagt handler det om at det er lett å elske den andre bra når den andre elsker deg bra. Det er lett å legge til side sine egne behov, og fokusere på partnerens behov, når partneren passer på dine behov! Og likt er det motsatt : når partneren ikke ser dine behov, og er mest opptatt av å dekke sine egne – er det veldig vanskelig å tenke på å dekke den andres behov, for “jeg må jo passe på meg selv tydeligvis- ingen andre gjør det! Og partneren min trenger jo ikke at en person til skal passe på h*n, det klarer h*n utmerket selv” og “hvorfor skal jeg gjøre det for h*n, når h*n ikke gjør noe for meg”  ;P

Noe av det vanskeligste jeg har opplevd i ekteskapet er å være langt nede på nedover-spiralen, og bestemme meg for at det må snu. Det føles enormt urettferdig, tungt, og stritter imot enormt mye inni meg. Men sannheten er at noen må begynneNår man er på full fart nedoverspiral er man ofte ikke på bølgelengde med partneren sin – og det føles ofte ensomt. Det føles urettferdig og tungt å skulle være “the bigger person” og begynne å gi til partneren i en periode hvor partneren ikke gir til deg. Det blir en periode hvor man faktisk ikke får noen ting tilbake- men gir og gir og gir. Heldigvis er denne spiralen ganske magisk- og jeg kan nesten love deg at om du går fullt inn og begynner å snu spiralen – så vil det bli lettere og lettere, for partneren vil henge seg på. Ektefellen vil bli sett, hørt, og tatt vare på – og da er det naturlig og lett å gi det tilbake igjen.

Samlivet er så fantastisk og givende når man er i en god oppover-flyt. Det er lett å elske partneren sin, og man føler seg overøst av kjærlighet. Jeg og mannen er i en veldig god flyt nå, og jeg kan faktisk ta meg selv i å føle meg nyforelsket til tider! Ekteskapet kan være så utrolig godt! Men så ser vi jo rundt oss at ekteskapet ofte ikke er så godt for folk- og jeg kan love deg at deres spiral er i høy hastighet nedover…

Denne spiralen er i konstant endring og bevegelse- det er ikke slik at om man har fått den opp så er den oppe for alltid. Den kan like fort snu ned. Om man har det supert men plutselig har et par dager hvor begge er skikkelig slitne er dette en kritisk tid for spiralen. Det hadde faktisk meg og mannen min denne helgen som var! Jeg begynte å bli syk, og mannen kom hjem fra en ukes leir og var sliten. Selv om vi er i en fantastisk flyt nå – så kjente jeg at det ville kreve litt ekstra å ikke snu spiralen disse dagene. Men vi klarte å holde flyten oppover! Mannen min begynte dagen med å ta morgenturen med Lewis alene – jeg våknet til å ikke måtte rett ut med en masete hund. Det ga meg med en gang en takknemlighet og et ønske om å gi tilbake – så fortsatte vi sånn!

Så man må alltid være bevisst sine handlinger – men det er som sagt mye lettere når man er i god flyt opp enn når man er i full fart ned. Det er også lettere i god oppover-flyt å se forbi og tilgi feiltrinn fra den andre. Man har mye større tålmodighet hos partneren sin når flyten er god – når den er på full far ned, derimot, da kan hver minste ting tolkes i verste mening og møtes ikke med noe nåde.

Å forstå spiralen, å ta spiralen seriøst i samlivet- det er så utrolig viktig! Det endrer samlivet ditt! Grunnen til at mange ikke gjør det er kanskje først av alt at de ikke tenker over at det funker slik – men også at det er utrolig tungt å snu en dårlig vane. Det er selvoppofrende over en periode- og stritter imot hvordan samfunnet sier vi skal være, og alt inni oss ;P

Et siste tips til deg som leser og bestemmer deg for å være den som snur spiralen: ikke vent på partnerens reaksjon – ikke tro at fordi du tok ungene en hel dag, at partneren din vil gjør det samme neste dag. Det tar tid, og det kommer til å være en periode som hvert fall oppleves som laaaang hvor du gir helt alene. Man må virkelig ikke forvente noe som helst fra partneren i denne perioden – for da blir man så utrolig skuffet gang på gang. Ha heller null forventninger og bli positivt overrasket over den minste lille ting h*n plutselig klarer å gjøre tilbake. Det siste der er forresten noe jeg anbefaler uansett om man man er på toppen i flyten også : ikke forvent og fokuser på ektefellens handlinger, men fokuser på ditt.  For å klare dette er mitt neste råd det som har fått meg gjennom det: Gå til Gud for å dekke dine behov. Han vil alltid gi og gi og gi. Få ut din frustrasjon og dine tårer i tid med Han.

Jeg håper dere får en fantastisk dag! Og jeg ønsker dere en fantastisk oppover-flyt i livene deres <3

“Dette er tidenes dritteste dag!!!”

Jeg hadde akkurat satt meg i bilen på langtidsparkeringen ved togstasjonen og oppdaget at både batteri- og oljesymbolet lyste rødt. Jeg ringte mannen min, som er i Kongsvinger (aka jeg må ordne dette problemet selv), og sier mens jeg griner “Dette er tidenes dritteste dag!!!” Haha. Jeg har et godt vokabular i dramatiske stunder.

Jeg føler kanskje det trengs litt kontekst. Først av alt- dette var ikke tidenes dritteste dag, men jeg var ganske sliten og oppgitt. Jeg hadde hatt min første dag i ny jobb! Jeg skal være dagmamma i noen måneder og jeg var veldig spent! Bare for å få det sagt så var selve jobbdagen veldig bra – det blir en spennende og annerledes jobb, og akkurat det jeg trenger! Men som man kanskje gjør var jeg ganske spent på denne første dagen. Det gjorde blant annet at natten min var på rundt 5 timers søvn. Mannen er som sagt vekkreist, det betyr at jeg har ansvar for Lewis alene. Jobben var fra 08-16 og det tar ca 40 minutters reise for å komme dit (oi, det høres ganske mye ut når jeg sa det sånn!). Jeg gruet meg til å kjøre fordi jeg generelt er litt redd for å kjøre, og nå var det glatt i tillegg!

Alt dette til sammen er en litt hektisk hverdag hvor jeg må mestre det å kjøre til toget, ordne med Lewis før jeg drar, være på jobb, kjøre hjem fra toget, ta Lewis på lang tur, eat, sleep, repeat. Dette syntes jeg var litt mye, meen det er snakk om tre dager hvor jeg skal gjøre dette alene, ellers kommer mannen til å være hjemme 🙂 Så dette skulle jeg klare! Det jeg derimot ikke regnte med var at et tog skulle avspore og blokkere en/flere skinner i Lillestrøm. Det betydde at det var sykt mange kanselleringer, og jeg ble for sein til min første dag på jobb og måtte stå ute i -16 i over 30 min uten skikkelig tøy – ikke gøy. Det jeg hvert fall ikke regnet med var at dette problemet ikke skulle være løst åtte timer senere, og jeg endte med å vente lenge på toget for å komme meg hjem- jeg brukte to timer i stedet for 40 min, og den lille biten av ettermiddag jeg hadde ble mindre og mindre. Da satt jeg meg altså i bilen, så symbolene og ringte mannen. Det viste seg HELDIGVIS at det var et lett løselig problem- litt sånn hjelp man får når man ringer IT – ” Har du prøvd å skru den av og på?”.. Og av en eller annen grunn gikk alle de røde lysene vekk, og jeg kunne kjøre hjem. Hurra!

Men nå har jeg altså kommet meg hjem, jeg har spist lasagne fra i går og turen med Lewis er tatt. Mannen min var min personlige psykolog på telefonen mens jeg gikk tur, og ting er litt bedre- haha. Jeg har kommet der at jeg sitter og flirer litt av meg selv, livet var virkelig dritt for en time siden, haha. Nå skal jeg legge meg om en drøy time, for å ha et litt bedre utgangspunkt for morgendagen. Off, jeg får vondt i hunde-mamma-hjertet med tanken på at Lewis må være såpass mye mer alene enn han pleier! Vi har heldigvis tidenes huseiere som lufter han en gang mens jeg er på jobb disse dagene 🙂

Når var sist gang du hadde tidenes dritteste dag? xD

Bursdagshelg

På fredag fylte jeg 25 år! Jeg syntes bursdag er gøy, men er ikke en av dem som gleder seg enormt og har store ønsker og forventninger til dagen. Derfor ble jeg så overrasket da bursdagen min ble så utrolig bra! Jeg tror kanskje det må være min beste bursdag noensinne, jeg. Mye av grunnen til det var at jeg fikk en stor bekreftelse på det jeg allerede visste- at jeg har verdens beste gjeng av nære venner og familie rundt meg. Det at de satt av helgen og tid til meg betydde så mye. Og all oppmerksomhet utenom det ble en stor positiv overraskelse som jeg hadde helt glemt ut at fantes – for eksempel Facebook gratulasjoner!

Jeg husker da jeg var ungdom at mengden offentlige gratulasjoner var veeeeldig viktig! Når jeg tenker tilbake på det tenker jeg at var veldig slitsomt og unødvendig fokus å ha! Det er også en god påminner om at hvis man søker hele verdens oppmerksomhet, og ikke er fornøyd før et visst tall er nådd, vil man ha vanskelig for å bli fornøyd og lykkelig. Jeg er så glad for at fokuset mitt har tatt en drastisk helomvending, folka som gjorde dagen min i år var mine aller nærmeste. At hele familien min facetimet meg på morgenen, at min nye familie tok seg tiden til å komme på bursdagsmiddag, og at mine beste venninner satt av tiden for å være med meg på dagen og hele helgen! Jeg er veldig takknemlig.

En annen overraskende glede var gavene! Før var både bursdags- og juleaver fylt med en forventning om at alt kan skje – det kan være den sykeste gaven noensinne, haha! Og når man var 7 år og “den sykeste gaven noensinne” var noe til under tusenlappen så var det jo mulig å få det også, haha! Men sakte men sikkert har jeg jo skjønt at de store tingene vi trenger i vårt liv må jo spares til! Så jeg har fått et annet forhold til gaver. Men det som er gøy er at gavene har vist seg å være sykt kjekke likevel! Jeg har ikke store forventinger og ønsker sånn egentlig – og da blir jeg jo skikkelig overrasket over å få noe gøy! Jeg fikk Fitbit, og det var noe jeg virkelig ikke trodde kom til å skje- den holdt jeg på å spare til selv. Så det var en stor positiv overraskelse. Og ellers fikk jeg så mye kjekt! Billett til colour-konferansen, en inspirasjonsbibel, turbukse, en deilig myk og fin genser, rå kakaopulver, kokosblomstsukker, en 40L tursekk og en bok om sopp, haha! Alt var sånne ting jeg har ønsket meg, men som vårt studentbudsjett ikke tillater oss å bare shoppe når enn vi vil!

Nei, jeg er virkelig takknemlig, det er alt jeg kan si!

Jeg velger folk for livet

Jeg sitter og ser på bloggerne og som alltid kjenner jeg at jeg er så enig med Funkygine. Og det er egentlig ganske morsomt, fordi vi er så utrolig forskjellige på nesten alle områder utenom en – vi prioriterer familie veldig høyt. Men når jeg tenker mer over det ser jeg at det handler kanskje mer om at jeg prioriterer folk for livet ut. Her er jeg og mannen min ganske like – noe som er veldig positivt på noen områder, men utfordrende på andre. Utfordrende nå disse årene når vi flytter hvert eneste år og begge to har tanken om at det å bli kjent med folk her for bare ett år- det er waste of time.

Jeg prioriterer automatisk min energi til relasjonene jeg skal ha livet ut. Det er våres to familier og våre aller beste venner. Og siden mannen min er lik meg, er det tydelig på hans side av venner også hvem som er livslange relasjoner. Det er kanskje ikke så vanlig, når jeg tenker meg om! Vi har så kontroll på hvem som er våre nærmeste. Jeg har flere vennskap jeg virkelig bryr meg om, men tre bestevenner – som det heter. Og så lenge de ikke ditcher meg, haha, så har jeg planer om å ha de for alltid 🙂 Jeg har bursdag på fredag og heldig som jeg er har alle tre valgt å feire dagen med meg! Det betyr ikke å sette av ettermiddagen, for deres del, nei – to av dem reiser til meg fra Kristiansand og er her hele helgen, og hun siste har faktisk utsatt en sydenferie med en dag for å være med meg! Når kjærlighetsspråket mitt er tid, og spesielt prioriteringen av denne, kunne jeg ikke følt meg mer elsket av disse tre akkurat nå 🙂 Sånn helt seriøst føles det alt for mye om de har med en gave eller på noen måte gjør mer enn det de skal med å komme til meg. Jeg har fått mer enn nok <3

Det er morsomt å tenke på at jeg tilfeldigvis fant en mann som er så lik meg på dette området. Jeg tror ikke det var noe jeg var veldig bevisst på, sånn egentlig. Men det henger jo litt sammen med hvordan jeg så at han var med familien sin. Det var veldig viktig for ham at jeg skulle være mye med familien. Jeg tror faktisk at om han ikke var så interessert og opptatt av å få meg inn i familien så hadde jeg nesten tatt det som et varseltegn i begynnelsen av forholdet. For meg er familie så utrolig viktig, og det hadde vært vanskelig å hatt en mann som ikke brydde seg om hverken min eller hans.

Kanskje denne delen av oss er en grunn til at vi også så naturlig prioriterer ekteskapet. Vi starter ny familie, og som mannen min sa her en kveld er det uaktuelt å ha noe rusk som vi ikke ordner opp i. Dette ekteskapet skal være bra, og vi prioriterer det høyt.

Selv om jeg er så klar, og fornøyd, med mine prioriteringer rundt dette, kan jeg ofte også føle at det er feil i denne tiden og kulturen. Jeg reagerer jo selv når Funkygine står på tv-skjermen og sier at hun ikke har så mange venner fordi hun prioriterer familie. Det skurrer liksom bittegrann- det er ikke det man er vant til å høre! Jeg ser flere sånne ting i mitt liv hvor jeg velger litt annerledes. Jeg velger tro i en kultur hvor religion er gammeldags og lite smart, familie og få venner i en kultur hvor man skal være sosial med mange venner i ekte liv og på nett, et rolig liv i et samfunn hvor “travel” høres bra ut og ikke minst ekteskap når det nesten føles som om det er utdatert for mange!

Jeg vet så godt at jeg vil ha dette livet, disse valgene jeg har tatt er så sykt bra og rett for meg, men det dukker så ofte opp at jeg føler jeg må gjøre ting annerledes for å være mer normal og virke suksessrik i samfunnet i dag. Jeg lever så annerledes! Og noe tenker jeg at både jeg og mannen min kanskje bør jobbe litt med (og det gjør vi også) – for eksempel å være sosiale selv om det er med mennesker man ikke vet om man skal ha noe med å gjøre. Vi vil jo være åpne for nye relasjoner også 🙂  Men jeg er på en reise for å virkelig godta dette med meg selv, hvor målet er at den dårlige samvittigheten og følelsen av å ikke virke bra nok utad skal bli sjeldnere og sjeldnere- helt til det er borte for alltid 🙂

Friluftsfolk – to be

Jeg og mannen har snakket mye om at vi vil være en familie som er mye ute på tur. Foreløpig er familien bestående av to voksne og en hund – så langt som å tenke barn inn i dette har vi ikke kommet enda, men jeg har en tanke om at jeg vil at vi skal være vant til, og elske, det å være på tur. Det tror jeg øker sannsynligheten drastisk for at våre barn vil like det også 🙂

Vi har spesielt snakket mye om teltturer de siste månedene. Nå føles det alt for kaldt for telttur (eller alt for dyrt for utstyret det krever 😉 ), men vi har begynt å drømme og planlegge for vårens og sommerens teltturer. Vi har blant annet ønsket oss mye turutstyr til både jul og bursdag! Jeg har fått min aller første sovepose, og mannen har nå en 80L tursekk! Telt har vi kjøpt selv og resten har vi, så nå begynner vi å bli rimelig klar!

Jeg er ikke vant til å være mye ute i naturen, og det å sove ute hele natten tar alt til et helt nytt nivå! Jeg syntes faktisk at det er veldig ubehagelig- spesielt med tanker på naturen i mørket. Plutselig er det umulig å se hva som lurker og går rett med deg! Men jeg er fast bestemt på å jobbe meg gjennom det- og med både mann og stor hund i telt har jeg god beskyttelse, for å si det sånn, hehe.

Jeg har oppdaget bloggen og instagrammet til ei som virkelig inspirerer meg innen dette! Hun heter unececilie på Instagram og skriver om hvordan hun har trosset både angst og mørkeredsel for å sove alene ute i naturen. Det er skikkelig modig, og jeg er klar for å trosse frykten for å oppleve gleden og friheten ved å være i naturen over tid 🙂

Jeg kjenner at jeg håper sånn at vi virkelig blir folk som er mer ute i naturen. Vi var ganske mye ute i høst – men så kom snøen og tok turstiene. Og denne jenta har nesten ikke stått på ski i sitt liv. Men nå har jeg aldri vært mer motivert for å prøve meg på ski, og jeg leter iherdig etter gamle ski på finn! Men det viser seg å være overraskende vanskelig å skulle finne en match.

Er du glad i å være ute, og spesielt på telttur? Tar gjerne imot tips for en telt-rookie. Mitt første tips til meg selv er å legge opp til en god opplevelse! Så å prøve seg i snøværet nå hvor å fryse om natten er høyst sannsynlig- det virker rett og slett ikke veldig lurt. Åh- disse bildene får meg hvert fall til å glede meg til fine varme dager ute!

Et litt annerledes innlegg

Dette innlegget blir litt annerledes enn det jeg pleier å skrive om- fordi det kommer til å handle litt mer tydelig om tro enn normalt. Det kan være at et slikt type innlegg er en engangsting, men plutselig blir det litt mer av dette her på bloggen, vi får se!

Helt siden jeg var rundt 10 år har jeg slitt med kroppen min. Jeg har ikke vært fornøyd, og det var vell rundt den tiden jeg begynte å gå opp i vekt. Jeg var en såkalt “pinne” frem til da, men så endret det seg. Det var nok den berømte trøstespisingen som slo inn, jeg hadde det ikke alltid så veldig bra i Thailand. Jeg husker fra jeg var rundt 12 at jeg hadde en bevisst tanke om å gå ned i vekt. Snopestopp var allerede i gang og siden da var jeg konstant i slankemodus. Det var mange år med å ikke like kroppen min. Jeg gikk ned litt i vekt, men gikk det fortere opp pluss litt til alltid. Helt til jeg var 19 år og en gang for alle gikk ned 20 kg og har holdt de av siden.

Det er lett å tenke at historien ender der – happily ever after – det tenkte hvert fall jeg. Men en ny regel hadde satt seg som sannhet i hodet mitt: jeg var bare bra nok om jeg var på akkurat det målvekttallet. Det betydde at når jeg gikk opp en kg eller to etter jul feks, så var jeg ikke verdig lenger. Jeg hadde ingen grunn til å elske meg selv og kroppen min. Tenk så absurd! Men sånn var det.

Jeg er troende. Jeg tror at Jesus elsker meg (selv om det er en stadig jobb å skulle begripe den kjærligheten) og bryr seg om hver minste ting i livet mitt. Men det hadde ALDRI gått opp for meg at Han da selvfølgelig bryr seg om dette problemet også. Det er virkelig absurd å tenke tilbake til- for jeg trodde at Jesus brydde seg om alt, meeeen ikke at jeg slet med å godta utseendet mitt og koblet det opp til selvverdet mitt med en gang jeg var over målvekten min. Det falt meg ikke inn – haha!

Gud gjorde dette klart for meg for ett år siden omtrent. Jeg fikk det som en skikkelig aha-opplevelse og Han viste meg tydelig at dette ville Han være en del av. Jeg fikk faktisk en tanke om at jeg skulle faste en dag. Det hadde jeg prøvd en gang før, og hadde ikke tenkt at det var noe jeg typisk skulle gjøre igjen egentlig. Så det var en merkelig og overraskende tanke, og jeg var helt ærlig redd for at det var den “syke” delen av meg som ville at jeg helst bare skulle slutte å spise helt.. Men jeg tenkte nøye gjennom det og klarte ikke helt å finne hold i at det skulle være meg som kom med den rare ideen, og jeg prøvde det den dagen. Etter den dagen med bare vann og hvor jeg brukte mye tid med Gud, endret alt seg. Jeg følte der og da at Gud hadde tatt vekk alle negative følelser om kropp. Mat var ikke en avhengighet lenger, og jeg klarte å like det jeg så i speilet uansett tid på dagen, oppblåst eller ei, etter en stor middag eller ei. Jeg kunne se meg i speilet på det jeg før ville kalt en dårlig dag- og ikke kjenne noe negativt assosiert med det, det var bare kropp! Og en kropp jeg var fornøyd med, ikke minst. Jeg trodde jeg var helbredet fra alt negativt rundt kropp for godt.

Men så etter noen måneder begynte tankene igjen og jeg gikk inn i mitt vanlige mønster. Jeg hadde dårlig samvittighet fordi jeg trodde, og tror, virkelig at Gud helbredet det ut av livet mitt. Men nå hadde altså jeg “ødelagt” det med å gå tilbake til gamle vaner – tenkte jeg. Det var en liten sorg i livet mitt og jeg følte igjen at jeg alltid kom til å slite med kropp. Jeg misunnet min manns syn på kropp og mat. Det var så tydelig forskjell på oss- jeg hadde så tydelig masse bagasje rundt kropp, og mat hadde en makt over meg.

Så for en stund siden begynte jeg å bruke mye mer tid med Gud. Jeg begynte å skrive logg, som enkelt sagt innebærer at man skriver tankene sine i en bok og tenker at Gud er med i den tiden jeg sitter og skriver. Jeg satt plutselig hver morgen og kveld med loggen og den tiden med Gud ble fort veldig viktig for meg. Å stå opp, starte dagen, uten å koble meg på Gud først ble plutselig helt utenkelig. Jeg må le- for det har Joyce Meyer (Amerikansk pastor) sagt i alle år, og jeg har ikke forstått meg helt på det. Noe av det første jeg skrev i den loggen var et sukk om hvordan jeg tenker på kropp. Jeg hadde kjøpt en kjole til jul, likte den i butikken, men nå var jeg redd for å prøve den på igjen – for tenk om jeg ser helt annerledes ut i den nå!? Hehe. Jeg var mildt sagt lei av å ha alle disse tankene i hodet, og skrev det ned i loggen. For noen dager siden innså jeg at siden den første dagen med logging (=tid med Gud) har jeg ikke tenkt noe negativt om min egen kropp. Det er borte igjen. Da ble det veldig klart for meg at Gud vil gi meg mange ting, mange gaver, mange velsignelser – men jeg må faktisk være med Han, for at Han skal kunne gi meg disse tingene.

Jeg tror mange av oss har ting i livene våre som vi ber om at Gud skal ta vekk, endre, eller gi. Jeg vil bare gi en liten oppfordring i dag til å se på om du bruker tid med Gud. Er Han en nær relasjon i ditt liv? Jeg vil ikke gi noen dårlig følelser til noen med dette – det kan ligge mye sårt i våre liv, bønneemner som aldri ble besvart. Og jeg vil ikke legge en skyldfølelse over på deg for det. Men jeg vil si dette: Om du bruker mer tid med Gud, blir kjent med han- får en ekte relasjon til Ham, da kan jeg garantere at livet ditt vil endre seg drastisk. Jeg kan garantere et liv fylt med mer fred, glede, visdom og ledelse fra Gud. Det er verdt å prøve, sier nå jeg! Og en perfekt måte å starte er å logge! Finn en bok, skriv datoen på toppen av arket og begynn å skriv det som foregår inni deg. Les litt i bibelen, eller en leseplann i bibelappen, sammen med denne loggestunden. Og se hva som skjer 🙂

Jeg håper dere får en nydelig dag!

Status:

Status akkurat nå: Jeg sitter i sofaen og vurderer sterkt å droppe skoletimene i morgen av den grunn alene at vi fikk en oppgave om å lese en tekst i dag, til i morgen, og forberede noen spørsmål til den. Jeg er så i manko på energi om dagen at det å være på skolen og så komme hjem for å gjøre hjemmelekser til neste dag faktisk funker veldig dårlig. Jeg er bare trøtt hele tiden!

Slik hadde jeg det i fjor vinter også – og helt seriøst, hvis jeg skal reagere så kraftig på vintermørket hvert år må jeg flykte landet fra oktober- mai tror jeg. I fjor gikk jeg faktisk til legen for å finne ut av hvorfor jeg var så utmattet, og legen tok noen blodprøver – men var nok mest interessert i å stille meg kamuflerte spørsmål om psyken min ;P Jeg skulle ønske han kjente meg bedre, for da hadde han visst at jeg vet når det er en eller annen psykisk grunn til helsetilstanden min. Jeg har aldri gått til legen for å være sliten før, og hele grunnen til at jeg nå gikk for første gang på grunn av utmattelse, var fordi det faktisk ikke var noe psykisk. Og samme gjelder nå : jeg har det SÅ bra! Men kroppen henger ikke med. Jeg vil ikke kalle det høstdepresjon heller egentlig, for det som plager meg mest er det utrolig lave energinivået.

bare mimrer og lengter litt i bildeform hehe

Etter noen blodprøver i fjor hos legen fant jeg ut at jeg hadde D-vitaminmangel. Jeg fikk D-vitamin på resept men legen selv mente at det ikke var nok mangel til at det skulle ha noe å si. Jeg har lest meg opp litt rundt dette temaet og funnet ut at norske leger er ganske langt bak – vil noen si- med tanke på vitaminer, og kanskje spesielt D-vitamin. Det er litt uenighet rundt hva som er et normalnivå, og hvor mange ville sagt jeg hadde betydelig mangel av D-vitamin, sa legen min at det var veldig lite og mest sannsynlig uten noen symptomer.

Varmere tider <3

Jeg hadde mest lyst til at legen skulle gi meg svart på hvit hvorfor jeg føler meg så slapp, men den gang ei. Men at D-vitaminmangelen min er årsaken til denne slappheten er egentlig den eneste og beste forklaringen jeg har! Så jeg hadde bestemt meg i fjor at jeg i år skulle være tidlig ute med å begynne med tilskudd. Det glemte jeg selvfølgelig – det er ikke så lett å huske å ta D-vitaminer når du er ute i sola og steiker, nei den påminnelsen fikk jeg jo selvfølgelig når symptomene begynte å vise seg igjen sent i høst! Så om det er mangelen eller ei har jeg samme status i år, og jeg takker superduper jatakk til tips som kan være litt mer hurtigvirkende! Gir det å ta sol hurtigere resultater for eksempel?

Jeg er sånn sett utrolig heldig som ikke har så hardt program og kan lett roe ned tempoet. Men det går jo selvfølgelig ut over hvor mye jeg ville få gjort disse ukene, da! Nei, nå får jeg prøve meg på denne teksten jeg måtte lese, da! … og kanskje teste ut å ta sol?

Et lite tips!

Jeg kom på her en dag da jeg laget Taco, at jeg har kommet på en ganske genial måte å minske kjøttforbruket og gjøre middager billigere – uten å ha en “kjøttfri dag” eller lignende! Det er jo så mye snakk om at kjøtt er dårlig for miljøet, for mye er dårlig for hlesen og for studenten selv merkes det på lommeboken også. En dag for noen måneder siden tenkte jeg plutselig at “vi er jo bare to, men steker en hel kjøttdeig til middagen?!” Det resulterte i at jeg begynte å dele opp kjøttdeig, strimlet svinekjøtt og kyllingfilet i mindre deler før jeg fryste dem. Jeg gjorde det egentlig bare fordi det var logisk for meg at vi ikke trengte så mye kjøtt på bare to stykk. Men når jeg, som sagt, laget Taco for et par dager siden innså jeg noe bedre med den nye metoden min.

Jeg hadde laget alt for mye taco”kjøttdeig”! Det skulle bare være nok til to, men dette var nok mat til 4… men jeg hadde bare brukt en halv kjøttdeig? Det jeg hadde gjort var å ha oppi en god del champignong, en halv løk og en boks med kidneybønner sammen med kjøttdeigen, og krydret alt dette med tacokrydder. Ofte anbefaler folk at man skal ha kjøttfrie dager osv – men hva med å bare ha mindre kjøtt i alle middagene?

Jeg har selv prøvd å få mannen min til å spise vegetar uten at han skal merke det- men det er så og si mission impossible. Ett bit av lasagnen og den første kommentaren “det er ikke kjøtt i”. Men med å ha bare litt mindre kjøtt i alle måltid er alt tipp topp hos mannen min! Det smaker enda kjøtt, men vi supplerer med grønnsaker for å få mer fyll. Jeg syntes rett og slett dette er genialt jeg – både for smak, økonomi, helse og miljøet!

Så dagens tips fra meg er å ha mindre kjøtt og mer grønnsaker og bønner i maten! Anbefaler alle typer bønner, squash, champignong, gulrot og kikerter som ekstra fyll i stedet for kjøttet 🙂

Når du hører et rop om hjelp

I går kveld da jeg og mannen skulle ut på en siste tur med Lewis tok turen vår plutselig en annen vending! Vi gikk langs en traktorvei som var kjørt på de snølagte jordene og småpratet litt. Jeg hører en annen lyd i bakgrunnen og antar at det er kyrne på nabogården, som vanlig. Men noe i meg ble litt ekstra nysgjerrig og jeg ba mannen om å stoppe opp og være helt stille. Akkurat da vi lyttet stille utover hørte vi det begge to “Wææææææ Pappaaa!”. Det var ingen tvil for noen av oss at uansett hvilken situasjon dette var så var denne skrikende jenta alvorlig redd. Sånn skriker man ikke om noen kiler deg litt for heftig, liksom. Vi så på hverandre og jeg sa “dette er ikke normalt”. Vi begynte å vurdere fort hvordan vi skulle reagere. På en side kunne det jo være ei jente som sklei på isen, og ikke minst fikk hjelp allerede. Vi hørte ingenting mer enn dette ene skriket – men jeg vet jo at det hadde vært mer lyd “i bakgrunnen” rett før..

Vi visste heller ikke egentlig hvor lyden kom fra. Vi følte begge at det kom fra tvers over jordene på nærmeste hus/gård. Men hvordan beveger egentlig lyden seg over iskalde, vindstille, snødekkede jorder? Vi bestemte oss faktisk for å gå og sjekke – selv om vi var langt unna, med tanke på tiden det tar å trøkke seg gjennom 30 cm snø på jordene. Vi visste at vi ikke ville klare å hjelpe til hvis det hastet voldsomt, men vi gikk bort for å være sikre. Å ringe politiet var også innom tankene – men hva skulle vi si? Vi hørte et skrik fra en eller annen plass på ganske stor radius. Så ingenting, hørte ingenting ellers.. hva skulle de ha gjort med den informasjonen?

Vi trøkket oss gjennom snøen som akkurat ikke var hard nok til å bære oss, så vi gikk gjennom for hvert steg vi tok. Tjue minutter senere stod vi på veien med husene vi mistenkte lyden kom fra. Vi stod stille og observerte – men alt så helt normalt ut. Vi så inn i huset og så at de satt og så på TV- ikke noe panikk der inne, akkurat. Vi bestemte oss for å be, faktisk. Vi ba om at hvis det var noe ugreit som foregikk her at vi skulle få et tegn å gå etter. Vi stod stille en god stund. Så bestemte vi oss for å vandre hjemover langs veien. Det ble hvert fall en mye lengre kveldstur enn planlagt. Og spørsmålet ligger selvfølgelig enda i bakhodet – hvorfor skrek jenta? Det kan være alt fra å ha sklidd på isen til det aller aller værste.

Da vi kom hjem tok jeg frem loggboken min og skrev ned alle detaljer jeg husket – bare sånn i tilfelle. Klokkeslett, bilskilt, og alle observasjoner. Så fulgte vi meg en stund på twitterkontoen til politiet. Mer kunne vi ikke gjøre nå, følte vi. Og mer vet vi enda ikke, og sikkert aldri. Jeg bare håper og ber at hun datt på isen, tilkalte faren sin og har det helt fint nå!

Har dere opplevd noe sånt?