En ny epoke

Hei! Nå var det aaaalt for lenge siden! Det kjennes veldig godt å ha tid og energi til å være her inne igjen! Mye har skjedd siden sist og livet er ganske spennene – litt for spennende- for tiden!

Jeg er nå ferdig utdannet diakon! Jeg har en mastergrad, haha! Det føles helt sykt. Det forklarer også fraværet de siste månedene, som jeg nevnte sist jeg skrev også. Det var nok å tenke på med 4 eksamener hvorav en av dem var masteroppgaven xD Men nå er jeg altså ferdig. Så lenge jeg ikke stryker på noen av disse da ;P Det hadde tatt seg ut om jeg skulle oppleve min første stryk nå..!

Midt i alt bestemte jeg meg også for å dra til Modum Bad for å bli PREP autorisert veileder! PREP er det mest anerkjente samlivsprogrammet her i Norge og jeg visste at jeg ville fordype meg i ekteskapet- så jeg grep muligheten. Det innebærer at jeg kan ha samlivskurs- men også bruke kunnskapen i samtale med par, og det er veldig spennende! Så nå er jeg altså utdannet diakon og PREP autorisert veileder- wohoo!

En annen ting jeg gjorde midt oppi alt dette var å lage en adventskalender. Herlighet, plutselig går det opp for meg at jeg har gjort en del dette halvåret. Den adventskalenderen er ikke den typiske adventskalenderen- den består nemlig av bibelvers, andakt og bønn! Hørtes ikke det mye bedre ut enn sjokolade?? xD Jeg tror faktisk den er mye bedre enn det det hørtes ut som her. Jeg og mannen min har hvert fall brukt mye tid på å sette den sammen og sendt ut til de menneskene vi følte vi skulle gi den til. Det har vært en superspennende ting å gjøre og jeg håper at den kan bety store ting for hver person.

I den anledningen har jeg slått til på en idé jeg har hatt en stund nå, jeg har laget en instagram konto som skal handle om alt rundt tro. Den heter Tro med Talette (“tromedtalette”) og jeg er veldig spent og gleder meg til alt jeg kan finne på der inne. Blant annet vil kalenderen jeg laget bli delt der inne hver kveld frem til jul- så om du ikke har den fysisk anbefaler jeg deg å følge kontoen for å få med deg en annerledes adventskalender som setter fokus på det julen handler om, og Hans kjærlighet til deg. Alt jeg deler i den har betydd enormt mye for meg, så jeg håper du gir den en sjangse, for plutselig endrer det deg slik det har endret meg.

Så gå inn på instagram og følg meg der, om du vil!

 

12 000 ord senere

Nå har det vært noen uker siden sist her inne, og det skyldes at jeg har begynt mitt siste semester som student. Det innebærer å skrive en masteroppgave på 20-25000 ord og fire andre oppgaver på tilsammen 8000 ord – så ja, det kan bli for mye skriving også, og jeg har ikke helt hatt overskuddet til å skrive her også haha!

Nå er jeg 12 000 ord inn i de ca 30 000 ordene og jeg er ganske stolt av meg selv for det egentlig! Jeg har også lært mye om meg selv i denne prosessen. Jeg har fått bekreftet at jeg er ganske dårlig til å ta imot konstruktiv kritikk, haha! Jeg husker jeg leste det om min personlighetstype og tenkte “eh nei, jeg er jo kjempeflink til å ta vanskelige samtaler og sånn”. Mens mannen kunne fortelle meg at han syntes det stemte på en prikk xD Så jeg har innsett sakte men sikkert at jeg trenger litt tid fra jeg får kritiske kommentarer og tilbakemeldinger før jeg klarer å tenke og svare greit tilbake. Og i mellomtiden der sitter jeg full av følelser om at alt er galt, jeg er udugelig og at jeg føler meg angrepet, haha.

Jeg var på et obligatorisk skriveseminar for masteroppgaven for noen dager siden. Da skulle jeg legge frem hva jeg skrev om og hadde levert et utsnitt av oppgaven min en uke i forveien, slik at ti elever og lærere kunne gi meg tilbakemeldinger. Jeg var ikke forberedt på å få tilbakemeldinger kjente jeg, for jeg hadde vært mer opptatt av å ha noe konstruktivt å si til de andre som la frem. Så da jeg plutselig sto der og fikk kritiske kommentarer fra en haug av mennesker som er dyktigere enn meg på dette føltes det som verdens værste intervention og jeg følte meg angrepet og udugelig. Så utrolig sårbart at de hadde så mye de tenkte jeg måtte endre på, haha. Så forstår jeg jo egentlig der og da også at de selvfølgelig bruker tiden effektivt for å hjelpe meg videre, og bruker ikke mye tid på å bygge meg opp, men fy søren da trengte jeg resten av timen til å først holde tårer tilbake, for å så jobbe med å ikke hate alle i rommet, haha. Men så- etter en time eller to så gikk det mye bedre og jeg kunne begynne å se hele situasjonen med logisk blikk og trekke den konstruktive kritikken ut av det de sa.

Det har nok vært et lite nederlag for meg å innse at jeg er dårlig på å ta imot konstruktiv kritikk. Jeg har fått høre hele livet at man må og bør være god til det, og litt sånn “skjerp deg” til mennesker som ikke klarer det. Jeg har selv tanker om at det må gå an å snakke om problemer og å tåle at jeg sier fra om ting, spesielt i ekteskapet. Men så har jeg lært meg nå at det går helt fint at jeg er dårlig på det i utgangspunktet. Det er ikke så veldig mye å gjøre med utgangspunktet! Men det er mye å gjøre med hvordan du jobber med det videre og velger å takle det. Bare det at jeg vet at jeg trenger litt tid før det roer seg inni meg hjelper meg mye. Jeg legger ikke så mye i mine umiddelbare tanker og følelser, jeg vet at jeg bare må komme meg gjennom situasjonen uten å være dramatisk, haha, og så må det få modnes i meg den neste timen, eller dagen.

Spesielt i ekteskapet har jeg lært det, at det må gå ann å ta opp saker og ting. Mannen min skal alltid kunne si ifra om det er noe som ligger og ulmer. Men det er også helt lov for meg å vente med å svare på det til det har lagt seg litt. Vi har hatt noen runder hvor vi liksom skal snakke gjennom det mannen tar opp med en gang han tar det opp, og det har alltid ledet til at jeg ombestemmer meg på det jeg har sagt en liten stund etterpå- jeg er for preget av at det blir sårt og tungt rett etter å få kritikk. Så jeg har begynt å tenke på samme måte som jeg gjør når det gjelder saker som innebærer at jeg må “hive meg rundt” og omstille meg (som jeg også er dårlig på)- mannen (eller hvem enn det er) sier kritikken eller forespørselen om noe som krever omstilling, og så lar vi det ligge alt fra 10 minutter til en dag, til det har lagt seg til ro i meg og vi kan snakke om det skikkelig.

Dette kan gjelde uendelig mange tema, som for eksempel det å ha et temperament. Det er ikke så mye å gjøre med utgangspunktet, men det er mye å gjøre med hvordan man forholder seg til det og jobber med det videre. Det må gå an å snakke om ting med deg, men du har helt lov til å ta en liten time out fra samtalen for å jobbe med deg selv og roe ned. Jeg har for eksempel lært at jeg tåler mye bedre SMS med forespørsler enn direkte på telefonen. Da kan jeg legge SMS’en vekk til jeg er over den umiddelbare “ææ jeg ville jo ikke gjøre noe i dag, stress stress dritt” og har kommet til “så gøy at de vil være med meg, dette blir jo skikkelig gøy” – for så drastisk går det faktisk for meg de minuttene etter en melding. Så til de som lurer på hvorfor jeg ofte ikke tar telefonen, hehe 😉

En annen ting jeg har lært i denne prosessen er at jeg er en person som liker å jobbe med oppgaver og prosjekt- men det værste i verden er å måtte gå tilbake og redigere og sette spørsmålstegn med hele oppsettet. Så det er faktisk grunnen til at jeg nå sitter og skriver blogginnlegg – jeg holder på med mye redigering av det jeg egentlig var ferdig med, og det suger så da er jeg her, hehe!

Håper dere får en nydelig dag!

Hvordan jeg endret min tid med Gud

Jeg har de siste årene opplevd å få et helt annerledes forhold til Gud. Jeg kjenner meg plutselig ikke igjen i at det å bruke tid med Gud er kjedelig eller vanskelig å få til. Det frustrerte meg lenge at jeg ikke helt klarte å sette fingeren på hva som hadde utløst forskjellen – hvordan kan andre få det slik som jeg har det??

Så i det siste har jeg tenkt mye gjennom hva som egentlig utløste denne “reisen” jeg begikk meg ut på sammen med Gud, og selv om jeg ikke har et fasitsvar på hvordan man kan få en nærmere og kjekkere relasjon til Gud (utenom de typiske jeg alltid har hørt, som aldri egentlig funket for meg; bønn, lese bibelen osv) har jeg merket meg noen ting jeg tenkte og gjorde i denne overgangen.

Det begynte for noen år siden med at jeg var drit lei av å konstant gå med dårlig samvittighet for å ikke bruke nok tid med Gud, og når jeg først gjorde det kunne jeg heller tenke meg å gjøre absolutt alt annet. Det var vanskelig å forstå hvordan bibelfortellingene egentlig hadde noe med meg å gjøre. De handlet jo om Moses, og Peter og Paulus osv osv. Hvordan snakket Gud til meg her?

Jeg elsket Gud, og jeg slet faktisk aldri med tvil, som jeg har skjønt de aller fleste gjør. Jeg konkluderte med at jeg måtte ha en type trosgave. Men hvorfor var det så kjedelig å bruke tid med Gud? Jeg er veldig opptatt av relasjon, og jeg begynte å forstå at tiden min med Gud var jo faktisk relasjon til Gud. Og når det fikk et navn som er lett å overføre til alle mellommenneskelige relasjoner startet det noen nye tanker.

Hvis dette faktisk er Gud jeg skal ha en relasjon til- så burde jo ikke det være kjedelig i det hele tatt! Dette er Han som har skapt meg – med min humor, mine hobbyer og alle mine interesser. Så hvis Han har skapt humor, kreativitet osv osv – hvorfor var tiden min med Gud så kjedelig, stille og plain? Og i tillegg tenkte jeg at jeg var lei av å kjenne på dårlig samvittighet for å ikke bruke tid – hvis dette faktisk skulle være en relasjon, så ville jeg gå inn i den med nysgjerrighet og med en hensikt om å bli kjent med noen. Hvis du møter en ny person og med en gang kjenner på dårlig samvittighet for å ikke være med personen mer, kjenne personen mer… høres ikke det ut som verdens verste relasjon?! For meg høres det ut som en person jeg absolutt ikke vil bruke tid med, og kanskje noen foreldrene mine hadde tvunget meg til å være med fordi personen er ensom. Men hallo! Dette er Gud vi skal ha en relasjon til, ikke den stakkarslige personen som ikke har venner. Se for deg den kuleste, viseste, beste, mest populære personen du kan tenke deg, og at du skal få en relasjon til den personen! Den personen vil ha en relasjon til DEG. Sånn typ. Leonardo DiCaprio, Emma Stone, Dalai Lama- haha eller sikkert noen helt andre for deg ;P Du går ikke inn i den relasjonen med dårlig samvittighet og kjedsomhet, vel?

Jeg bestemte meg for at dårlig samvittighet skulle hives ut vinduet. Jeg ville starte på nytt – bli kjent med Han som skapte meg som er kreativiteten, godheten, visdommen selv! En spennende Gud! Og disse to tingene startet reisen min. Og det var ikke bare bare. Jeg måtte ofte bevisst ta tak i tanker om dårlig samvittighet og hive det vekk. “shit, jeg har ikke brukt tid i dag” – kast det vekk. Jeg valgte å tenke at Gud ikke vil ha en haug av folk som oppsøker Han av dårlig samvittighet og guilting – da hadde han vel heller bare skapt oss som roboter uten fri vilje da?!

For å bli kjent med denne Guden som har skapt meg som jeg er, begynte jeg å bruke tid med Gud på andre måter. Jeg liker musikk – da synger jeg med Gud. Jeg liker å male – da malte jeg med Gud. Jeg liker å skrive – da begynte jeg å skrive med Gud. Jeg liker å være i naturen – da var jeg med Gud i naturen. På en lang stund leste jeg ikke så enormt mye i bibelen, fordi jeg hadde kjedelig assosiasjoner til det. Jeg valgte å lese enkeltvers og kunne male et enkelt ord – eller en setning fra en lovsang.

Så etter en stund gjorde jeg noe annet som jeg tenker tilbake at var vesentlig for denne reisen. Jeg innså at jeg ikke helt skjønte/visste at Gud elsket meg. Og plutselig ble det klart for meg at det må være det viktigste jeg kan skjønne – jeg bestemte meg for at jeg ikke skulle gjøre noe annet før jeg forstod det. Drit i tienden, drit i naboskap (haha bare for en periode da) – jeg måtte forstå at Gud elsket meg. Så jeg begynte å oppsøke bibelvers hvor Gud sier at han elsker meg. Jeg begynte å be om at jeg skulle forstå at Han elsker meg, og sakte men sikkert – uten et kabooowww moment – så skjønte jeg det. Jeg er helt sikker. Og når jeg skjønte det forsto jeg også hvor viktig det var at jeg endelig skjønte det. Hvis jeg skal elske andre, så måtte jeg forstå at Gud elsket meg.

Gud ble min næreste relasjon – Han som bryr seg om alt jeg tenker, Han som ler hjertelig sammen med meg når jeg er morsom eller dummer meg ut. Han som bryr seg om at jeg ikke har elsket kroppen min, og som har bevisstgjort meg på negative mønster og gitt meg kjærlighet til meg selv. Som har holdt hånden min når jeg veier meg og pep-talket meg både før og etter fordi det tallet på vekten har vært så knyttet til min verdi. Han er den som alltid møter meg med den reneste og lysende omsorg og kjærlighet. Det er ikke vanskelig å bruke tid med en sånn person – det føles som det eneste jeg trenger og vil.

Så dette er det jeg har gjort, som jeg klarer å se nå. Nektet å slippe den dårlige samvittigheten inn. Startet på nytt med nysgjerrighet på en spennende Gud. Målrettet søkt å forstå at jeg er elsket. Så da kan du jo prøve ut det samme, om du er drit lei slik jeg var.

Håper du får en nydelig dag!

prosjekt perfekt

Jeg vet ikke med dere, men jeg opplever at vi lever i en tid hvor det er enormt fokus på å være perfekt. Ikke på alle områder, men en god del forskjellige. Jeg har reagert spesielt på en ting, og det er tankene og kravene vi har til foreldrerollen.

Jeg har reagert på meg selv og mine tanker mest egentlig, at jeg har strenge krav til foreldre. Jeg har vært veldig opptatt av det enormt store ansvaret det er å oppdra et barn, og mener at foreldre absolutt bør utfordre seg selv om det trengs for å møte barna dine bedre. Jeg har tenkt at foreldrene har det fulle ansvaret for relasjonen til barna sine, hvert fall inntil barna er helt voksne.

Det kommer også veldig mye forskning ut hele tiden som forteller oss hvordan vi bør være osv. For eksempel mobilbrukens påvirkning på barn. Jeg vil tippe at de aller fleste av dere har fått opp en reklamefilm eller hørt noen snakke om dette med å ikke se ned i skjermen når man er med barna sine. Og dette er kjempebra egentlig. Det er jo i utgangspunktet en veldig god ting å finne ut hva som er viktig for barneoppdragelsen, og vi har kommet veldig langt på dette også! Men så skaper det jo også et enormt press på å få alt dette til, og ikke minst den dårlige følelsen når man ikke strekker til.

Jeg så en film her om dagen som heter “an unfinished life” som startet denne diskusjonen inni meg igjen. Her møter vi en familie med mye grums. Det er dårlige relasjoner som er skapt av sorg og hat som kom av et dødsfall i nær familie. Man ser utover i filmen at bestefaren prøver å få et forhold til sin 10 år gamle barnebarn, og jeg syntes filmen var veldig vakker! Familie som prøver å komme nærmere, på en enormt uperfekt måte. Man ble glad i dem og jeg syntes det var vakkert å se en familie prøve å utfordre seg selv, for relasjonen sin del.

Men så innså jeg at situasjonen, slik den var fremstilt i filmen, hadde mye usunne ting i seg. Barnevernet hadde hatt nok av grunnlag til å ta dette barnebarnet ut av familien! Og når bestefaren prøver å legge vekk hatet sitt og møte familien sin, gjør han det på ganske stusselige måter. Hans definisjon på kvalitetstid med barnebarnet er at hun hjelper han å fikse bilen, liksom. Man kunne fort tenkt, hvis dette var en virkelig familie, at bestefaren heller skulle møtt barnebarnet sitt på hennes premisser.

Etter å ha sett filmen satt jeg med tanken om at vi må bli flinkere til å se den gode intensjonen, ønsket og forsøket andre gjør i relasjonen til oss! Jeg har som sagt egentlig ganske strenge krav til foreldre, og spesielt når barna er små.. men jeg har erfart selv flere ganger at jeg kan velge mellom å se den kjærlige intensjonen bak en handling eller bare fokusere på hvordan de bommet totalt på målet. Og jeg tenker spesielt når vi har blitt voksne selv og ser på vår barn-forelder relasjon, hvor vi er barnet, så kan vi tenke litt annerledes. Vi er alle uperfekte mennesker som ikke får til alt. Vi er formet av vår tid, våre erfaringer og mye annet. På samme måte som alle andre mennesker, er foreldrene våre også mennesker som har hatt en vei å gå i livet sitt, og har sine utfordringer.

Jeg fikk bare tanken om at vi kan prøve å møte menneskene rundt oss med mer nåde. Vi klarer ikke å være perfekte, men vi kan øve oss på å se det vakre i andres uperfekte kjærlighet. Se kjærligheten bak det mislykkede forsøket. Tenke det beste om hverandre, samtidig som vi ikke velger å stå stille i relasjonen- det er fint og viktig å stadig vokse. Men vi trenger ikke bare å være sinte og misfornøyde helt til de er perfekt.

Jeg jobber hvert fall med å utfordre meg selv på det. Når en person i livet ditt prøver i relasjonen deres, så kan man hente mye kjærlighet av bare det- selv om de i praksis gjør alt galt.

vi vokser oss sterke

Jeg husker jeg ofte kunne sammenligne meg selv med mennesker som fikk ting til som jeg ønsket at jeg skulle få til. Jeg så på hvor lett de klarte det og følte meg skikkelig svak! Bilkjøring er et av mine eksempler på dette. Jeg så at alle rundt meg elsket å kjøre bil. Det var jo gøy å kjøre og når jeg tok lappen var det flere som spurte meg om jeg hadde det gøy med det, med en tydelig forventning om at jeg skulle svare ja. Så satt jeg der og var midt i den største utfordringen jeg hadde møtt til nå i mitt liv – og ble møtt med forventning om at det var gøy. Dette sier jeg ikke for å ha et poeng om å ikke stille slike spørsmål og at det var feil eller noe. Poenget er at jeg har innsett at det er helt ulike ting i hvert enkelt menneske som utfordrer oss og drar oss milevis utfor komfortsonen.

Noen ting i livet blir anerkjent som vanskelig av folk flest, og når man står i det får man mange spørsmål og kommentarer på at det er vanskelig det jeg gjør, og sykt tøft å stå i det. Men så vil jeg påstå at alle i løpet av livet vil være i en eller flere situasjoner hvor man syntes noe er skikkelig utfordrende- men forventningen fra andre er at du skal syntes det er lett, og kanskje til og med at du burde kose deg med det!

At jeg sammenlignet mine utfordringer med andre som hadde fått til samme ting selv uten problem var skikkelig tungt. Da følte jeg meg enormt svak. Men når jeg skjønte dette har det snudd seg helt på hodet. Jeg skjønner jo nå at jeg ikke kan sammenligne mine utfordringer med andres komfortsone. Det er ikke vesentlig hva selve tingen er, bilkjøring, starte i ny jobb, synge på en scene eller hva enn det er. Du er ikke svak fordi du syntes det er vanskelig å få til den tingen, du er sterk fordi du våger å gå utfor komfortsonen og vokse!  Så selv om sammenligning egentlig kan droppes helt totalt, så kan vi i det minste sammenligne oss litt mer riktig ;P

Jeg har lært at jeg er en person som utfordrer meg og vokser mye. Og mange av de jeg sammenliknet meg med har jeg innsett at lever livet lett på mange måter. De har tilfeldigvis fått det lett med mange av de tingene i livet jeg så til dem på og jeg så at ikke alle velger å være ukomfortabel for å komme videre. Mange lever med begrensninger på ting eller tenker at de ikke vil eller orker å gjøre noe som i utgangspunktet ikke frister.

Dette er så bra for meg å vite- og forhåpentligvis vil du oppleve det likt! Bra fordi jeg føler meg sterk som utfordrer meg, i stedet for svak som ikke tar det lett. Bra fordi jeg må tenke over hva som kommer lett for meg og ikke forvente at andre syntes det samme! Spesielt har jeg bitt meg merke i at det kommer veeeeldig naturlig for meg å ta de “vanskelige”, men enormt gode og nødvendige, samtalene med folk. Jeg syntes det er naturlig å jobbe med relasjonene i livet mitt, og å være åpen! Men så har jeg sett at det finnes så enormt mange som det absolutt ikke faller seg naturlig for, og de må virkelig jobbe med seg selv for å klare det- men gjør det likevel fordi de vil være sånn! Wow- det er det som er styrke! Ikke meg som valser rundt og kunne gjort det i søvne. Så utrolig sterkt å gjøre det du tenker er rett og være den du egentlig vil være, selv om det skriker imot alt du føler for.

Jeg er sikker på at flere av dere som leser har opplevd å gjøre noe som var vanskelig for dere, men ser lett ut for “folk”. Det er så sterkt! Så sykt modig. Jeg håper du ser på deg selv som sterk fordi du utfordret deg, og ikke svak fordi du måtte kjempe for noe som kan ansees som “lett”. Hva selve tingen er er jo helt uvesentlig egentlig. Vi velger ikke hva som kommer lett for oss og hva som er vanskelig, vi kan bare velge hva vi gjør med det. Så la oss heller vurdere oss selv ut fra hva vi gjør med det!

Gi deg selv litt selvskryt for alt du har gjort “likevel”! Jeg kan begynne: Jeg har denne uken begynt å kjøre med passasjer! Jeg har kommet så langt at jeg var klar for å ta et nytt steg og komme enda lengre! Etter to år med å utfordre meg jevnlig på kjøringen kan jeg nå si at jeg koser meg i bilen alene – så da var det neste steg med passasjer, back to the uncomfortable ;P Sykt sterkt, si!

Håper dere har en nydelig søndag, og at tanken på en ny mandag ikke gir dere følelsen av alle monday-memes som finnes der ute ;P

Radikalt

Jo mer jeg blir kjent med Gud og vi bruker tid sammen, jo mer innser jeg hvor radikalt mye av det Han sier, er. Spesielt to ting har Gud jobbet med meg i de siste årene: fred og bekreftelse.

I bibelen står det enormt mye om fred- men dette har ikke jeg opplevd har blitt snakket så mye om i min oppvekst hvert fall. Men en dag innså jeg hvor radikalt det er når Gud snakker om fred. Han sier det så enormt ofte! “Fred etterlater jeg dere- MIN fred, ikke verdens”. “Fred være med dere”. “Dette har jeg sagt dere for at dere skal ha fred I MEG”. Fred. Fred. Fred. Plutselig innså jeg at det Gud snakker om er å leve livet med en fred på innsiden uansett hva som foregår på utsiden. Det betyr at uansett hvor kaotisk ting er rundt meg så kan jeg, med Gud, leve livet mitt i total indre fred. Situasjonen vi er i nå er et godt eksempel. Jobb, hus og trygghet føles totalt utav vår kontroll- men jeg trenger ikke å føle meg utav kontroll på innsiden. Jeg kan ha det fint og rolig inni meg. Se for deg livet ditt uten bekymring og alle kaotiske følelser på innsiden- at du går rundt og har det fredfullt inni deg hele tiden. Det er et ganske annerledes liv enn det du lever nå, er det ikke? Det er hvert fall det for meg. Det høres enormt deilig ut om jeg kan ha fred hele tiden. Tenk å ikke måtte bli stresset og bekymra for det som skjer rundt deg? D.E.I.L.I.G. Og ikke minst: RADIKALT. Ordet radikal føler jeg ofte kan klinge litt negativt hos folk. Man kan kanskje tenke på terrorister og alt mulig negativt. Men Gud er virkelig radikal- in all the good ways. Radikal kjærlighet, radikal fred.

En annen ting Gud lærer meg for tiden er at jeg kan leve et liv uten behov for bekreftelse av alle andre. Gud kan bekrefte meg. Han kan si meg hvem jeg er, og den Han sier jeg er er ganske fantastisk. Og så kan jeg møte andre uten å ha behov for at de skal se meg, bekrefte meg, like meg. Jeg kan bare elske dem, ikke på bekostning av meg selv- men i overflod av Guds bekreftelse av meg. Det er så stort, og radikalt. For igjen: hvordan vil livet mitt se ut da? Jo, jeg vil i møte med andre mennesker bare være interessert i dem. Ingen tanker om “passer jeg inn, er jeg bra nok, ser jeg fin ut i dag, sa jeg noe teit nå, hva syntes de om meg?” vil være i hodet. Bare en oppriktig interesse for hvem som står overfor meg. Så DEILIG. Å slippe skammen, slippe den enorme selvbevisstheten, usikkerheten.

Det er radikalt fordi det er så annerledes enn hvordan verden er nå. Det er så mye bedre, så godt. Og virker så umulig også. Å leve uten stress og bekymring virker jo totalt usannsynlig! Men jo mer jeg er med Gud, jo mer går jeg i den retningen, uten å måtte tenke så bevisst på det en gang. Plutselig ser jeg tilbake og merker at jeg har endret meg enormt mye. “wow, jeg hadde ikke taklet denne situasjonen før, og nå tenkte jeg ikke stort over det en gang”. Når mennesker snakker om tro hovedsakelig som frelse, livet etter døden osv, så sitter jeg med en følelse av at de har glemt så sinnsykt mye vesentlig. Man skal ikke lese bibelen bare for å være god. God kristen, et godt medmenneske. Når man bruker tid med Gud vil han trøste deg, elske deg, bekrefte deg, endre deg til det bedre. Fylle deg med fred! Og hvis du ikke kjenner igjen noe av dette i din relasjon med Gud så vil jeg bare si at det er der for deg også! Gå etter det bevisst, begynn å be om at du skal oppleve dette.

Bibelen har blitt så vanlig at vi kan lese den med en monoton tone i gudstjenesten og egentlig bare høre “blablabla”. Neste gang du leser – stopp opp og tenk: hva betyr dette egentlig for livet mitt? Hva sier Han egentlig her?! Dere kan starte her:

For i håpet er vi frelst. Et håp vi alt ser oppfylt, er ikke noe håp. Hvordan kan noen håpe på det de ser? 25 Men hvis vi håper på noe vi ikke ser, da venter vi med tålmodighet. 26 På samme måte kommer også Ånden oss til hjelp i vår svakhet. For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk uten ord.27 Og han som gransker hjertene, vet hva Ånden vil; for Ånden ber for de hellige etter Guds vilje.
28 Vi vet at alt tjener til det gode for dem som elsker Gud, dem han har kalt etter sin frie vilje. 29 Dem som han på forhånd har vedkjent seg, har han også på forhånd bestemt til å bli formet etter sin Sønns bilde, så han skal være den førstefødte blant mange søsken. 30 Og dem som han på forhånd har bestemt til dette, har han også kalt. Dem som han har kalt, har han også kjent rettferdige, og dem som han har kjent rettferdige, har han også herliggjort.
31 Hva skal vi så si til dette? Er Gud for oss, hvem er da mot oss? 32 Han som ikke sparte sin egen Sønn, men ga ham for oss alle, kan han gjøre noe annet enn å gi oss alt sammen med ham?

Romerne 8

Hvis du ikke ser radikal kjærlighet her, så les igjen.

Håper dere får en nydelig dag!

Perspektiv

I går satt jeg og leste gjennom gamle dokumenter jeg hadde liggende på dataen, og kom over mine “brev for sesongen”. Brev for sesongen er noe jeg pleide å skrive når jeg hadde perioder av å være negativ til tilværelsen min. Det er et brev til meg selv som forteller meg hvordan livet mitt ser ut nå, og setter det i perspektiv. Det hjalp meg å se det litt større bildet og alle mine velsignelser og negative ting i denne sesongen av livet. Det positive veide ALLTID opp for det negative, og mye mer enn det, men jeg trengte påminneren av å både skrive og senere lese brevet mitt for å sette perspektivet mitt på plass igjen. De er skrevet i en ganske motiverende stil. Å lese det er litt som å få en heftig pep-talk fra en motivasjonsguru, haha. Men poenget er at det hjalp meg enormt mye! Det hindret meg i å se tilbake på livet å tenke “jeg hadde det jo dødsbra- hvorfor klagde jeg sånn?”.

Nå er jeg i en ny periode som kanskje behøver sitt eget brev for sesongen. Denne sesongen har enormt mye usikkerhet. Jeg leste forresten også min gamle e-dagbok i går hvor jeg kom over et innlegg fra utdrikningslaget- at jeg gruet meg så mye fordi det værste jeg vet er å være uviten om hva som kommer. HAHA- det var bare én dag, Talette!! Hele livet ditt er uvitenhet nå xD. I morgen flytter vi til Øvrebø hvor vi skal bo helt til vi får jobb. Blir det en uke? Blir det 7 mnd? Det vet vi faktisk ikke! Vi aner ikke hvor i landet vi bor om en måned. Det eneste jeg vet er at jeg skriver masteroppgaven min og tar et fag til dette semesteret. Faktisk er jeg også usikker på hvor mange fag jeg skal ta dette semesteret, det holder jeg på å finne utav med skolen, haha, bare for å hive på enda litt usikkerhet.

Poenget mitt er at denne sesongen er kanskje mitt værste mareritt. Eller det var hvert fall det før. Jeg har måttet vokse enormt mye i å stole på Gud og la kontrollen gå. Og det tror jeg er en superviktig lærdom for meg (og sikkert alle)! Det er lett å havne i negative tanker, og føle at det faktisk er urettferdig og enormt slitsomt. Jeg kan ta meg i å spørre Gud hvorfor han ga mennesker nær meg både jobber, hus og stabilitet akkurat der de ville bo, akkurat der de ville jobbe, MED EN GANG etter endt studie. You know who you are xD Det er lett å havne i det perspektivet.

Men det blir bare så feil, når jeg kan ha et helt annet perspektiv som jeg opplever har mye mer sannhet i seg en det ovenfor. Jeg er der Gud ledet meg. Vi har hverandre, vi har utdanningene vi så gjerne ville ha. Vi har fantastisk familie som ordner boplass på ubestemt tid!! Vi har et sikkerhetsnett i denne usikre tiden. Vi går ikke i underskudd en gang denne tiden- vi er så heldige at vi bor i Norge som både passer på oss når vi trenger støtte til å studere og når vi trenger støtte i arbeidsledighet. Og vi er på vårt løp. Ingen andre sitt, så det er jo ikke vits å sammenligne en gang. Jeg har ingen tvil i verden om at det er akkurat her vi skal være nå. Jeg tror ikke at Gud har skuffet meg eller glemt meg. Jeg får i denne sesongen øvd meg på å stole fullt og helt på Gud. Det er faktisk Han som må ordne nå. Og Gud viser seg størst når vi virkelig trenger Han. Så jeg er spent, og ikke minst forventningsfull til hva Han har for oss nå. Og i mellomtiden må jeg holde meg tett til Han for å beholde freden og roen i hodet mitt- som lett kan få panikk og behov for kontroll.

Uansett hvilken sesong du lever i nå så har du mulighet til et verdslig perspektiv eller Gud-perspektiv. Og siden Gud finnes og elsker oss så er det jo unødvendig å begrense seg til det verdslige, syntes nå jeg 😉 Jeg vet at jeg i fremtiden kommer til å se tilbake i forundring og takknemlighet for bønnesvaret som følger nå. Så jeg vil ikke se tilbake og tenke “Hvorfor var jeg så stressa og redd- jeg burde visst at Gud fikser, det har han jo alltid gjort før. Jeg kunne jo bare slappet av og gledet meg til fortsettelsen”.

Hvilken sesong er du i nå? en sesong av å være singel? Av å være gift uten barn? Av å være student?

Ta en titt på holdningen og perspektivet ditt til denne sesongen. Det kan godt være at du trenger ditt eget brev for sesongen for å sette perspektivet ditt på plass – fort gjort! 🙂

Håper dere har en nydelig dag

Hva skal man prate om?

I dag satt jeg med ned og ville skrive et nytt blogginnlegg. Jeg har lyst at de skal komme litt jevnlig og nå tenkte jeg at det var på tide (for noen dager siden egentlig). Men så kom jeg ikke på en eneste ting å skrive om! Og det tror jeg er fordi jeg blir veldig lei av meg selv- haha. Ikke sånn lei av meg selv, men som jeg har nevnt før så skriver jeg ikke fordi jeg vil ha masse oppmerksomhet og en plass å lufte egne behov og frustrasjoner and so on. Jeg har loggingen til den slags ;P Jeg vil blogge om noe som er nyttig, interessant og hjelpsomt for dere som leser. Jeg har fått mye tilbakemeldinger på at de to temaene jeg brenner mest for er også de dere liker at jeg skriver om: ekteskap og tro. Normalt har jeg tusenvis av ting å si om dette, men i dag stoppet det altså opp. Jeg skulle liksom ønske at noen spurte meg om noe, heller! Hva lurer dere på?!

Jeg la fra meg dataen og tenkte at det ikke gikk i dag, og en halvtime senere hadde jeg fått en privat melding. Det var ei som lurte på hva jeg mente var lurt å få snakket om tidlig i et forhold. Jeg bare : YESSS noen lurer på noe! Sykt gøy. Så da vil jeg oppsummere noe av det jeg sa, og vi pratet om videre! Drømmen er å bli the one man show av Lørdagsrådet, i bloggform heheh. Så please ask me things.

Så dagens spørsmål var altså: Hva er lurt å prate om tidlig i et forhold?

Dette var et gøy spørsmål som tok meg tilbake til begynnelsen med meg og mannen. Vi snakket enormt mye, og jeg husker moren min sa at vi før vi engang var gift hadde snakket om mye mer enn mor og far hadde snakket om de første ti årene xD Men det er så viktig! Og kanskje en av de store grunnene til at det har gått så bra med et par som i utgangspunktet har personligheter som matcher svært dårlig (i følge Myers Briggs folkene). Det kan bli en del ubehagelige samtaler man må komme seg gjennom, men for det meste er det jo bare en haug av verdens beste samtaler som lærer deg alt om hvem du er forelsket i, og ganske mye om deg selv også!

Så, first thing first, det viktigste å komme seg forbi når man skal velge å være sammen er  “the dealbreakers”. For meg var det for eksempel helt nødvendig at mannen min var kristen. For mannen min var det helt nødvendig at vi kunne bo rundt der han kom fra (dette endret seg etterhvert da jeg stadig ble viktigere enn hjemplassen for han 😉 tihi). Hvilke ting er avgjørende å tenke likt om for at forholdet skal fungere for deg? Tro, boplass og barn er vanlige dealbreakers, men det finnes alle mulige dealbreakers, dere må begge kjenne etter hva som er “no go” for dere.

Videre kommer mange gode samtaler hvor man blir kjempegodt kjent. Her anbefaler jeg samtaler om livet frem til nå. Snakk masse sammen og hør om alt fra overfladiske ting til livets vanskeligste sesong til nå osv. Vær nysgjerrige på hverandre og prøv å lær om hva som har formet partneren din. Det er også enormt lærerikt å drøfte rundt hva dere vil ta med dere videre fra oppveksten, og hva dere vil gjøre annerledes. Vil man ha et forhold slik foreldrene hadde? Vil man være foreldre slik som foreldrene deres var? Og så kan dere snakke om livet fremover! Hva er drømmene, ønskene, redslene? Hva ser dere for dere i et ekteskap?

En annen spennende måte å bli godt kjent på er å ta personlighetstester og lese dem sammen og reflektere. Jeg anbefaler 16 personalities.Her vil dere garantert få mye gøy å snakke om, og det finnes kategorier som sier noe om hvordan man er i forhold, som foreldre, i jobben og all the things. For meg har det oppklart mye med mannen min og hjulpet meg å forklare meg selv til han! Det er også interessant å se på “de fem kjærlighetsspråkene”. Søk på det og les litt om det, og så prøv å finne ut hva som er viktigst for deg og partneren! Der sparer du mye tid og energi på å gi “feil” ting også 😉

Så er det alle de vanskelige tingene. Jeg anbefaler på det sterkeste å bite tennene sammen og tørre å snakke om ting du syntes er skummelt å prate om. Det er så sinnsykt bra for forholdet om man skaper en vane og trygg plass for å snakke om ubehagelige ting. Det kan være alt fra hva man er skeptisk til eller usikker på forholdet rundt, til å snakke om pornoavhengighet og sine verste sider. Man kommer så mye lengre med en gang man krysser den barrieren!

Målet alt i alt er jo å bli skikkelig godt kjent! Noe som gjør at man fortere klarer å se om man har en fremtid sammen. Så er det jo også viktig å ikke snakkes ihjel, og huske på å oppleve og erfare ting sammen. Ha det gøy og skape gode minner 🙂 Men snakk også, da. Det er så viktig. En helt egen ting å prate litt om er jo nettopp hva man syntes om det å prate så veldig mye. Er man veldig privat og syntes det er vanskelig å skulle dele personlige ting? Hvordan vil dere ha det i forholdet med tanke på hva man deler og snakker om?

Hva opplever dere er viktige ting å snakke om tidlig i forholdet?

Hvem er du?

I går kveld fikk jeg plutselig melding av bestevenninnen min som lurte på hvilken personlighetstype jeg var igjen, på Myers Briggs sin “16 personalities”. Det gjorde at jeg igjen gikk inn og sjekket ut både min og mannens personlighetstype og leste meg gjennom informasjonen om dem. Jeg har snakket mye om personlighet før og hvordan jeg elsker dette fordi det gir oss en mulighet til å forstå oss selv og ikke minst (!!!) de vi lever med til daglig! Jeg og mannen matcher visst svært dårlig personlighetsmessig- haha – men det betyr jo bare at det er desto viktigere at jeg leser meg opp på hans type fordi det kan fortelle meg noe jeg ikke vil forstå i meg selv. Og det gjør det virkelig hver gang! Jeg må alltid spør mannen “hør nå *leser fra hans personlighetsinfo* .. kjenner du deg igjen?!?!” Så svarer han som regel alltid ja og jeg bare *mindblown* -er det derfor han gjør slik, ja! xD

Men det jeg egentlig skulle fortelle dere i dette blogginnlegget var at jeg anbefaler dere å gå inn, ta testen og lese om deg selv. Ha alltid i bakhodet at du er mye mer enn en kategori – selv om andre har samme type som deg betyr ikke det at dere er identiske. Du er unik og skapt på underfult vis av the Man himself. Men- det jeg opplevde i går ved å lese litt om meg selv var en stor og god påminner om hvem jeg er. Det gjør det så klinkeklart at jeg ikke kan sammenligne meg med andre mennesker, jeg er ment til å være meg! Så gå inn og les om hva din type sine styrker er, du vil mest sannsynlig kjenne deg igjen og tenke “wow, jeg har jo ganske mange fine styrker”. I motsetning til enneagrammet sin typologi (som ofte gir deg et litt negativt syn av deg selv) gir 16personalities en beskrivelse av typen din som gjør at du sitter og føler deg ganske fornøyd med å være den du er. Og den følelsen vil jeg at dere skal oppleve i dag!

Du er skapt til å være akkurat den du er. Det er så fint å minne deg selv hvem du er for å få tankene vekk fra alt du føøøøler du burde være! Når jeg leste om min type i går (INFJ) ble jeg minnet på at jeg er en person som vil utgjøre en reell forskjell i verden og at jeg er en drømmer som ofte gjør drømmene til en realitet. Det ga meg ny motivasjon til å gå videre med mine tanker og drømmer om fremtiden. Disse drømmene jeg har passer ikke så godt inn i “søke en utlyst stilling – jobbe i den faste jobben” type fremgangsmåte som jeg kan sitte å føle at jeg må gjøre. Så leser jeg videre om karriere for min type, hvor de gjør det klart at min personlighet ofte velger å starte noe eget og være egen sjef xD Det blir spennende å se hvordan det vil utvikle seg.

Så det er altså min anbefaling i dag: gå inn her og gi deg selv en påminner om at du er du- og det er akkurat slik du skal være! (ikke misforstå- noen ting må jo selvfølgelig vokses i, se for eksempel “svakheter” xD xD, men det var ikke poenget i dag).

Ha en nydelig dag!

Let’s get intimate

Det kommer vel ikke som sjokk for noen som helst når jeg sier at vi i denne verden, på alle type plattformer, tuller mye med sex. “spille på sex” som vi også kaller det. Noe jeg har bitt meg spesielt merke i er at det er en spesifikk måte å tulle med sex i ekteskapet på- nemlig at det ikke finnes xD *badumm-tsjjj*

Jeg tror at mange tenker at alt det intime i forholdet dabber sakte men sikkert av i løpet av ekteskapet- det er nok derfor det har blitt så mye humor av det også. Og det ligger nok sannhet i det! Dere har jo kanskje skjønt innen nå at jeg er opptatt av å jobbe målrettet med forholdet, og ikke tror på at kjemien og følelsene skal få meg i havn på et så stort løfte vi har gitt hverandre. Dette gjelder også det intime! Jeg tror mange syntes det høres ekstremt lite romantisk ut at det intime ikke skal styres av lyst og følelser- men som jeg pleier å tenke: følelsene følger handlingene dine!

Jeg har jevnlig tenkt tanken gjennom årene at om man tar vekk det intime og fysiske fra et forhold, ja, så er man jo egentlig bare veldig gode venner/roomates. Hvis jeg og mannen har hatt en hel dag litt i vår egen verden, med våre egne ting, kan jeg kjenne hvor vesentlig det er at vi på slutten av dagen står i en god klem. Plutselig er vi sammen igjen- ett. Og vi er koblet på. Og det gjelder alt det intime!

Spesielt for oss kristne kan nok mange kjenne seg igjen i følgende: vi har vokst opp hele livet med setningen “ikke sex før ekteskapet” printet i pannen- og så plutselig fra en dag til en annen så er sex lov. Ikke bare lov- nå burde du ha sex! …men det snakker vi ikke så mye om, dere. xD Litt forvirrende, eller? Jeg vet om flere som har syntes det føles feil å skulle ha sex med mannen sin- det har jo blitt fremstilt som en pervers ting fylt med ekkelt begjær.

Sannheten er jo at Gud har skapt sex som en vakker ting som gjør oss koblet på- og ett, som jeg skrev ovenfor. Og jeg skjønner SÅ godt hvorfor det var ment til å være i ekteskapet- og ikke med flere andre. Jeg hadde syntes det var ekstremt utrygt å dele så mye av meg selv med hvem som helst. For meg er det ikke bare en fysisk handling, det er sårbarhet- og det som gjør det så fint i ekteskapet er at ingen menneske kjenner meg bedre enn mannen min! Og han har lovet å elske meg for alltid! Det er totalt sårbart og totalt trygt i sammen. Jeg tror at den sex som Gud snakker om, og den sex som samfunnet snakker om, har sklidd fra hverandre til å bli totalt forskjellige ting.

Hvis du sitter i et ekteskap og føler at det intime ikke er der hvor du ville hatt det- så fortvil ikke. Det finnes heldigvis flere og flere som tør å snakke om dette, og dele av seg selv. For det er jo nettopp det- hvis man skal snakke om dette så blir det brått veldig personlig og privat. Det finnes jo selvfølgelig en hel haug av sexologer og porno og alle mulige plattformer som prater om sex- det har vi ikke akkurat mangel på.. men det er ikke dette jeg prater om. For sjeldent snakker alle disse om sex sett fra Gud sitt perspektiv- og inn mot ekteskapet. Her kommer et par tips for det:

Best sex life now er et internett-basert kurs som foregår over video og en “workbook” som man jobber seg gjennom med ektefellen. Det er flere kristne par som er med i dette kurset og deler fra eget liv samtidig som de snakker om bibelske sannheter knyttet til dette. Det koster – men hvis du opplever at dere kanskje trenger hjelp på dette så er det virkelig ikke noe å vurdere en gang – bare gjør det! Link her.

Mitt neste tips er podcasten Rise together laget av Rachel Hollis og mannen Dave Hollis. Denne podcasten handler om ekteskapet generelt, men de har et par episoder dedikert til sex, og jeg har aldri hørt noen tørre å være så ærlige om dette!

For å komme direkte til episodene om temaet trykker du på linkene nedenfor:

“Let’s talk about sex baby”

“five things you’ve always wanted to ask a sex therapist”

“Let’s talk about sex throwback”

Hvis dette er noe du trenger å snakke mer om så please ta kontakt for en fortrolig prat! Jeg er ikke redd for å snakke om dette, og det trengs å snakkes om 🙂 Hvis det hjelper så kan du tenke at du tar kontakt med en profesjonell diakon (det er jo faktisk det jeg er, tihi).