“Jeg er så sliten”

Mannen min ser på meg med det blikket- jeg har sagt det igjen, jeg er det igjen. Jeg er sliten. Han er blitt så alt for vant til å høre meg si de ordene, og jeg kjenner selv at jeg vil trekke dem tilbake og late som det ikke er sant. Men det er sant- og å ignorere det hjelper ingenting. Jeg kjenner at jeg er så sinnsykt lei av å føle at energien er tom. Er det vanlig å være sliten så ofte, liksom? 

Jeg har kjent i mange år nå at jeg gjør for mye i perioder og møter grensen min, blir sliten, og så gjør jeg det samme igjen. Men problemet er at jeg ikke føler at det er for mye, egentlig. Alle andre springer jo rundt. Alle andre har en 100% jobb og kan ha masse planer etter jobb. Å ha full jobb, familie, venner, og stort engasjement i menighet er jo helt vanlig. Men dette får ikke jeg til, for meg er det alt for mye. Å si det høyt får meg til å føle meg svak- hvorfor klarer jeg ikke mer? 

Det er rart at jeg som vet så godt i teorien hva svarene her er likevell kommer tilbake til de samme tankene. For jeg vet jo at jeg er introvert. Jeg vet jo når noe kommer til å bli for mye. Men det som er lett å glemme er at jeg er skapt sånn. Jeg skal være sånn. Det har sine ulemper, ja, men det har fordeler jeg aldri ville vært foruten. Jeg trenger for eksempel ro for å kunne være kreativ. Jeg liker livet mitt når jeg har nok tid til å kunne leve i et saktere tempo. Men likevell er det vanskelig å skulle akseptere at man ikke orker det andre ser ut til å orke. Det er så lett å sammenligne seg med andre. 

Meg og mannen drømmer begge om å bo veldig landlig. Jeg har innsett at jeg vil det mye for å komme meg vekk fra kavet byen bringer med seg. Å være ute i naturen har også vært en befrielse for meg. Ute der er det ingenting du “skulle” ha gjort. Det er ingen andre sitt livstempo du plutselig “henger deg på” fordi man “selvfølgelig” må klare det andre klarer. 

Det er nesten komisk å se at jeg enda ikke mestrer å ha balanse i hverdagen min. Jeg er så lei av å møte grensen. Jeg vil leve et liv hvor jeg får behovene dekket før jeg “tørster” eller “sulter” etter det. Jeg vil også fullt akseptere hvordan jeg er. Det kan føles som at jeg må akseptere mangler og feil ved meg selv, men det er jo ikke det heller! Vi er skapt så forskjellige og vi skal være slik vi er. Jeg skal ikke akseptere mangler, jeg må bare akseptere hvem jeg er for å kunne leve det livet jeg faktisk lengter etter. Jeg vil ha en hverdag hvor jeg klarer meg økonomisk uten å måtte slite meg helt ut med jobb. Jeg vil ha overskudd til de tingene jeg verdsetter mest i livet: familie, ekteskap, vennskap og Jesus. Mine viktigste relasjoner. Jeg vil ha overskudd til kreativitet. Det er ganske tydelig for meg at et “A4” liv ikke passer meg. Men det vet jo Gud. Så det er spennende å se hva Han har i vente for meg. 

Et spørsmål har ulmet i meg lenge nå. Hva om jeg ikke skal ha en 100% stilling? For meg er dette spørsmålet vanskelig. Jeg føler sånn på at man selvfølgelig må ha en 100% jobb. Og hvis man har mindre stilling så har man flere jobber. En ting har jeg hvertfall funnet ut: Når jeg bruker tiden min på noe jeg ikke brenner for så krever det så ufattelig mye mer av meg. Så jeg tror det er ekstremt viktig at jeg skal bruke tiden min på ting jeg brenner for. En liten drøm hadde vært om jeg kunne levd av alle de forskjellige tingene jeg elsker å gjøre. Tenk om det jeg maler for gøy ville kjøpes av andre? Og tenk om folk likte det jeg skriver så godt at denne bloggen ble en del av “jobben”? Og at nok folk ville hyre meg inn til sangoppdrag! Og resten av tiden jobbe med sjelesorg- det hadde vært noe det! Det hadde hvert fall vært annerledes enn det jeg føler er normalen, haha!

Heldigvis skal jeg ikke finne ut av alt dette alene. Heldigvis trenger jeg ikke å bære hele livet mitt alene. Og heldigvis har jeg en Gud som har en plan. En Gud som ser hele meg og bryr seg om hver minste detalj. Det er bra det.

Dette kjente jeg at var litt mer sårbart enn vanlig haha. Bra jeg ikke har haters foreløpig.

4 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg