Å overvinne frykten

Jeg kan huske flere ganger i mitt liv at jeg har vært redd noe. Jeg har vært redd for en del forskjellig oppigjennom, noe husker jeg godt og noe har jeg helt glemt. Men jeg tror jeg kan si helt sikkert at ingenting har skremt meg mer enn å kjøre. Når jeg kom i alderen hvor mine jevnaldrede begynte å øvelseskjøre merket jeg at jeg ikke var like giret. Jeg hadde ingen behov for å lære å kjøre, og i begynnelsen var det nok å si at jeg bare ikke hadde lyst, og hvorfor ta lappen når det er så god bussforbindelse? Men årene gikk og jeg innså at jeg snart måtte få begynt på den lappen og da merket jeg at her ligger det noe mer enn å bare ikke ville. Det ble så ille at jeg seriøst ennå den dag i dag lurer på om det bikket inn i angst. Før hver kjøretime hadde jeg helt utrolig vondt i magen, jeg kaldsvettet og klarte ikke å forstå at jeg kom til å komme meg forbi kjøretimen. Jeg satt seriøst å ba om hjelp til å overleve timen, det var helt krisemodus inni meg. 

Det har vært vanskelig å syntes at det er så vanskelig, mye fordi så mange gleder seg til det jeg frykter mest. Det skal jo være gøy, det skal jo være frihetsfølelse! Men for meg var det bare helt forferdelig og det var det få som forsto. Det er enda rart å tenke tilbake til oppkjøring. Jeg gikk helt ut av meg selv, nå måtte jeg bare overleve. Kjørelæreren trodde jeg hadde strøket da jeg kom inn til henne igjen, og mannen min trodde det samme når jeg ringte han etterpå. Det var ingen glede, jeg hadde bare overlevd. Da skulle man hvert fall tro det var en god del lettelse- men jeg var helt totalt utslitt. Etter lappen var i boks fortsatte en ny vanskelig reise. Nå hadde jeg lappen, men jeg hatet å kjøre. Jeg måtte ta valget om jeg skulle legge lappen nederst i skuffen og aldri kjøre, eller å ta grep og komme over frykten. Jeg valgte sistnevnte. 

Når jeg ser tilbake på den reisen jeg har hatt, og grepene jeg har tatt, så ser jeg at jeg har klart å overvinne frykten på en god måte. Å ta lappen var alt for mye- for mye frykt på en gang. Men det måtte jeg bare komme meg forbi og fullføre. Hvis jeg skulle ha tatt det i et mer overlevelig tempo hadde jeg enda ikke vært ferdig. Og noe av det værste var å måtte bli vurdert på kjøringen, og at det var hele poenget når jeg var ute i bil. Så det måtte jeg bare komme meg forbi kjapt og gæli. Etter det trengte jeg en god pause. Jeg tvang meg ikke til å kjøre på en god stund. Men så måtte det endring til. Jeg syntes at grepene jeg har tatt har vært ganske bra og kanskje de kan overføres til din frykt, hva enn den måtte være. 

Hvis man skal oppsummere grepene jeg har tatt i ett ord så ville det vært: eksponering. Jeg måtte ut å kjøre. Men, jeg forsto fort at jeg måtte ha noen rammer og regler for å passe på meg selv oppi det. Jeg bestemte meg for det første at: andre ikke får bestemme når jeg skal eksponere meg for kjøring. Det må være jeg som skaper situasjonen. Når jeg ikke hadde denne regelen var hele livet mitt et totalt kaos. Jeg kunne ville unngå familie og venner i frykt for at de skal spørre meg om å kjøre dem en plass. Å måtte ta et plutselig valg om jeg skulle kjøre om ti minutter ble alt for mye for meg. Jeg fikk helt hjertebank og kaldsvette og dagen var ødelagt. Så jeg delte frykten min for familie og nære og sa at de egentlig kunne forholde seg til meg som om jeg ikke har lappen. Det var ikke lett, for jeg følte meg utrolig teit som trengte å ha sånne regler. I tillegg var spesielt familien min kjempesnille med å kjøre meg frem og tilbake til flyplass og tog hver gang jeg var på besøk. Og jeg bare: “im not returning the favour”

Men så kom neste grep: Jeg måtte eksponere meg for kjøring. Jeg måtte hele tiden vurdere om jeg “sluntret unna” eller om det virkelig ble for mye. Jeg fant ut at jeg trengte en situasjon som tvang meg litt ut i det. Så jeg valgte å søke sommerjobb i hjemmesykepleien. Dette var jo dritskummelt, og de første månedene så gruet jeg meg hver vakt for å se om jeg fikk “gåliste” eller “kjøreliste”. Det var ubehagelig, men overlevelig. Det var skumlere å si til kollegaene at jeg ikke turte å kjøre enn å faktisk komme meg ut i bilen. Det ble det perfekte lille “pushet” for å komme seg i gang. Nå har jeg jobbet over ett år i hemmesykepleien og jeg håper på kjørelistene. Jeg har fått erfare at bil kan være den gode alenetiden, det avslappende pustet i bakken, før neste pasient. Nå koser jeg meg med kjøringen på jobb! 

Når jeg tok jobben i hjemmesykepleien måtte en ny regel til: Jeg måtte ikke eksponere meg for mye. Her valgte jeg at jeg ikke alltid må utfordre meg. Når jeg tok jobben kjørte jeg faktisk bare på jobb. Jeg ga meg regelen at jeg aldri skulle føle at jeg måtte kjøre utenom. Hvis jeg satt meg i min bil så skulle det være en indre motivasjon for å gjøre det. Det har gjort at kjøring i hjemmesykepleien er en lek, men kjøring på fritiden enda er ganske skummelt. Men det er babysteps, og det tror jeg er veldig lurt. Jeg har komt såpass langt nå at jeg liker å kjøre alene på fritiden også- nå er neste steg å komme der at andre kan sitte på uten at jeg sitter i total angst-modus. 

Så hovedtanken her er at du må ta grep selv om frykten din og hvordan komme over den. Så må man se på hele frykt-situasjonen og dele den opp i små nok biter til at du kan overleve en hverdag med små drypp av den. Ikke lur deg selv til å ikke egentlig ta tak i frykten. Samtidig må du huske å elske deg selv og ta vare på deg selv best mulig oppi det. Hele denne prosessen har vært en lang reise med Gud. Alle valgene jeg tok var gjort basert på tanker og indre motivasjon gitt av Han. Og når jeg ser tilbake ser jeg hvor genialt det var for meg. Dette er kanskje ikke for alle, og mange trenger nok også mer profesjonell hjelp til å overkomme frykt eller angst. Men dette var min prosess, og jeg er så glad for at jeg ikke bare aksepterer en så stor begrensning i mitt liv, men våger å bekjempe min egen frykt!

 

Dere kommer såå ikke til å tro dette etter jeg viste dere dette bilde, men jeg er faktisk en god sjåfør, haha! Dette er en av situasjonene jeg har måttet taklet i år. Jeg som har slitt med hva andre tenker om kjøringen min havner i en så teit situasjon hvor jeg må ringe falcken for å få meg opp på veien igjen, haha! Men det var en stor lærdom det også. Jeg måtte bare si til meg selv at jeg ikke er en idiot, og takle situasjonen best mulig. Heldigvis var falck-mannen en skikkelig koselig fyr, og ikke en typisk mann som tenker “typisk kvinnfolk” – eller… det kan det jo forresten være at han tenkte da, hehe. Men det jeg fikk høre var at slikt skjer hele tiden, så det måtte jeg ikke føle eller tenke  noenting på!

Har du en begrensende frykt du gjerne skulle blitt kvitt? Fortell meg gjerne enten her eller privat- det er jo hyggelig å høre at man ikke er alene også!

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg