Jeg er veldig glad i å prøve nye type hobbyer og har vært innom en god del forskjellig! Jeg prøvde meg på maling for et år siden, og det var gøy en stund men jeg ble litt oppgitt når jeg ikke fikk til det jeg ville! Men i det siste har jeg funnet frem malesakene igjen fordi jeg har oppdaget noe nytt- å skrive bibelvers med fin skrift.

Ellers holder jeg som sagt på med en del andre ting som; sang, baking, negler, sying, foto og strikking! 

Ida Gran Jansens brownie med salt karamellsaus! Anbefales!

Noen julegaver til mine nærmeste!

Ikke tilfeldig at det er hun her på bildet! Hun er ofte den som gir med ideen om å prøve noe nytt! Kreativ sjel hun der! 

Sydde en pute faktisk! Ganske stolt! Det var selvfølgelig hun oppforbi her som lærte meg det!

Følte meg plutselig litt kreativ når jeg ser alt dette, haha! Men jeg har det faktisk best når jeg kan være litt kreativ! Jeg blir ofte oppgitt, som sagt, over at jeg ikke kan alt. Jeg får liksom til litt innenfor hver “gren” men ikke mer. Det hadde nok endret seg jo mer tid jeg brukte på det, men men! Av og til står det på mangel på dyrt utstyr, men som oftest at det krever så veldig mye tid på å sette seg inn i alt av teknikker og samtidig mestre dem! 

Så driver jeg jo også litt med blogging nå da! Det er også for å være litt kreativ. Sette ord på ting og reflektere litt! Da er det bare på sin plass at min anbefaling til dere for resten av langhelgen å gjøre noe litt kreativt! 

Ha en fin langhelg videre!

I dag tenkte jeg å dele en sang med dere, og hvis dere har hørt meg synge egne sanger før så er det nok denne. Denne sangen, “it´s happening now”, var den første sangen jeg skrev som jeg fikk akkorder til og begynte å synge offentlig. Før det var det bare tekst med melodi som oftest. Jeg har skrevet flere sanger etterpå, feks “give me peace” som jeg delte sist, men det har blitt mye lettere å bare synge denne fordi folk faktisk kan spørre om den. Det er jo veldig koselig og ganske sykt at jeg har laget noe som flere sier at de liker! Men så er det også da litt skummelt å dele noe nytt- hva om det bare er den ene sangen jeg klarte å få til? haha! Men jeg vil jo fremover og da må jeg bare tørre å dele nye ting for å kunne utvikle meg.

Denne sangen handler om å sette livet litt i perspektiv i den forstand at “bibelsk” tid ikke er over, historien i verden i dag er like aktuell som apostlenes gjerninger. Jesus skal faktisk komme igjen, fortellingen er ikke ferdig. Så for meg handlet det om å tenke over hvordan jeg lever, når jeg setter livet i perspektiv. Lever jeg for Gud? Hvordan ville jeg blitt omtalt i et videre skriv, i fortsettelsen av bibelen? Og det er her jeg ofte innser at det er veldig lett å leve etter verden. 

Opptaket er fra eksamenskonserten min fra når jeg gikk på Ansgar Bibelskole. I den annledning tok jeg mot til meg og spurte en gjeng dyktige musikere om de ville hjelpe meg å spille den med fullt band. Det var så kjekt, og de kom med innspill som endret sangen til en bedre versjon, mener jeg! 

Ha en fin dag videre! 

Her om dagen når jeg tok bussen hjem trykket jeg som vanlig på “stopp”-knappen når mitt stopp var neste. Jeg fulgte ikke helt med på hvor vi var og plutselig kom det en gutt på ca 16 år bort til bussjåføren og spurte hvorfor han ikke hadde stoppet (han skulle tydeligvis også av da). Bussjåføren svarte at han ikke hadde fått med seg at noen hadde trykket. Da ble gutten tydelig sint og utbrøt blant annet “hvordan kan du ikke få med deg det? det røde lyset lyser jo f**** rett foran deg!!”. Mange tenker sikkert om denne situasjonen at det er “typisk ungdom”. Frekke unger som ikke har lært seg folkeskikk!! Men dette er ikke første gang jeg har opplevd dette i 2017, og de andre gangene har det ikke vært ungdom. Det har vært godt voksne nordmenn! Jeg har sittet helt i sjokk hver gang for det er så grusomme ting som blir slengt til bussjåføren! Gutten var den snilleste av dem! Det har vært av samme grunn alle tre har gått frem- sjåføren har glemt å stoppe. En godt voksen dame utbrøt at sjåføren var helt idiot som ikke klarte å gjøre jobben sin skikkelig. Tenk å kalle noen du ikke aner hvem er, for en idiot? Det er tydeligvis ingen forståelse for å gjøre en liten feil. Jeg har egentlig ikke ord, for hva skjer inni disse menneskene som sier dem at de kan snakke slik til et annet menneske, og med så lite grunnlag! Jeg klarer ikke å tro at de ville reagert på samme måte om de hadde kjent personen. 

Dette irriterer meg veldig- og jeg angrer hver gang på at jeg ikke har sagt det til dem. Jeg tror rett og slett jeg blir litt redd. De er jo ikke i et veldig godt humør fra før av, og plutselig blir jeg veldig bevisst på at jeg er ei jente som ikke hadde klart å forsvare meg fysisk. Det er skikkelig trist at det tydeligvis foregår en rangering av menneskeverdet til den enkelte, hvor man med noen kan skrike og kjefte, og andre ikke. Det er litt fascinerende å se på forskjellene blant servitører. På helt vanlige restauranter er det tydelig at uansett hva du sier kommer servitørene til å reagere med service og høfflighet, men med en gang det er en eksklusiv restaurant blir ting litt annerledes. Jeg og Jørgen fikk skikkelig kjeft av en servitør på Kverneriet for litt siden, fordi vi visstnok hadde avbrutt en samtale ved å spørre om hjelp. Jeg skjønner at vi avbrøt noe i ettertid- vi mistolket situasjonen, men uansett så er jeg ganske sikker på at vi ikke hadde fått en “skjennepreken” på en “vanlig” restaurant. 

Jeg husker når jeg var yngre så gledet jeg meg til å ikke være så liten lengre- for når man er voksne blir man ikke snakket ned til. Jeg følte så ofte at voksne tenkte det værste om meg og har fått noen skjenneprekner oppigjennom helt uten grunnlag. Og jeg så ganske uskyldig ut som liten også, haha! Men jeg ser jo nå at alder ikke nødvendigvis betyr at man blir møtt med mer respekt/vanlig folkeskikk. Jeg har alltid slitt med den ideen om at man skal ha respekt for eldre, “bare fordi” de er eldre. Det betyr ikke at jeg ikke har generell respekt i møte med eldre, jeg har bare opplevd så mange ganger at den tydeligvis ikke er gjensidig og da er det ikke så gøy å skulle ha respekten til dem. Jeg tenker ikke at eldre mennesker burde ha så vanvittig mye respekt for meg, bare at jeg kan bli møtt tilbake med en høflig og fin tone. Det irriterer meg når jeg blir snakket til av fremmede som “dere unge”. Dette er noe som faktisk overraskende ofte blir sagt høyt, som om “vi unge” er helt like. Jeg blir også frustrert når eldre skal gi meg råd, haha! Det er fint å få råd altså, og mennesker som er eldre enn meg har jo ofte mye erfaring og livskunnskap! Det er kjempefint! Men ofte får jeg råd uten at de vet hva som skjer i livet mitt eller hvilke tanker jeg har selv. Dette er noe Jørgen mener jeg må jobbe litt med, generelle råd er jo bra det også! Og det er sant, jeg har kanskje noe å jobbe med der. Men det jeg føler på er at de ikke har noen interesse for å høre hva jeg tenker og antar at jeg trenger rådet, altså at jeg ikke lever etter rådet de gir fra før av. Jeg har nok blitt litt bortskjemt av min fine mormor, som alltid er så ydmyk og lytter. Hun har mange råd, og ofte også bare helt ut av det blå- generelle råd. Men som oftest kommer rådene etter jeg har fortalt om noe, og sagt hva jeg tenker, og da kommer hun med innspill. Da blir det jo ofte mye bedre innspill også, for da vet hun jo hva jeg trenger råd til! Jeg vet hvert fall at det er sånn jeg vil være når jeg “blir voksen”. 

Det jeg ville frem til med dette er at jeg skulle ønske vi var flinkere til å ha en generell respekt til mennesker vi møter. Vi aner ikke hvem hele den personen er, og da tenker jeg at vi kan tenke det beste. Og selv om den personen ikke er så bra og flink og snill som vi syntes de burde være- la oss likevel møte dem med en generell respekt! 

Eksamen nærmer seg og som alltid på denne tiden blir hodet mitt helt rart. Det er så fullt av eksamenstoff at jeg tenker på det konstant. Det resulterer i at jeg ikke kommer på så ekstremt mye kreativt å skrive her! Men da får det bli eksamenstoff til dere da! woho gøy! Nei, ærlig så syntes jeg faktisk det er veldig interessant! Jeg har vært heldig med den egenskapen at jeg klarer å interessere meg i det meste jeg setter meg litt inn i! Dette resulterer i noen interessante diskusjoner med Jørgen også, haha! Jeg kan si av og til at det hadde vært kjekt om han interesserte seg mer for det jeg gjør på skolen osv (han interesserer seg for mye annet med meg bare så det er sagt), jeg spør jo han masse om politistudiet og vet veldig mye om hva han lærer. Da svarer han at det er jo mye lettere for meg å være interessert i hans hverdag- for politi er jo bare mye mer interessant! ( xD) Det er jo forsåvidt sant at mange kan interesserer seg for politiyrket- men det er jo ikke sånn at religion, psykologi og filosofi er helt uinteressante temaer. Samtidig er han nok i overkant interessert i politiyrket selv, og da er den en selvfølge for han at det er mye kjekkere. haha! 

Akkurat nå for tiden leser jeg meg veldig opp på østlig religiøsitet. Vi har i hovedsak om hinduismen og buddhismen. For å forstå de religionene så må jeg skikkelig jobbe for å legge fra meg vestlig tankegang. De har bare en helt annen måte å tenke på i de religionene og “logikken” min stemmer ikke alltid med deres logikk. Det jeg har tenkt mest på etter jeg begynte å studere disse religionene er hvor lite de fleste andre kan om det! Det samme med meg- jeg kunne så og si ingenting før jeg begynte på studiet- og jeg har bodd i et sterkt buddhistisk dominert land i syv år! haha! I samfunnet i dag har vi jo blitt litt interessert i deler av religionene, som karma, gjennfødsel og kanskje mest yoga. Men det virker som det er litt sånn plukk og miks det man vil, og jeg føler det passer bedre inn i nyreligiøsitet enn i hinduisme og buddhisme. En av grunnen til at jeg ville studere religion var fordi jeg følte det ble for dumt at jeg kunne så lite om noe så mange tror på! Jeg er veldig glad for at jeg har gjort det, og anbefaler det sterkt videre!

Nå vet jeg hva det tegnet betyr, hurra! “oooommmmm”. Jeg føler egentlig at jeg lærer meg et nytt språk mer enn en ny religion- det er så mange fremmedord, og alle skal helst ligne veldig på hverandre, hurra! Moksha, Smrti, Jati, Dharma, Bhaktimarga osv osv osv.. 

Utenom å lese går vi tur med ungdommen i hus og oppdaget i dag at pølse > andre hunder! Halleluja! I det siste har han bare vært interessert i alt som beveger seg, inkludert mennesker, noe han ikke har “brydd” seg om på tur før. Slitsomt! Men i dag ville han altså heller ha pølse enn å springe bort til en fristende hund! En ting jeg har klart å tenke på med eksamenshodet mitt er at siden vi fikk hund har vi fått spørsmål jevnlig om hvordan man skal “gjøre” i møte med den. Tydelig at mange er usikre på hvordan man skal opptre, og det husker jeg at jeg også tenkte før! Og jeg har jo alltid elsket hund, så det er litt rart egentlig! Men jeg har nok aldri satt meg inn i hundespråk- og trening før nå. Skulle ønske jeg bare kunne skrive noen generelle tips til hvordan å møte hund som fungerer på alle, men det at folk tenker så forskjellig om hundeoppdragelse gjør jo også at de mener forskjellig om hvordan man skal møte deres hund. Så jeg har lært mye, men lært at jeg ikke kan vite alt heller xD Det er mange regler vi har for vår hund i møte med andre hunder som tydeligvis ikke alle forstår/praktiserer selv. Feks å la hundene møtes når de drar som galne i båndet for å komme nærmere hverandre.. kaos! Vi måtte også lære litt av andre hundeeiere i begynnelsen, for eksempel lærte vi at det ikke er så lurt å gi andre hunder godbitene dine. Det er mye lettere å ha kontroll på hunden sin om man er den eneste som gir godbit. Det viser tydelig ovenfor hunden hvem han er på tur med. 

Men tilbake til tips til å møte hund! Jeg kan som sagt ikke si hvordan en hundeeier vil at du skal møte deres hund, men jeg kan si et par tips om hvordan en hund vil oppfatte deg i et møte! Det er universelt!

Hovedtips nr en er at hvis du ikke vil hilse så snur man ryggen til og rett og slett ignorerer den. Det er hundespråk for at du ikke er interessert. Det gjelder også hvis en hund hopper på deg. Hvis en hund biter, noe som ofte er lek (spesielt valper som ikke har lært å ikke bite mennesker enda), skal man faktisk bare skrike høyt “au” som man ville gjort hvis du fikk vondt av noe, enkelt og greit. Da skjønner hunden at du ikke oppfattet dette som lek, og dette er noe valpene gjør med hverandre i oppveksten og det er sånn de lærer å lekebite riktig (altså ikke for hardt). Siden vi ikke vil at hunden skal bite mennesker i det hele tatt skriker vi au om det er vondt eller ei, så lenge han beit på en eller annen måte. Dette har skapt morsomme situasjoner når vi er med andre, haha! De støkker til og tror jeg fikk skikkelig vondt, når jeg bare har overreagert noe veldig xD Et annet tips til å få et fint møte med hund er å tenke over sin egen holdning. Prøv å ha en veldig rolig holdning samtidig som man tenker at man skal være bestemt i handlingene sine. Jeg merker at mange vil klappe Lewis og tar da hånden veldig høyt opp og senker den sakte (og litt usikkert) nedover mot hodet hans, som for å se hvordan han reagerer. Dette er litt morsomt å se på fordi Lewis blir veldig usikker på hva som skjer, vi pleier jo å kose bestemt med han. Hvis man er usikker i utgangspunktet så gjør en sånn handling at man faktisk skaper en usikker situasjon selv. Lewis kan typisk tro at dette er lek for eksempel. Det skal ikke være lett å vite hva man skal gjøre, og jeg kan selv merke at når vi møter hunder på tur (ofte da litt ville, og bitete hunder) kan jeg faktisk bli usikker selv på hva jeg skal gjøre, selv om jeg har hund selv. Men hvis man er i tvil er det best å spørre hundeeieren hvordan man skal gå frem! Det gjør jo som sagt mange med oss og det er deilig for da kan vi styre litt oppdragelsen til Lewis i møte med andre!

Man må tenke som en hund for å bli forstått av en hund, høhø

I samfunnet i dag får vi høre og se så utrolig mye om kropp. Det er ikke lengre bare presset om den perfekte kroppen, men så mye skriv om kroppshysteriet og at man må elske sin egen kropp. Det er jo veldig fint med et sånt fokus men jeg merker at jeg reagerer likevell på alt snakk om kropp. Jeg har hatt lyst i det siste å endre tankene mine til at kropp faktisk bare er kropp, det er bra å være sunn, bra å trene, men på slutten av livet så vil jeg ikke at kroppen min var målet jeg hadde. Jeg vil flytte fokus og ha et liv fylt av mening. Jeg viil tenke større. Dette tankesettet er utrolig vanskelig å holde seg til når man blir utsatt for tv, facebook, instagram og snapchat. 

                                        
Prøver å finne treningsgleden xD 
 

Jeg var på et punkt litt overvektig og bestemte meg for å gå ned 20 kg. Dette fikk jeg til og var utrolig stolt av det. Jeg var skikkelig fornøyd med kroppen min og det var en helt ny verden, spesielt om sommeren. Plutselig var bikini OK å gå med. Men det som ble vanskelig etterhvert var at å holde vekten var en like stor jobb som å miste den. Jeg måtte fortsette å fylle med på vekten, tenke på hva jeg spiste og hvor mye jeg trente. Måten jeg gjorde dette på orket jeg ikke i lengden.. i stedet for å finne en livsstil som gjorde at jeg stod stille på vekten så tok jeg heller skippertak når jeg gikk over maksgrensen min på vekten. Jeg gikk med en konstant følelse av at hvis jeg ikke var under denne maksgrensa så var jeg ikke bra nok. Rart at den konklusjonen bare skjer ubevisst. Det er jo helt absurd å skulle sammenligne min selvverd med et tall på vekten. På et punkt orket jeg ikke å ta disse skippertakene lengre, og det gjorde at eg fortsatte å gå sakte men sikkert opp i vekt igjen. Så nå sitter jeg her ca 5 kg mer enn maksgrensa mi og strever med å skulle tenke rett om det. Jeg kommer til å gjøre noe med det. Jeg vil finne en livsstil som passer meg og holder meg stabil. Men det er ikke det jeg strever med. Det er de snikende tankene om dette betyr at jeg ikke er fin nok, bra nok. At jeg skal til Hellas snart og nå må jeg jo være selvbevisst på meg selv i bikini- jeg veier jo tross alt mer enn maksgrensen min. Dette er så tullete og jeg er så lei av det!

Ja, man er fin nok som man er. Ja, det er viktig å være sunn og ta vare på kroppen sin for å unngå masse sykdom og belastninger. Men dette må få så utrolig mye mindre betydningen for livene våre enn det det har i dag, i hvert fall for meg. Hvis jeg skulle sett for meg noen av mine forbilder, mennesker som har levd et utrolig meningsfylt liv, så forventer jeg av dem at de ikke har brukt mye av tankene og livet på kroppen sin. Og i hvert fall ikke for å være pen å se på! Så nå skal jeg prøve videre å se forbi min egen kropp i dette livet, men samtidig elske meg selv og da også kroppen, og fokusere på de større og viktigere tingene!

                                         
Fin nok, bra nok, og rimelig lei av å bry meg. 

Nå er vi på vei hjem til Oslo etter påskeferie på Øvrebø og i Stavanger! Det har vært så fint og deilig å ta en pause fra hverdagen! Det skal faktisk også bli deilig å komme hjem og i gang med eksamenslesingen igjen! Kjenner at det nærmer seg eksamen og jeg er jo langt fra klar. Føles også rimelig uansvarlig av meg akkurat nå at jeg skal både til London og Hellas i mai og da blir vekke halve måneden og kommer hjem kvelden før eksamen! 

Ellers har bilturen vært veldig koselig i dag, vi er snart i Oslo! Så vi endte altså opp med å ta hele turen på en dag. Vi begynte å hørre på NRK sin podcast “Purk eller skurk” om Eirik Jensen, og den var så interessang at timene har flydd avgårde! 

Jeg har tenkt å dele noen av mine sanger her på bloggen snart! Det har vært noe av grunnen til at jeg ville opprette blogg. Det er ikke alle sanger som et like naturlige å skulle synge på de typiske plassene jeg blir spurt om å synge så det hadde vært kjekt å kunne dele det en plass! 

Ha en fin helg og påske videre!

Det er snart to år siden jeg og Jørgen giftet oss og når sommeren nærmer seg og innbydelsene for sommerens bryllup tikker inn sitter jeg ofte å mimrer litt tilbake til vår dag! 

Det er morsomt å tenke på hvor mye innsats vi (jeg, neida) la i den ene dagen, jeg har aldri vært ei sånn jente som har gledet meg til bryllupet, sånn prinsesse for en dag type drømm. Jeg har drømt om alle årene etterpå! Det er morsomt at den dagen har blitt en så stor feiring i vårt samfunn, at folk utsetter å gi løftet til hverandre på grunn av økonomiske årsaker, haha! Menmen, nå har det jo blitt sånn og det er jo veldig kjekt å ha en stor feiring med alle vi holder kjær! Jeg ble jo også veldig opptatt av den dagen når vi først skulle ha den og det var veldig kjekt å skulle planlegge en helt fest fra pynt til underholdning! 

Selve dagen for meg ble et kaos av følelser – såå mange fine følelser og samtidig preg av å være sliten av forberedelser og bevisstheten rundt det store valget vi tok den dagen! Alt det krever et eget innlegg- men alt i alt var det en syykt bra dag, bare så det er sagt! 

Det jeg kanskje er mest glad for at vi fikk til i bryllupet- i etterkant, er at søskenbarnet mitt filmet og lagde en liten  film for å oppsumere stemningen fra dagen! Den sees med jevne mellomrom og er så fin!! En ekte kunstner han søskenbarnet mitt altså! 

Legger den ved her så kan dere mimre med meg! 

i dag har jeg lyst å snakke litt om ekteskapet. Det er noe jeg brenner veldig for! Jeg syntes konseptet om å være ett sammen og reisen man da er på sammen ut livet er veldig spennende! Jeg skal jo bli diakon, og da jobber jeg med alle aldersgrupper med hva enn problemer de vil snakke om. Jeg har slitt med å tenke på hva jeg brenner mest for. Jeg har kommet frem til at ekteskapet er det jeg virkelig brenner for. Vi får se om det endrer seg, jeg ble jo ikke så brennende interessert før jeg ble gift selv. Men det tror jeg skyldes at man ikke vet så mye før man selv er gift! Noen vet bare ingenting før de er gift, og har negative eller positive assosiasjoner basert på egne opplevelser av folk rundt seg. Jeg derimot, var ganske interessert i det å være to og ekteskapet før jeg fant noen selv- og trodde da at jeg kunne veldig mye- men så feil kan man ta! Jeg tror faktisk at det må oppleves for å forstå. Kanskje på samme måte som å være gravid eller ha barn. 

      
Her er vi i Spania på vår første bryllupsdag. Det syntes vi (og tydeligvis familien) fortjente en applaus!
 

Nå har jeg vært gift i nærmere to år, og selv om det er ganske lite hvis man ser for seg hele resten av livet så føles det ganske lenge for meg nå! Vi har gått gjennom så mye allerede. Med det mener jeg ikke store livshendelser, men de konstante samtalene om hvordan man vil ha det i hjemmet, hva man trenger av hverandre, alt som må jobbes med osv osv. Det er en uendelig samtale med gode og litt vanskeligere tema. Men her har jeg altså innsett ganske fort hva som er ekstremt viktig for et sunt ekteskap: kommunikasjon! Det overrasker meg hvor mange som ikke snakker så mye med ektefellen sin.

Skilsmissestatistikken i Norge i dag er mildt sagt skremmende for meg som gift. Det sier jo noe om at det ikke er en dans på roser! Det er vanskelig! Det er fort gjort å tenke at man ikke har kontroll selv på hvilken del av statistikken man selv ender på. Heldigvis har jeg kommet frem til at dette ikke er sant (NB! dette inkluderer ikke unntakene som vold osv). Dette faktumet har gjort at jeg har tenkt veldig mye på hva som driver ekteskapet i gode og dårlige retninger. Jeg tror at samfunnet vi lever i dag ikke oppdrar oss til å være så veldig gode i ekteskap. Jeg tror det ligger dypt i oss at vi har egne rettigheter og generelt et stort fokus på oss selv. Selvfølgelig i et ekteskap skal man jo få like mye som man gir, det burde være gjensidig- men det er ikke her fokuset skal ligge mener jeg. Jeg tror man har det best sammen hvis man selv alltid tenker på hva man kan gjøre for den andre. Man må selvfølgelig ha samtaler om hva vi trenger av hverandre, men etter det burde man ikke være opptatt av sine egne behov. Heller ha en samtale om en stund og se tilbake på hvordan man syntes det går. Dette er ekstremt vanskelig. Det er så utrolig fristende å telle, haha! “Han har ikke gitt meg klem i dag så hvorfor skal jeg gidde å gjøre noe for han” “Jeg har tatt ut søppelet de to siste gangene så nå er det nok”. Jeg havner så fort inn i en tanke om hva hver av oss har gjort for hverandre, i huset, og med hunden. Og jeg har innsett at det er veldig lett å “telle” i sin favør haha! Man er så utrolig klar over hva man selv gjør, men kanskje ikke like flink til å se alt den andre gjør. Off, jeg har så mange eksempler på dette fra eget ekteskap at jeg skjems- haha! Men det går stadig fremover, vi blir bedre kjent hele tiden og lærer oss mer og mer å ta de gode valgene. For eksempel har jeg blitt veldig klar over at en Jørgen med manko på alenetid er en ganske kjip Jørgen å være rundt- så de gangene jeg sier “bare spill Battlefield du, jeg setter meg på rommet” er vell verdt det! 

Jeg har følgt litt med på bloggerne (les: jeg har sett absolutt alt som finnes) og i denne siste sesongen så vi en Marna (komikerfrue) og Ørjan (komiker Ørjan Burøe) i relativt stor ekteskapskrise. Først av alt elsker jeg at de har vært så åpne, det er modig gjort! Men jeg reagerte veldig på en ting som stadig dukket opp. De snakket så masse om skilsmisse. Ørjan truet med dette i hver krangel de hadde. Han sier at det er en tom trussel og sier samtidig at han syntes at folk gir opp for lett nå i dag, og at man må jobbe mer for ekteskapet. Men jeg merket at jeg reagerte skikkelig på at han truet med dette. Det er en regel meg og Jørgen har: det er off limits å ta opp/true med skilsmisse (som et seriøst forslag, og spesielt i en het diskusjon). Det er bare helt uaktuelt. Vi har sagt ja til å være sammen for alltid og da er det ingen grunn til å tenke på det engang! Hvis man skal ta skilsmisse opp til vurdering for seg selv eller til partner hver gang noe er vanskelig blir det jo utrolig slitsomt. Og ikke minst så gjør det ekteskapet så mye mer usikkert. Jeg er ikke redd for og ofrer ikke en tanke på om Jørgen vurderer skilsmisse noen gang. Det jeg derimot tenker på er at nå som Jørgen er gift med meg hadde det jo vært innmari trist om han hadde et forferdelig liv på grunn av det- så da er det bare å jobbe for å få det best mulig!

                                             
*so good*

Jeg tror også at definisjonen på kjærlighet i samfunnet må redefineres. En vanlig grunn til skilsmisse er at man ikke elsker hverandre lengre. Da må de jo ha til grunn å tenke at kjærlighet er følelser? Jørgen og jeg begynte med følelser, men dagen vi sa Ja til hverandre var det kjærlighet som valg, ikke som følelser. Og det valget står uavhengig av følelser. Så må man ta vare på hverandre best mulig for at følelsene skal få være i ekteskapet sammen med valget! Da er det jo litt koseligere ;P 

Jeg merker denne teksten gikk over til å handle veldig mye om skilsmisse, haha! Men det var vell det jeg hadde på hjertet. Jeg vil bare presiserer at dette ikke er for å dømme andres skilsmisser eller ekteskap. Livet er vanskelig og jeg kjenner ikke dere. Men her forklarer jeg bare hva vi har til grunn i vårt ekteskap. Ellers tenkte jeg å avslutte med noen tips jeg har erfart nytte av selv, til single, par og ektepar:

•  For det første anbefaler jeg alle som ikke er i forhold nå til å jobbe med å elske seg selv før dere går inn i forhold. For å være en best mulig partner tror jeg det er så utrolig viktig at dere kjenner dere selv helt, er trygg nok i dere selv og har akseptert dere som gode nok. Disse tingene vil ikke bli løst ved å ha en kjæreste- det vil bare legge til alt dere må jobbe med. Det er nok av ting å finne ut av med å være to, så du gjør en ekstremt stor jobb på forhånd med å vite og akseptere hvem du er først. 
• Et tips til par er å lese dere opp på og finne ut hvilket kjærlighetsspråk man har. Dette har jeg hørt så utrolig mye om at jeg trodde alle visste hva det var, men jeg har altså møtt ektepar som ikke har visst om dette! Det handler om hva man trenger for å kjenne at man er elsket. Tid, gaver, tjenester, ord eller fysisk kontakt? Disse kan også endres litt over tid etter periode i livet osv, så det er verdt å snakke om med jevne mellomrom! Jørgen har overrasket meg opptil flere ganger på dette, haha!
• Tips til spesielt kristne- men dere som ikke er det: steg 1: Bli kristen (neeeida). Men uansett, det jeg tenker er absolutt viktigst i et ekteskap er å ha Jesus med! Det er fantastisk på så mange plan! Vi mennesker kan ikke ha fullt ansvar for et annet menneskes liv, det er det bare Gud som kan ha. Det hadde vært utrolig tungt for meg om jeg måtte være Jørgen sitt alt. Det er fantastisk å kunne be for ekteskapet og legge det i Hans hender, for det vet vi at Han er for og Han vil være med i det. Det er også faktisk ganske morsomt og fantastisk hvordan Gud kan veilede i ekteskapet på de minste ting. Bare for et par dager siden når Jørgen var i heftig eksamenstid, var jeg på butikken og kom helt tilfeldigvis på at jeg måtte kjøpe en kvikk lunsj. Jeg er ikke så glad i kvikk lunsj en gang, og vi må spare penger, så det var totalt ulogisk. Neste morgen skulle Jørgen ha eksamen og uten å tenke meg om reise jeg meg fra sengen og gikk til skuffen og hentet ut kvikk lunsjen og sa “her, denne må du ha på eksamen!”. En såå liten ting, men gjett om jeg fikk høre det fleere ganger! Det hadde gjort han så glad, og var akkurat det han trengte på en tung eksamensdag! Dette var et veldig lett eksempel men det gjelder på så mange andre måter. Han kan alltid fylle deg med ekstra kjærlighet, tålmodighet og visdom for ekteskapet og partneren!

           
Those who pray toghether, stay together. 

Ekteskapet som tema kommer nok til å dukke opp her med jevnlige mellomrom, det er jo så spennende, haha! Ellers håper jeg dere koser dere i finværet og nyter påske!