Ro det ned

Siden jeg var liten har vi besøkt familie på Sunnmøre. Her kommer farfar fra og de har i senere tid bygget en hytte oppe i skauen på området til gården som ligger i familien. Jeg husker å være nede på gården hos broren til farfar, hvor vi fikk hilse på dyrene og var ute å lette etter kattungene som den ene katten deres hadde gjemt vekk i en vegg på låven. Jeg har også alltid fått høre en del om oldefaren min der. Han hadde hatt gården frem til sønnen tok over og vi fikk alltid høre om hvor sterk han var. Han kunne visst løfte seg opp i en bjelke med bare få fingre. Jeg ble fortalt at han hver dag gikk opp og ned til Vidnesstøylen, en topp på tomten, for å se til dyrene to ganger til dagen. Dette var imponerende for meg, ettersom jeg syntes den 45 minutters turen opp var ganske slitsom. Og ikke bare det, han gikk opp med to tomme melkespann, en på hver side. Det er jo sånn som de mest dedikterte treningsfrelste driver på med nå til dags. Bare med vekter og av ingen annen grunn enn å få muskler og bedre helse. Men oldefar ble jo også rimelig sterk av dette, men det var bare en bieffekt av å gjøre jobben sin. I tillegg har jeg tenkt i ettertid at den lange turen opp to ganger daglig har jo også gitt oldefar gode stunder alene hver dag.

Når jeg tenker på dette syntes jeg det høres ut som et så fint liv! Alt har blitt så effektivt nå og vi suser rundt fra en ting til en annen. Jeg merker at hvis jeg ikke bevisst prioriterer det så er jeg verken alene den dagen og får heller ikke trent. Det har blitt så mange ting vi skal få til i løpet av en dag, en lang liste som for meg virker slitsom å skulle gjennomføre. 

Det virker som det var et roligere tempo før og man ble tvunget til å stoppe opp, ta en pause, når man for eksempel måtte gå den turen opp til Vidnesstøylen likevell. Jeg vil lage meg en hverdag som gjør mye av dette. Ikke at jeg vet helt hvordan å få det til. Planen foreløpig er hvertfall å komme seg til landligere omgivelser, hvor man ikke må kjøre i en halvtime for å gå tur i naturen uten å stå i kø. Men som nevnt i et annet innlegg (her) så vet jeg enda ikke hvordan jeg for eksempel skal jobbe i fremtiden, og om det skal være en full stilling, eller om jeg skal drive selv. Jeg har hvertfall merket at noen ting tapper mer enn andre. Jeg har erfart mer og mer at denne bloggingen gir meg en skikkelig god alenetid. Jeg får sitte å tenke på tastene alene, men etterpå er plutselig tankene delt med andre folk. Det er ganske gøy! Hvert fall når jeg får tilbakemeldinger på at det kan være nyttig og bra lesning. Så på litt samme måte som oldefar fikk både trening og alenetid i turene opp til dyrene så føler jeg at jeg får være alene mens jeg skriver her. Ikke at det er jobben min da, blir veldig glad for om noen vil betale meg for å gjøre dette- anyone? haha. 

Uansett, jeg kjenner at jeg er inne på noe. Og jeg gleder meg til å finne mer og mer ut av hvordan jeg skal skape hverdagen min.

 

Her er et par bilder tatt fra Vidnesstøylen på bryllupsreisen vår. Har på følelsen av at oldefar ikke så fullt så svett og sliten ut etter turen ;P 

Giveaway vinnerene!

Reklame | QualiPet

Da har jeg trukket to vinnere som kan vente spent ved postkassen på sin egen Beef Liver Patè, woopwoop!

Det er altså Hannah og Ane! Eller rettere sagt; Tuva og Netti! 

Jeg tar kontakt med dere privat for sending! 

Dere andre kan benytte dere av 10% avslag på hele nettbutikken ved å oppgi koden «Talette»! 

Gi meg fred

Har du tenkt på om du er fredfull noen gang?

Kanskje det er en litt rar ting å tenke på, men jeg har vært veldig opptatt av det de siste årene. Mye fordi jeg ikke har følt meg særlig fredfull. Jeg kan lett kjenne på bekymring og stress for alt mulig rart. Og hvis jeg ikke er bevisst, og tar meg i det, så flyr følelsene og resten av meg avgårde med stresstankene. Jeg kan av og til føle meg enormt urolig for å så komme på at jeg egentlig ikke har en veldig “god” grunn til å være så bekymret og stresset. Og av og til har jeg en veldig god grunn, men.. hva hjelper egentlig følelsen av stress og bekymring? Til en viss grad gir den meg jo adrenalin til å tenke og løse problemer, men jeg kan like gjerne stresse videre selv om jeg vet at jeg finner en løsning eller har funnet en allerede. Og noen ganger er det ingen løsning, og hva hjelper da uroen i meg? Om jeg sitter på bussen og er kjempeforsinket til jobben- er det egentlig nyttig å kjenne på stress og bekymring? Hadde jeg ikke kommet like fort til jobb om jeg slappet helt av og koste meg med god musikk på øret? Så hvorfor ikke bare nyte stunden selv om den ikke er i en ideel situasjon? At jeg har vært så redd for å kjøre har jo også fått meg til å tenke mye rundt dette. Den frykten hjelper meg ingenting, jeg er fyllt av masse vonde følelser uten at de er til noe nytte.. Jeg tror faktisk ikke at jeg er alene i å mangle fred. Statistikken på unge med angst og depresjon kan bekrefte min mistanke. Men jeg tror ikke det er veldig mange som går rundt og tenker på begrepet “indre fred”.

Det er kanskje vanligere i kristne kretser ettersom det står ganske så mange ganger i bibelen. Når jeg søkte på bibel.no var det faktisk 254 treff! “Gå i fred” står det en hel haug med ganger. Men selv om kristne kanskje er mye mer vandt til å høre selve ordet tror jeg faktisk ikke det er veldig mange kristne som er så veldig fredfulle. Det var en liten oppvekker for meg når jeg en dag leste enda et vers som forteller om at man ikke skal kjenne på bekymring og at Gud skal fylle deg med fred. Jeg er så vandt til å lese ordet fred overalt, men denne gangen la jeg merke til det på en helt annen måte.  jeg har nesten aldri tenkt over om jeg har fred og det blir heller ikke spesielt mye snakket om i kristne kretser, så vidt jeg har hørt! Jeg tok meg selv i å tenke hvor fint, men uoppnåelig, det hadde vært å alltid hatt fred. Tenkt å ikke stresse, bekymre seg og generelt være urolig? Hva om man ikke må være det? Kan man velge fred, uavhengig av situasjon?

Jeg har opplevd mer og mer at, ja, man kan det. Det er ikke lett, og jeg trenger mye hjelp fra Han som gir den. Men ved å være bevisst på hva jeg tenker og føler, og ta meg selv i at “nå er jeg skikkelig stresset og bekymret”. Så er det mye lettere å ta steget videre og velge at jeg skal ha fred. Jeg kan ikke skryte på meg at jeg går rundt i total fred 100% av tiden nå, haha! Men, det har hjulpet så mye å bare vite at jeg ikke trenger å leve i indre kaos og stress. Jeg kan leve i fred. 

Det hadde vell vært fint å kunne ha indre ro og fred? Dalai Lama mener hvert fall at indre fred kan være veien til global fred:

The question of real, lasting world peace concerns human beings, so basic human feelings are also at its roots. Through inner peace, genuine world peace can be achieved. In this the importance of individual responsibility is quite clear; an atmosphere of peace must first be created within ourselves, then gradually expanded to include our families, our communities, and ultimately the whole planet.

“Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet.”

Giveaway hundesnacks!

Reklame | QualiPet

Jeg har funnet ut at jeg elsker å gi vekk ting, det er jo så gøy å gi folk en sjangs til å vinne free stuff, haha! I forrige innlegg som jeg skrev om QualiPet (her) nevnte jeg at jeg ville få til en giveaway snart! Da tok det ikke lange tiden før QualiPet skrev til meg at en giveaway var på vei i posten! Haha- så kult! Jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle få til giveaway egentlig, så det var jo veldig praktisk at de bare ordnet den saken! haha. 

Så nå skal jeg gi vekk disse to tubene med Beef Liver Patè! Jeg tenker å trekke to vinnere- da øker jo vinnersjangsene ;P 

Dette er altså kjøtt på tube, og er sinnsykt praktisk å ta med ut på tur eller når du skal trene hunden din! Hundene vi har gitt det til har likt smaken veeeeldig godt- så jeg lurer nesten på om den trøffelsmaken som er i gir en ekstra god smak. Vi liker den hvert fall ekstremt godt så den er jo verdt å prøve! Og nå kan du altså ha mulighet til å prøve den helt gratis! Hvis du vil få en beef livet patè kan du altså bare legge igjen en kommentar på dette innlegget! Husk å legge igjen mail adresse slik at jeg kan nå deg!

Anbefaler generelt sterkt å bruke masse god belønning i opptrening av hunden din! Alt blir mye gøyere hvis man får premie for alt man gjør rett. Syntes forsåvidt at dette skal overføres til menneskeverden også- jeg stod opp og gikk på jobb i dag, hvor er sjokoladen min?

Vi var på besøk hos nye valpeeiere her om dagen. Da måtte den jo få en “welcome home” gave, og jeg sikret meg i samme slengen et godt førsteinntrykk 😉

Hilsen Lewis som ikke er spesielt keen på å dele. Joooda- legg igjen en kommentar under!

Søstrene Sisters

Jeg og mine to søstre har alltid fått høre at vi er så heldige som har så godt forhold! Og det er sant, vi har et veldig godt forhold! Som vi pleier å si “Sisters by chance, best friends by choice”. Det er en veldig søt saying og sånn- men dere skulle bare visst hvor sant det var, haha! Altså- by choice. Hvis vi alle tre hadde møttes ved tilfeldighet og uten noe kjennskap fra før tror jeg neppe noen av oss hadde blitt venner. Vi er så utrolig forskjellige alle tre! Og selv om vi har opplevd den samme barndommen har også den blitt opplevd ganske forskjellig fra hverandre! Så vi er heldige at vi har så godt forhold, ja – men det er langt fra tilfeldig at det har blitt sånn!

Når jeg sier at vi aldri ville valgt hverandre ut av det blå som venner, betyr det ikke at jeg ikke setter pris på dem nå. De er noen av mine aller nærmeste og beste relasjoner i livet mitt. I samfunnet nå i dag føler jeg at det blir lagt vekk på den naturlige tiltrekningen i relasjoner og at det skal føles enkelt og lett, på en måte! Jeg hører fler og fler som ikke er så nær deres foreldre og søsken. Det kan jo være mange gode grunner til det, men jeg lurer på om en av de er at man bare ikke jobber så hardt for relasjonene alltid. Min erfaring i livet til nå er at de relasjonene jeg har valgt,  på tross av store motsetninger, er de aller beste. Vi har måttet innse hvor forskjellige vi er og på hvilke områder. Og så må vi konstant være overbærene med hverandre selv om vi ikke kan forstå alt med de andre. Det er utfordrende, men også veldig gøy egentlig! Vi får erfare tett på helt ulike personligheter enn oss selv, og sjeldent ta for gitt at vi vet hva som foregår inni personen. Med tiden har vi blitt flinkere til å gjette riktig da- ettersom vi har lært hvordan de andre fungerer.

Jeg husker en periode for noen år siden at vi kranglet mye og var generelt lite sammen. Da sa mor til oss at nå var det et “make it or break it moment”. Vi kunne velge å ha hverandre for alltid eller la oss vokse fra hverandre. Det satt veldig dypt hos meg husker jeg, og endret måten jeg tenkte på. Etter det har vi alle valgt hverandre helt bevisst. Vi kan nok alle irritere oss over hverandre den dag i dag også, men vi velger å se lenger enn vår egen forståelse, og støtte, ta hensyn og elske hverandre. 

På samme måte som ekteskap er et valg kan andre relasjoner også være et valg og ende med å være de beste relasjonene du har i livet ditt! Det er såå gøy å være så nær søstrene mine! Vi får en helt unik innsikt i hverandres liv og deler enda sterkere tingene i livet vårt. Bare det siste året har jeg planlagt bryllup og fått baby- men ikke mitt bryllup og ikke min baby (joda litt <3, men måtte ikke føde hehe). Vi jobber stadig med å snakke høyt om forskjeller og hvordan vårt forhold skal være, og det er så bra! Jeg anbefaler på det sterkeste å se på dine relasjoner “by chance” i livet ditt og se om du vil gjøre dem om til “by choice” med litt hard jobbing og mye overbærenhet. Det er så værdt det. 

Og nå har vi alle tre fått menn inn i familien- de er også gaaanske forskjellige! *shocking* når det er oss tre som har valgt hver sin ;P Men der også sitter vi ikke og biter tenner og håååper at det klaffer- vi tvinger mennene våre til å digge hverandre. Neeeeida. Men vi er opptatt av å bygge relasjon og lære hverandre å kjenne med en haug av overbærenhet og kjærlighet :D!!

Elsker disse <3

Litt Demi Lovato- love

De siste dagene har Demi Lovato vært i de fleste aviser på grunn av sin nylige overdose. Jeg har aldri tenkt veldig mye over Demi, men husker henne fra Camp Rock når den kom ut. Men jeg husker for noen år siden at jeg fikk med meg at hun plutselig delte mye om rusmisbruk og psykisk lidelse- men satt meg ikke veldig inn i det da. Da jeg så nyheten om hennes overdose nå ble jeg plutselig nysjerrig på henne og har blant annet sett dokumentaren som ligger ute på youtube (her) og hørt en del på sangene hennes. Og selv om nyheten ute nå er trist og viser at hun ikke er på en veldig bra plass, kan jeg ikke for å tenke at hun er et enormt forbilde! Det er så tøft gjort av henne å vise alle hvor mennesklig hun er! Hun har hatt det tøft, og har ikke taklet hennes bagasje, rusmisbruk og psykiske lidelser ferdig i det hele tatt- men fy søren så sterk hun er!

For eksempel er hennes store frykt i livet å være ensom- men hun valgte å slå opp med kjæresten hun hadde vært sammen med i seks år, fordi hun måtte lære å være alene. Hun var for avhengig av kjæresten. Det er så sterkt å våge å jobbe med seg selv! Nei, jeg ble skikkelig fan kjenner jeg. Og håper og heier selvfølgelig da på at hun skal komme seg ut av rusen og fortsette å inspirere! Jeg elser musikken også innså jeg- og fikk lyst til å covre en av sangene hennes! Så her er “Stone Cold”:

 

Vi venter (med å få) barn!

Hehe- see what i did there?

Siden jeg og mannen giftet oss har vi fått spørsmålet flere ganger om når vi skal ha barn. Nå har vi vært gift i tre år og har enda ikke tenkt å prøve på barn helt enda. Mange reagerte på at vi valgte å gifte oss såpass tidlig, både i alder og lengden på forholdet. Men når vi først er gift tenker mange at det er helt naturlig at barn er i nærmeste fremtid. 

Det er her jeg kjenner at jeg tenker ganske annerledes. Jeg tenker at det at vi giftet oss ikke betyr at vi “slo oss ned” og var i en situasjon der vi var klar for barn. Vi ville gjøre livet sammen i studietiden også, vi ville bo sammen og ville gi hverandre løftene for livet. Men etter vi giftet oss har vi flyttet hvert år, vi går på studier vi brenner for og har mulighet til å leve rimelig fleksibelt med å reise hjem til familiene våre, og ikke minst på ferier! Dette har blitt litt hemmet etter vi valgte å få hund da! Og det er også noe jeg er glad for at vi fikk gjøre før barn! Det sier seg selv (for de fleste) at med barn i hus kan ikke hunden rangere på førsteplass. Og selv om vi kommer til å dekke behovene til Lewis, og ha det mye gøy med han når vi får barn er det veldig kjekt å “bare” ha han foreløpig! Det er til og med litt for begrensende av og til, selv når det bare er Lewis – og han kan vi gå fra åtte timer til dagen om vi må, haha!

Men hovedgrunnen til at vi enda ikke har barn er at vi vil ha god tid sammen bare oss to, hvor vi blir kjent med hverandre og kan jobbe gjennom problemer som oppstår uten kronisk søvnmangel og skremmende mye ansvar på skuldrene! Det gjør ekteskapet litt lettere i begynnelsen vil jeg tro. Vi får ta mange ting når de er små, og får også god tid til å snakke om hvordan vi vil være som foreldre og hva våre drømmer for livet er, og hvordan barna passer inn i det. Jeg tror også at vi trenger mer tid til å bli klar for å være foreldre! Vi har begge innsett at det snur opp ned på livet ditt! Vi har skjønt litt mer av hva vi går til, og jeg gleder meg såå mye til å elske et barn så mye!! Men- jeg vil også være på plass i meg selv, i ekteskapet og faktisk litt økonomisk også, før vi bringer barn inn i verden! 

I mellomtiden nyter vi å være tante og onkel! Det er så koselig!

 

Hvordan tenke mat?

Som noen kanskje har lest og fått med seg her på bloggen så gikk jeg ned 20 kg for noen år siden. Jeg gikk siste året på Vgs og valgte at hovedprioriteten skulle være vektnedgang (det gikk heldigvis greit med karakteren også). Jeg meldte meg inn i Vg vektklubb og tastet inn hver minste ting som havnet i munnen. Jeg jogget på tredemøllen hjemme èn time nesten hver dag. Kalorier var mitt hovedfokus- og jeg brydde meg ikke så mye om andre næringsverdier. Jeg ville heller ikke bygge muskler- jeg ville se vekttallet gå ned. Og det funket jo også- jeg gikk ned 20 kg på ca halvannet år. Det var jo veldig deilig å ha nådd målet, og jeg følte meg skikkelig bra! 

Etter målet var nådd var neste “mål” å holde vekten. Jeg begynte å havne i et mønster med å spise hva jeg ville, og når vekten bikket min maks-grense slanket jeg meg ned et par kilo igjen. Dette fortsatte i et par år og “funket” jo forsåvidt. Men, kroppen og hodet begynte å bli lei av denne rutinen. Jeg hadde ingen god tanke om mat. Mat var kallorier og når jeg var innen vektmålet mitt kunne jeg endelig være litt fri fra å telle. Til slutt forfalt rutinen min og jeg gikk sakte men sikkert oppover. Det var ikke mange kiloene det var snakk om til slutt men det føltes som et enormt nederlag. Jeg innså at jeg hadde lagt min selvverd i å være innen vektmålet mitt- når jeg var over var jeg heller ikke bra nok lenger. Hadde ingen grunn til å tenke at jeg var vakker eller god nok. Dette klarte jeg å skjønne at var totalt ulogisk og teit, men det var vanskelig å gjøre noe med. 

Nå de siste månedene har jeg gjennomgått en ganske stor endring med hvordan jeg tenker på mat. Det begynte med at moren min hadde blitt Berit Nordstrand-frelst, haha! Hun kjøpte boken og gikk på seminar for å høre henne, og plutselig kokte hun kraft og sluttet med sukker og hvete! Dette syntes jeg var ekstremt og heiet på mor- men skulle absolutt ikke gjøre noe av dette selv! Men så plutselig en dag fikk jeg lyst til å høre mer og mor lærte meg om mat som byggeklosser, og næring til kroppen. Og siden da har jeg endret mye av måten å tenke mat på! Jeg lever ikke så veldig strengt etter regler om hva jeg kan og ikke kan spise, men det er mer denne oppdagelsen av mat som noe annet enn “det som gjør deg tjukk om du spiser for mye”. Mat er plutselig bra, det er nødvendig. Heller mer kalorier med riktig næring enn kalorifattig og næringsfattig. Heller tomatsuppe med to egg enn tomatsuppe med ingen egg for å kunne spise masse med lite kalorier. 

Det har vært så bra for meg og gjennom prosessen så merker jeg at jeg tenker bedre og bedre om kroppen min og mat. For bildet på kroppen min blir jo også endret når jeg tenker på mat som drivstoff og byggeklosser. Jeg gir kroppen maten den trenger og bruker kroppen på fine gode turer med mannen og Lewis- og da er det plutselig mye lettere å elske kroppen for hvordan den ser ut også. Kroppen får til mye mer når jeg gir den gode ting, og den er mye mer fornøyd med meg også. Før kunne jeg ligge i ekstrem kvalme av sukkersjokk og generelt være uggen og vond i magen ofte. Jeg teller ikke kalorier lenger- mye fordi jeg nå spiser masse nye matvarer jeg ikke aner kaloriinnholdet på, haha! Når jeg slanket meg pugget jeg jo alt mulig.. det er 50 kcal i en liten kokosbolle feks, haha! Som dere kanskje også har fått med dere, så er jeg jo veldig opptatt av hva jeg forer hunden min med. På et punkt innså jeg at jeg aldri ville fort Lewis med de tingene jeg forte meg selv (Hvis man overfører nytten i det jeg spiste til hva Lewis har nytte av). Det var også et wake up call for å si det sånn, haha. 

Jeg elsker plassen jeg har kommet til nå. Jeg unner meg enda litt for mye godteri da- men føler ingen skam for det og det er deilig! Men tenker for kroppen sin del at jeg skal kutte ned uansett. Det er deilig å komme vekk fra skammen og den heftige tellingen. Dette er ingen Berit Nordstrand reklame, men heller en oppfordring til å tenke gjennom hvordan du tenker om mat. Og om du elsker deg selv både med hvordan du ser på kroppen din og hva du forer den med. 

En viktigere ting jeg har lært i denne prosessen er hvor forskrudd det er å koble opp selvverd til kosthold, trening og hvor bra man føøøler man ser ut. Men jeg tror det er så skummelt vanlig også! Jeg har sakte men sikkert de siste månedene klart å vende meg vekk fra den tanken og følelsen, og forankrer min selvverd i noe langt stødigere. Jeg er elsket og bra nok som jeg er, og målet er å kunne se tilbake om noen år og føle det totalt fremmed at jeg lot min verdi være avhengig av noe så “uviktig”. 

Hilsen Talette som går i helt andre ting enn hun turte før. #SelfLove

Spennende nytt samarbeid!

Reklame | QualiPet

For litt siden skrev jeg litt om mine tanker om hundematen til Lewis, og spesielt om hele dyremat-industrien. Hvis du ikke har lest dette kan du lese det her. Siden det har jeg inngått et spennende samarbeid med en nyoppstartet bedrift som heter QualiPet (nettside her), som har de samme kampsakene jeg har innen dyremat. Det var så kjekt, og overraskende, at de tok kontakt! Jeg er jo ikke akkurat Sophie Elise, haha! Men sykt gøy at jeg kan bli tatt seriøst som en blogg selv nå! Det er jo dritkult! Og spesielt at det traff så bra på første forsøk- jeg brenner jo skikkelig for dette faktisk!

Dette er en bedrift som jeg har veldig lyst til å støtte, og har derfor som sagt inngått et samarbeid. Dette gjør at jeg får lov til å gi dere rabatter og av og til kommer det nok noen giveaways ;D! QualiPet har begynt med å selge hundesnacks som er full av bra kjøtt til Lewis og andre dyr. Det viktigste for meg her er deres verdier og fokus på gode ingredienser, men når jeg fikk teste produktene er det ingen tvil om at smaken ikke er til å klage på, haha! 

 

Vi har generelt hatt et problem med Lewis at ingenting er bedre enn andre hunder, og ingenting er fristende nok til å hive seg ut i ting han ikke vil. Pølser som motivasjon har vært det mest effektive til nå, men i ungdomstrassen er det ingen garanti at han kommer når det er kjekke hunder å hilse på, eller å få han ut i vannet. Lewis er som Collier flest, ikke glad i å svømme. Dette har vi øvd litt på i det siste, og gledet oss da til å prøve de nye snacksene fra QualiPet, for å se om de kunne gi en ny motivasjon. Jeg hadde ikke store forventningene egentlig, for hvis pølse ikke får det til så ser jeg ikke at dette skulle få det til. 

Når vi var på Øvrebø nå i helgen tok vi turen ut til et vann for å bade, og overraskende nok fikk vi Lewis til å svømme ut i vannet hele fire ganger! Og det virket til og med som han koste seg til slutt. Det var merkbart at han hadde en seriøs fristelse for godbiten og vurderte alle måter å komme seg ut i vannet for å få den! Det var ganske gøy- og jeg har satt sammen en liten filmsnutt fra badingen. 

 

 

 
Dere skulle bare visst hvor uvanlig dette synet er haha! Men, det er hvert fall så kjekt å få lov til å støtte og samarbeide med en slik bedrift! Og hvis dere vil teste ut produktene selv får dere 10% rabatt med å bruke rabattkoden “Talette” i bestillingen. Denne gir rabattkode på hele butikken, uansett om det allerede er på tilbud! Nå er en god tid for å slå til, ettersom de har en del oppstartstilbud allerede. Så håper jeg at jeg får til en giveaway snart! 
 
Produktene jeg har testet ut, og blitt glad i, er andebiter, “beef liver pate” på tube, og tørket kyllingkjøtt. Det er spesielt gøy med “beef liver pate” (vist på bildet ovenfor) som er veldig praktisk å ha med ut på tur som belønning! Da har du en skikkelig digg godbit som man ikke blir klissete på hendene av å gi hunden. Da presser jeg bare ut godbitet ut fra tuben og Lewis slikker det rett av tuppen. Det er så deilig å unngå klissete hender, haha! Vi har jo ofte måttet ha med pølsebiter for å ha sjangs til å være interressante nok, men det har vært kjedelig å måtte grave ned i pølser hele tiden. 
 
Jeg vet jo ikke hvor mange av dere som leser som har hund/dyr selv, og vet jo ikke da hvor mange av dere som deler denne interessen min- men jeg håper det finnes noen dog-lovers der ute! Gøy hvis du legger igjen en kommentar om du er en hundeelsker som meg!
 
Men ja, disse anbefales virkelig! Følg med for giveaways! Og ellers kjøp med rabatt her!

Å overvinne frykten

Jeg kan huske flere ganger i mitt liv at jeg har vært redd noe. Jeg har vært redd for en del forskjellig oppigjennom, noe husker jeg godt og noe har jeg helt glemt. Men jeg tror jeg kan si helt sikkert at ingenting har skremt meg mer enn å kjøre. Når jeg kom i alderen hvor mine jevnaldrede begynte å øvelseskjøre merket jeg at jeg ikke var like giret. Jeg hadde ingen behov for å lære å kjøre, og i begynnelsen var det nok å si at jeg bare ikke hadde lyst, og hvorfor ta lappen når det er så god bussforbindelse? Men årene gikk og jeg innså at jeg snart måtte få begynt på den lappen og da merket jeg at her ligger det noe mer enn å bare ikke ville. Det ble så ille at jeg seriøst ennå den dag i dag lurer på om det bikket inn i angst. Før hver kjøretime hadde jeg helt utrolig vondt i magen, jeg kaldsvettet og klarte ikke å forstå at jeg kom til å komme meg forbi kjøretimen. Jeg satt seriøst å ba om hjelp til å overleve timen, det var helt krisemodus inni meg. 

Det har vært vanskelig å syntes at det er så vanskelig, mye fordi så mange gleder seg til det jeg frykter mest. Det skal jo være gøy, det skal jo være frihetsfølelse! Men for meg var det bare helt forferdelig og det var det få som forsto. Det er enda rart å tenke tilbake til oppkjøring. Jeg gikk helt ut av meg selv, nå måtte jeg bare overleve. Kjørelæreren trodde jeg hadde strøket da jeg kom inn til henne igjen, og mannen min trodde det samme når jeg ringte han etterpå. Det var ingen glede, jeg hadde bare overlevd. Da skulle man hvert fall tro det var en god del lettelse- men jeg var helt totalt utslitt. Etter lappen var i boks fortsatte en ny vanskelig reise. Nå hadde jeg lappen, men jeg hatet å kjøre. Jeg måtte ta valget om jeg skulle legge lappen nederst i skuffen og aldri kjøre, eller å ta grep og komme over frykten. Jeg valgte sistnevnte. 

Når jeg ser tilbake på den reisen jeg har hatt, og grepene jeg har tatt, så ser jeg at jeg har klart å overvinne frykten på en god måte. Å ta lappen var alt for mye- for mye frykt på en gang. Men det måtte jeg bare komme meg forbi og fullføre. Hvis jeg skulle ha tatt det i et mer overlevelig tempo hadde jeg enda ikke vært ferdig. Og noe av det værste var å måtte bli vurdert på kjøringen, og at det var hele poenget når jeg var ute i bil. Så det måtte jeg bare komme meg forbi kjapt og gæli. Etter det trengte jeg en god pause. Jeg tvang meg ikke til å kjøre på en god stund. Men så måtte det endring til. Jeg syntes at grepene jeg har tatt har vært ganske bra og kanskje de kan overføres til din frykt, hva enn den måtte være. 

Hvis man skal oppsummere grepene jeg har tatt i ett ord så ville det vært: eksponering. Jeg måtte ut å kjøre. Men, jeg forsto fort at jeg måtte ha noen rammer og regler for å passe på meg selv oppi det. Jeg bestemte meg for det første at: andre ikke får bestemme når jeg skal eksponere meg for kjøring. Det må være jeg som skaper situasjonen. Når jeg ikke hadde denne regelen var hele livet mitt et totalt kaos. Jeg kunne ville unngå familie og venner i frykt for at de skal spørre meg om å kjøre dem en plass. Å måtte ta et plutselig valg om jeg skulle kjøre om ti minutter ble alt for mye for meg. Jeg fikk helt hjertebank og kaldsvette og dagen var ødelagt. Så jeg delte frykten min for familie og nære og sa at de egentlig kunne forholde seg til meg som om jeg ikke har lappen. Det var ikke lett, for jeg følte meg utrolig teit som trengte å ha sånne regler. I tillegg var spesielt familien min kjempesnille med å kjøre meg frem og tilbake til flyplass og tog hver gang jeg var på besøk. Og jeg bare: “im not returning the favour”

Men så kom neste grep: Jeg måtte eksponere meg for kjøring. Jeg måtte hele tiden vurdere om jeg “sluntret unna” eller om det virkelig ble for mye. Jeg fant ut at jeg trengte en situasjon som tvang meg litt ut i det. Så jeg valgte å søke sommerjobb i hjemmesykepleien. Dette var jo dritskummelt, og de første månedene så gruet jeg meg hver vakt for å se om jeg fikk “gåliste” eller “kjøreliste”. Det var ubehagelig, men overlevelig. Det var skumlere å si til kollegaene at jeg ikke turte å kjøre enn å faktisk komme meg ut i bilen. Det ble det perfekte lille “pushet” for å komme seg i gang. Nå har jeg jobbet over ett år i hemmesykepleien og jeg håper på kjørelistene. Jeg har fått erfare at bil kan være den gode alenetiden, det avslappende pustet i bakken, før neste pasient. Nå koser jeg meg med kjøringen på jobb! 

Når jeg tok jobben i hjemmesykepleien måtte en ny regel til: Jeg måtte ikke eksponere meg for mye. Her valgte jeg at jeg ikke alltid må utfordre meg. Når jeg tok jobben kjørte jeg faktisk bare på jobb. Jeg ga meg regelen at jeg aldri skulle føle at jeg måtte kjøre utenom. Hvis jeg satt meg i min bil så skulle det være en indre motivasjon for å gjøre det. Det har gjort at kjøring i hjemmesykepleien er en lek, men kjøring på fritiden enda er ganske skummelt. Men det er babysteps, og det tror jeg er veldig lurt. Jeg har komt såpass langt nå at jeg liker å kjøre alene på fritiden også- nå er neste steg å komme der at andre kan sitte på uten at jeg sitter i total angst-modus. 

Så hovedtanken her er at du må ta grep selv om frykten din og hvordan komme over den. Så må man se på hele frykt-situasjonen og dele den opp i små nok biter til at du kan overleve en hverdag med små drypp av den. Ikke lur deg selv til å ikke egentlig ta tak i frykten. Samtidig må du huske å elske deg selv og ta vare på deg selv best mulig oppi det. Hele denne prosessen har vært en lang reise med Gud. Alle valgene jeg tok var gjort basert på tanker og indre motivasjon gitt av Han. Og når jeg ser tilbake ser jeg hvor genialt det var for meg. Dette er kanskje ikke for alle, og mange trenger nok også mer profesjonell hjelp til å overkomme frykt eller angst. Men dette var min prosess, og jeg er så glad for at jeg ikke bare aksepterer en så stor begrensning i mitt liv, men våger å bekjempe min egen frykt!

 

Dere kommer såå ikke til å tro dette etter jeg viste dere dette bilde, men jeg er faktisk en god sjåfør, haha! Dette er en av situasjonene jeg har måttet taklet i år. Jeg som har slitt med hva andre tenker om kjøringen min havner i en så teit situasjon hvor jeg må ringe falcken for å få meg opp på veien igjen, haha! Men det var en stor lærdom det også. Jeg måtte bare si til meg selv at jeg ikke er en idiot, og takle situasjonen best mulig. Heldigvis var falck-mannen en skikkelig koselig fyr, og ikke en typisk mann som tenker “typisk kvinnfolk” – eller… det kan det jo forresten være at han tenkte da, hehe. Men det jeg fikk høre var at slikt skjer hele tiden, så det måtte jeg ikke føle eller tenke  noenting på!

Har du en begrensende frykt du gjerne skulle blitt kvitt? Fortell meg gjerne enten her eller privat- det er jo hyggelig å høre at man ikke er alene også!