Giveaway!

Reklame | Hans Eskil Vigdel

Okei- dette er så kult. Som jeg nevnte i forrige innlegg så leser jeg en bok som heter “Ingen introverte i himmelen” av Hans Eskil Vigdel. Denne boken elsker jeg og jeg prøver å lese den så sakte som mulig for at den skal vare lengre, og det er så mange gullkorn og ting å tenke gjennom underveis at jeg tar meg god tid. Jeg er egentlig en kjent kalt skummleser til vanlig, men her vil jeg få med meg alt. Og i et svakt øyeblikk av å tro at jeg er en ekte kjendizblogger tok jeg faktisk mot til meg og kontaktet forfatteren. Egentlig bare for å si at jeg elsker boken hans, men så slang jeg på et spørsmål om jeg kunne gi vekk ett eksemplar av boken hans til en av dere! Og det sa han ja til! Så sinnsykt kult gjort! 

Dette er altså en bok som forteller om det å kjenne seg selv og spesielt med tanke på hvordan du lader batteriene- altså om du er introvert eller ekstrovert (eller midt i mellom). Hans Eskil forteller om sin reise for å finne ut at han selv var introvert og hva det har å si for hans liv. Han gir en grundig innføring i hva disse forskjellige begrepene innebærer, noe jeg syntes er veldig bra! Da jeg begynte å lese håpte jeg at det var gode forklaringer, for det finnes så mye hallveis der ute om temaet. Men dette var så bra forklart og veldig nøyaktig opplever jeg. Videre forklarer han rundt tittelen på boken- som du sikkert som meg lurte på hva menes med! Han mener at det ikke er plass til forskjeller i flere menigheter i Norge, og at det i spesielt noen kirkesamfunn har blitt lagt stor vekt på, og oppmuntres til, ekstroverte karaktertrekk. Dette kan jeg kjenne meg veldig igjen i og det var deilig å se noen sette ord på det. Lenger har jeg ikke kommet- for jeg prøver som sagt å drøye det ut så lenge som mulig 😉 

En ting er sikkert: om du er introvert, ekstrovert, eller ambivert så anbefaler jeg denne boken på det sterkeste! Om du har lederstilling i kirke syntes jeg den er obligatorisk ;P Den kan kjøpes mange plasser på nett, blant annet her, og jeg vet den finnes i butikken “Ordet e ditt” i Stavanger- for der kjøpte jeg min. Men nå kan dere altså få sjangsen til å få den helt gratis!

Så legg igjen en kommentar her på bunnen av innlegget om du vil få denne flotte boken- med en liten hilsen fra forfatteren til og med! Husk å legge igjen mail-adressen i kommentaren for at jeg skal kunne kontakte deg. I morgen trekkes den heldige vinneren! 

Livet er best på tur

På torsdag hadde både jeg og mannen fri og bestemte oss for å dra på en litt lengre tur i finværet! Vi endte med å kjøre til Stavtjørn og gå inn til Barbuvatnet. Det var en helt sinnsykt fin tur- og ganske slitsom også. hehe. Jeg har jo bodd i Thailand i min barndom, hvor å gå lange turer av veien inn i naturen ikke var anbefalt av grunnene: slanger, skorpion og krokodiller. De fant jo veien inn i hagen og bilen vår uansett da så skjønner ikke helt hvorfor ikke egentlig hehe. 

Men uansett! Det har gjort at jeg har ganske dårlig tur-kondis. Og jeg merket faktisk at jeg var skikkelig dårlig til å orientere meg og vite hvor jeg skulle trø ute i naturen. Mannen min som er vokst opp på landet og i skogene syntes jo dette faller helt naturlig, og han har faktisk måttet lære meg opp i hvordan å gå i naturen haha! Kondisen har komt seg sakte men sikkert også, og fjelltur har blitt en favorittaktivitet!

Etter vi fikk hund har det blitt enda kjekkere å gå slike turer! Lewis kan være så og si helt fri (tror han- vi har han i line hehe) og han elsker å oppdage naturen med alle dens dyr og lukter. Nedenfor ser dere et eksempel på dette. Vi møtte på en flokk sauer som var tålig vant til mennesker, og Lewis satt fint og fulgte med på at de kom nærmere og nærmere.

Processed with VSCO with f2 preset

Turen var ikke bare slitsom for meg, men Lewis også, så det ble ett par timer med avslapning før vi tok turen hjem igjen (noe han ikke virket klar for å gjenta så fort hehe).

Processed with VSCO with b1 preset

Processed with VSCO with p5 preset

Det var helt idyllisk å være med barbuvatnet i 20 grader. Jeg angret fort på at vi ikke hadde med telt for det hadde vært så deilig å bare vært der hele kvelden! Men jeg fikk hvert fall et par timer til å sitte å lese og spise godis. Jeg leser for tiden “Ingen introverte i himmelen” som nettop har komt ut. Den er skrevet av en diakon, noe jeg skal bli, og det har vært til stor inspirasjon for at jeg har begynt å skrive selv! Boken er helt utrolig bra- og den får dere høre litt mer om senere i dag. Og følg med- det blir en liten giveaway 😉

Processed with VSCO with p5 preset

“Nå må vi nesten gå tilbake Lewis”  “But i forgot how to Dog”

Processed with VSCO with b5 preset

Da avslutter jeg her med et lite bildedryss til! Ikke vanskelig å få fine bilder med et sånnet motiv (og Iphone 7 da hehe)

Processed with VSCO with p5 presetProcessed with VSCO with f2 presetProcessed with VSCO with f2 presetProcessed with VSCO with p5 presetProcessed with VSCO with f2 preset

Sinna-mannen

For noen dager siden opplevde jeg noe ganske spesielt på jobb. Jeg var ute med jobbilen hos pasienter og hadde akkurat parkert på en parkeringsplass. Jeg parkerer litt hallveis, men legger merke til en rød bil rett bak meg som står helt stille og mannen i bilen ser veldig på meg. Jeg blir plutselig i tvil på om jeg har stjålet en plass han stod og ventet på og skal hoppe ut for å spørre om jeg skal flytte meg. Da glemmer jeg selvfølgelig å ta på håndbrekket, og har uheldigvis en automatbil uten “park” i spaken. Bilen begynner å trille litt med en gang jeg går ut, og jeg hopper fort inn igjen for å dra opp håndbrekket. #flaut menmen.. 

Dette er tydeligvis siste dråpen for det jeg kommer til å kjenne som sinnamannen. Han i den røde bilen ser ut til å notere bilskiltet mitt før han går ut av bilen og kommer gående mot meg. Jeg åpner bildøren for å snakke med ham og blir møtt med tidenes kjefting “Du kan ikke ha lappen en gang, hva feiler deg. Du kan jo ikke parkere en gang.  Bilen står jo helt feil, du står jo mye mer til en side, du har jo sååå mye plass på den andre siden av bilen. du kommer til å dunke bildøren inn i nabobilen..”

 

Ca sånn stod jeg altså. Tydeligvis helt krise og god grunn til å gi offentlig skyllebøtte til vilt fremmed person på parkeringsplass

 

Jeg sitter litt overrasket og spør om jeg har tatt plassen hans..? (i et forsøk på å finne en litt logisk grunn til sinnet..) Men nei det hadde jeg ikke. Jeg parkerte bare helt forferdelig og han var overbevist om at jeg ikke hadde gyldig sertfikat og at jeg var helt idiot som ikke satt bilen i gir. Jeg forsikrer han på en hyggelig måte at jeg klarer fint å komme ut uten å ødelegge nabobilen og han går furtende vekk fra meg. 

Min første reaksjon var å ringe mannen min for å få ut frustrasjonen jeg ikke fikk ut til sinnamannen (for hvem gjør egentlig det til fremmede mennesker..??) Og jeg trengte nok også litt trøst ettersom jeg har prøvd i to år nå å jobbe forbi angsten jeg har for at alle følger med på når jeg kjører og mener ting om det. (Som du kan lese litt mer om her.) Denne situasjonen var jo ikke veldig til hjelp på det området, men jeg har heldigvis komt så langt at jeg la det fort bak meg. 

Nå sitter jeg enda litt undrende tilbake og lurer på hvordan det er mulig å lange ut mot noen på denne måten- for noe som ikke er ulovelig eller noenting? Jeg parkerte bare litt irriterende dårlig i følge ham. Jeg har jo konkludert med at det er synd i han som lar seg så lett irritere av andre og setter seg i slike fæle situasjoner.. 

Men det har også fått meg til å tenke på hvor lite man vet om noen, og at hans forutbestemmelser om meg gjorde han sint nok til å konfrontere meg når han visste så lite om meg. Tenk om han fikk vite nå hvordan situasjonen virkelig var, både med at min dårlige parkering egentlig var en uferdig parkering og at jeg skulle være snill og flytte meg for han. Og ikke minst at han konfronterte ei som har slitt med angst for kjøring og nettop komt så langt at jeg endelig syntes det er kjekt å kjøre. Snakk om å hoppe til konklusjoner. 

Så jeg har fått enda en lærdom fra denne opplevelsen: nettop at man virkelig ikke vet alt om en person og vår tolkning av en situasjon kan være ekstremt mangelfull.

Vær litt snillere med hverandre enn sinna-mannen var i dag da, dere! 

“Det er noe dritt å bli gammel!”

Jeg har jobbet flere år i helsevesenet nå og noe av det jeg syntes er interessant er å se manges liv så tett på. Etter en stund begynner noen mønster å danne seg. Noen samtaler, behov og bemerkninger går igjen. Overraskende mange sier at de er ensomme. Flere som bor hjemme sier at de ville bodd på sykehjem, for å se andre folk. Mens mange andre er takknemmelige for å enda kunne bo hjemme. Noen er takknemmelige for livet, og gleder seg over å se på minner og se familien vokse. Andre er bitre og ensomme, og klager på deres nærmeste som aldri kommer på besøk. 

Jeg har merket den store forskjellen i hvor mye de nærmeste faktisk involverer seg og er tilstede. Denne variasjonen har heller ikke alltid sammenheng med om de eldre klager eller ei. Det virker for meg som at flere eldre har en tendens til å gå i fellen av selvmedlidenhet og bitterhet. Dette er trist å se på, og har til tider også provosert meg. Spesielt når de eldre legger all ansvar for relasjon over på familien og sier med selvmedlidenhet “de er visst for opptatt med sine egne liv.. så da sitter jeg her helt alene da”. Det er klart det er synd i dem også. Jeg har bare reagert noen ganger på at all ansvar for egen helse og velferd er borte. Og jeg tror at det er ganske viktig å beholde ansvaret for eget liv selv for å kunne ha det godt. 

En vanskelig samtale å ha er når de eldre forteller om meningen med livet nå, eller rettere sagt mangelen på denne. Her er det kanskje lett for oss unge å tenke at man må komme seg ut og få en mening med livet igjen. Jeg har hvert fall tenkt før at alle kan alltids gjøre noe. Å hjelpe andre, eller involvere seg i en sak er en god måte å oppleve mening på. Om de ikke kommer seg ut kan de sitte hjemme og strikke skjerf til de hjemløse om vinteren, har jeg tenkt. Men jo mer jeg er rundt de eldre, og blir kjent med dem jo mer rådløs føler jeg meg. “Det er noe dritt å bli gammel” hører jeg daglig. Og det kan faktisk ikke jeg vite noe om! 

Jeg kan ikke tro at svaret her er å bare sette seg ned å tenke “nå er livet over”. Men jeg har blitt utrolig ydmyk i møte med alle menneskene jeg har blitt kjent med de siste årene. Og dette tror jeg er viktig. Jeg tror det er viktig å stoppe litt opp, og føle med, og sørge med- før man hopper til løsninger og motivasjonstaler. Når både de mest pessimistiske og optimistiske menneskene jeg jobber med sier “det er noe dritt å bli gammel”, kjenner jeg at jeg må tenke meg om.

Når jeg blir lei meg/fortvilet/nedfor i livet mitt nå, så har jeg flere gode mennesker som har levd lenger og hjelper meg gjennom det. De har vært der, og de har komt forbi det. Men dette blir jo vanskelig når det finnes få mennesker i verden som faktisk er mye eldre enn disse menneskene. Jeg har blitt veldig nysjerrig på dette.. hva er “svaret”? Hvordan kan man hjelpe? Hva kan eldre gjøre for å ha et meningsfult liv helt til det siste, til tross for at de mister mer og mer ressurser og kapasitet? Mange kan anbefale å holde helsen i sjakk og har mange tips til hvordan å ha god helse når du er gammel, men når jeg har sett noen av de mest positive, sunne og gode personene jeg har møtt bli rammet av sykdom og samtidig også depresjon, ensomhet og følelse av meningsløshet blir jeg som sagt rådløs. 

Dette vil jeg kunne mer om og om du sitter på noe informasjon om dette så del gjerne! Har foreløpig få svar, bare undring og mange spørsmål. 

 

3 down- forever to go!

I dag har vi bryllupsdag! Tre hele år sammen, ufattelig mye i følge mine jevnaldrede single venninner og ufattelig lite i følge mine eldre ekteskaps-forbilder! hehe

I den annledning vil jeg mimre litt over erfaringer og lærdommer:

  • En ting er sikkert- ved å gifte deg vil du møte deg selv i døren som et slag i trynet. At noen lever så tett på deg gjør at det kommer ut sider ved deg selv du ikke har sett før. Og at man “kvesser hverandre” er no joke. Det har vært intenst, spennende, utfordrende og gøy! Jeg har for eksempel måttet akseptere at jeg er en stor følelsesklump som samtidig kan syntes at ting blir for klissete følsomt- hjelp. Det resulterer ofte i at jeg sitter å griner samtidig som jeg er enig med mannen at jeg er skikkelig tullete-følsom. 
  • En lærdom jeg ofte forteller alle jenter jeg møter: en mann som sier at han elsker deg, syntes du er vakker og kjempebra gjør ikke at du elsker deg selv, syntes du er vakker og kjempebra. Man må lære å elske seg selv helt på egenhånd. Man må syntes selv at man er vakker. Love yo selves ladies. Jeg ler av den 18 år gamle selv som tenkte alt kom til å ordne seg når en mann elsket meg. neida. joda. 
  • Dorullen skal henge utover!!! Neida- heldigvis har vi klart å unngå den store dorullkrisa i vårt ekteskap. We just don’t care.
  • At begge parter i ekteskapet misliker husarbeid er en dårlig kombo. Anbefaler på det sterkeste å finne en rengjøringsfreak om du ikke er en selv. Tomine er ledig PM om interessert.  Neida, men vi har klart å komme langt! Vi heier på hverandre om vi så bare ser på en støvmopp. Godt tips btw. Å heie i stedet for å mase om hva den andre burde gjøre. Vi mennesker er ganske flinke på å se hva den andre burde gjøre, hehe. Så ett til tips: Ikke tell hva den andre gjør, fokuser på hva du selv kan gjøre. (og hvis det er stor ubalanse i hva som da blir gjort må jo dette selvfølgelig snakkes om)
  • Og det tar meg videre til neste punkt. Kommunikasjon, kommunikasjon, kommunikasjon, kommunikasjon. Tror det sier alt. Just do it. Og gjør det i kjærlighet. Vi har alltid vært ganske gode på kommunikasjon, fordi jeg elsker det. Og fordi jeg ikke klarer å ha en liten flue i rommet en gang- og da hvert fall ikke en elefant. 
  • Lær å elsk, velg å elsk. I begynnelsen blir man tiltrukket av hverandre og er naturlig interessert i flere områder ved den andre. Men vi har lært at det er så viktig å ikke begrense oss til å elske bare det som er enkelt å elske ved den andre. Noen ganger må sider ved ektefellen endres, men like ofte tror jeg at vi må lære å elske noen sider ved ektefellen. Selv om mannen min ikke er en følsom type har han aldri prøvd å endre meg for at jeg er det. Han har bare lært mer og mer om hva det innebærer og hvordan han kan ta stilling til det. Han sa også for en stund siden at han syntes det var så gøy, for nå syntes han at jeg var morsom for det gjorde han ikke i begynnelsen. Jeg bare “ååå <3.. nei hæ vent?” haha! Jaja- har heldigvis gått rett vei!

 

Det får være nok mimring! Nå skal jeg gå og feire tre års ekteskap med kollegaene mine… #workworkwork Han har ikke sagt noe, men er rimelig sikker på at mannen er ganske fornøyd med det ettersom det er en viss kamp på tv i ettermiddag. Feirings i morgen!

Hvis du vil mimre med meg litt til, så sjekk ut bryllupsfilmen vår:
 

Talette & Jørgen from Hong Kaakon on Vimeo.

 

Og hvis du vil lese litt mer seriøst om ekteskap kan du lese innleget jeg skrev rundt denne tiden i fjor her.

Introvert vs Ekstrovert

Siden jeg lærte ordet introvert har jeg visst at jeg var en. Jeg trenger å lade opp med å være alene etter jeg har vært mye med andre mennesker. Jeg trenger faktisk å være alene fra mannen min også, selv om han er nærmest meg og ikke kjennes slitsom ut å skulle være rundt der og da. Det har vært mye snakk om introvert/ekstrovert i det siste og det er også en del misforståelser som deles rundt om det. Jeg trodde lenge at introverter var mindreverdig, sjenerte, asosiale mennesker som hatet andre mennesker. Det kjente jeg meg ikke igjen i..  Jeg fikk faktisk responsen “neei, du er jo ikke det -slutt å tull” en gang når jeg fortalte at jeg var introvert. Som om jeg satt å sa at jeg var stygg, eller et dårlig menneske. Som om det var ment som et kompliment at vedkommende ikke mente jeg var introvert. Jeg har kjønt siden at om du er introvert eller ekstrovert ikke sier noe som helst om hvor glad du er i mennesker eller hvor kul, gøy, og sosial du er. Det sier bare noe om hvor du henter energien din fra. Og  ellers finnes det visse trekk som mange introverte kan kjenne seg igjen i, men som slettes ikke  er avgjørende.

Å lære mer om introvert/ekstrovert har lært meg mye om meg selv! Det sies at introverte oftere prosesserer inntrykk på et dypere nivå. Man tar alt dypere innover seg, og kan også da bli fortere sliten eller “full” av intrykk. Jeg har tenkt om meg selv lenge at jeg tåler lite, har lite kapasitet osv, og at dette er en negativ egenskap. Men etter jeg har lest mer om det kjønner jeg at det er en av mine store styrker. Jeg kjenner meg igjen i at jeg kan “sense” ansiktsutrykk, annerledes toneleie, osv. som gjør at jeg forstår noe annet med situasjonen enn andre kanskje gjør. Jeg har ofte blitt spurt hvordan jeg kom på å stille det oppfølgingsspørsmålet som traff så bra eller så hva noen følte. Jeg tar mer inn i en situasjon enn mange andre, og dette gjør meg mer sliten men det gjør at jeg ser mer der og da. Og det er ganske kult! 

Akkurat dette gjorde forresten bryllupsdagen min ganske interressant! At jeg skulle ta et så stort valg for livet mitt den dagen var egentlig nok “inntrykk” for meg- men så skulle i tillegg alle jeg kjente se på, ta bilder, og holde de fineste taler til oss! Og dette skulle vare fra tidlig morgen til to på natten. Jeg brukte det neste året for å prosessere alt som skjedde den dagen for å si det sånn, haha! Og selve bryllupsnatten ble tilbragt gråtende på gulvet mens mannen min plukket ut flisklemmer. romantisk <3 (faktisk ikke bare sarkastisk: ganske romantisk med en trøstende, god, omsorgsfull mann 😉 ) Men likevell: #overload

Men uansett om jeg nå sitter på ganske mye kunnskap om temaet er det lett å tenke at jeg skulle vært annerledes. Det er tydelig for meg at ekstrovert-idealet dominerer samfunnet. Dette begynner å snakkes en del om nå, og det er veldig bra og sårt nødvendig! Jeg har kjønt at jeg både vil og trenger å ha et liv i et annet tempo enn “normalen”. Jeg kan ikke ha dager hvor jeg springer fra jobb til to andre sosiale avtaler, og kommer hjem bare for å legge meg, stå opp, og gjøre det samme om igjen. Hvis jeg lever sånn så møter jeg veggen før eller siden. Jeg har skjønt viktigheten av at alle må se på sitt liv og seg selv og se hva som er en god balanse og godt tempo for dem. Noen sa en gang at vi er skapt så utrolig ulike, og da er det rart å se på at vi lever så utrolig like liv!

Selv om jeg har vært interressert i å lære om meg selv og meg som introvert i flere år er det tydeligvis en lang prosess å kjenne seg selv, og elske seg selv for den man er. Jeg er enda i den prosessen.

Det er ganke mye mer å si om meg som introvert, men dette var bare noen små tanker og oppdagelser om meg selv jeg har gjort i det siste. Det er spennende å bli kjent med seg selv!

 

En introvert som står i rampelyset, danser og har det festlig og er sosial ?? Joda, mulig det! … må bare slappe av litt etterpå xD