Out of order

For noen år siden satt jeg på en gudstjeneste og hørte en ung, nygift, mann tale. Han hadde giftet seg for kort tid siden og begynte talen sin med å fortelle litt om seg selv rundt det. Han fortalte at konen nå lå hjemme syk og brøt ut med et lite sukk for hvordan det var å være han i ekteskapet når konen var syk. Hun var visst veldig stakkarslig og så ut som om hun var døende, når det bare var en forkjølelse. Han sa det i en humoristisk tone, men jeg hørte litt irritasjon i stemmen også, haha! Den fortellingen har jeg husket på- som dere merker her- og jeg har lurt litt på hvordan situasjonen “faktisk” var der. Var hun faktisk veldig sytete, eller taklet han det litt dårlig å skulle passe på noen syke? 

De siste dagene har jeg vært dårlig og det har fått meg til å tenke på hvordan jeg og mannen tenker så utrolig ulikt om det å være syk. Mannen min har sjeldent vært syk, og sier at han ikke klarer å sette seg helt inn i hvordan det er. Dette resulterer i at han ikke akkurat blir HerrSykepleier når jeg er syk, haha! Hans reaksjon på når jeg er syk har fått meg til å tenke på den episoden over, med den nygifte taleren. Var jeg enormt klagete og trengende? Var jeg veldig slitsom? Og før så ja- jeg var kanskje litt slitsom! Jeg har vokst opp med at når man er syk skal man ikke løfte en finger, ikke gjøre en eneste oppgave, og på toppen av det har familien min ofte kommet hjem med noe godt fra butikken som en overraskelse og generelt vært litt over the top. Det har gjort at jeg føler meg enormt elsket når jeg er syk, faktisk. Spesielt mor har alltid vært skikkelig fin. Men, det har jo også lagt en del forventninger til de rundt meg på hvordan man behandler en syk person. Mannen min er vant med å ha det litt annereldes, haha! I det sjeldne tilfeller han er syk setter ikke det en stopper for livet. I fjor løp han 3,3 km når han var syk, trolig med feber. Et annet år kunne han nok hatt sykemelding flere måneder- men nei, jobb skal man! 

Jeg tror at hans tanker om sykdom, og hvordan han gjør det selv når han er syk, påvirker mye hvordan han tenker andre burde gjøre det. Hvorfor være hjemme fra skolen om man ikke er døende, liksom? I tillegg kan jeg nok tenke meg at det er vanskelig å forholde seg til ei kone som er dårlig mye oftere enn han selv er! Jeg har tydeligvis et elendig immunforsvar eller noe. Dette kan jeg forstå er frustrerende- jeg velger å sammenligne det med røykere på jobben. De får en hel del ekstra småpauser som jeg aldri kommer til å få, haha!

Slike forskjeller i ekteskapet er ganske slitsomme å finne utav! Man føler begge to at man har rett selv og blir nok begge både irritert og såret over hvordan vi behandler hverandre. Jeg prøvde i stad å finne en måte vi kan forstå hverandre. “Må jeg ha en lapp i pannen når jeg er syk med OUT OF ORDER for å minne deg på at jeg er syk?” Ja, det hadde vært fint, sa han. 

JaJa, da får vi prøve det, da! Skal gi beskjed om det funker dødsbra.

Det fine, og litt mindre fine, med å bo i Oslo.

På søndagskveld rett før jeg skulle legge meg scrollet jeg på nyhetene på telefonen min. Jeg klikket inn på en artikkel om at kongen hadde tatt toget på fredag. Jeg vet ikke helt hvorfor det engasjerte meg- men, kult med kongen, vell. Så når jeg leste litt mer detaljert fant jeg jo ut at han sto på akkurat den perrongen, på nationalteateret, jeg og mannen er på hver dag etter skolen. Og på denne dagen, fredag ettermiddag, var han der et par timer etter oss, haha! Det morsomme var at jeg og mannen egentlig skulle dra hjem litt senere, men endte i siste liten med å ta litt tidligere helg. Jeg kunne møtt kongen, på toget, haha. 

Bilde lånt fra aftenposten. Kongen som helt casually tar toget på en fredag ettermiddag. Talette was here- bare litt for tidlig. Trykk på bilde for å komme til artikkelen.

Det er sånt som bare skjer i Oslo føler jeg. Det er jo litt spennende å være så nær sånne ting! Tidligere på dagen på søndag gikk jeg og bestevenninnen min fordi en filminnspilling i sentrum også. Vi tenkte oss frem til at det måtte være den nye netflix serien om 22. Juli. Det er jo litt absurd, jeg er ikke helt vant til det. Men det var litt av det som er koselig, og spennende, med å bo i hovedstaden. Det litt mindre koselige er at det er oftere her de store, mindre koselige, tingene skjer. 

Samme dag, altså søndag, var jeg som sagt i sentrum med bestevenninnen min. Vi var på vei til vårt første møte i Filadelfia Kirken og hører plutselig en haug av sirener. En etter den andre kommer, brannbil, innsatsleder for både det ene og det andre, og en god del ambulanser. Vi blir jo nysjerrige og jeg tar fort opp mobilen for å sjekke politiets twitter. Der stod det at det muligens hadde havnet en person i sporet på nationalteateret stasjon. Mer visste de ikke på den tiden. Midt på møtet- cirka rundt den tiden de sier de ska ta opp kollekt og du tar opp mobilen for å se ut som du vippser, men det er din første gang og du har gitt vekk tienden til andre plasser, hehe. Den tiden vet dere. Da tok jeg opp mobilen og sjekket twitter igjen. Det hadde visst vært supportere for Brann som høres ut som de har kost seg litt for mye på vorsh som hadde anntent bluss inne på stasjonen, utløst brannalarmen, men fortsatt å gå ned til perrongen, hvor en av dem falt i sporet og ble påkjørt av toget. what? Og her sitter vi på gudstjeneste, fire minutter gåavstand fra et hav av ambulanser og politi. 

Jeg skulle jo selvfølgelig også denne dagen ta toget mitt hjem fra nationalteateret. Det var en spesiell opplevelse å gå inn på stasonen hvor alt nå var tilbake til normalen. Mens bare et par timer før hadde det vært kaos i togtrafikken, en person som nesten døde, vitner som må ivaretas, osv osv. En rar by å bo i, oppsumert. Og nationalteateret er tydeligvis kjernen for alt som skjer. 

Bilde lånt fra vg.no. Linket til artikkelen. Trykk på bildet for å lese artikkelen.

Flytting med hund

Reklame | QualiPet

Denne flyttingen ble Lewis sin andre flytting. Vi fikk han da vi bodde i Oslo sist, så tok vi han med til Stavanger og så til Lørenskog! Hver gang har jeg lurt litt på hvordan det egentlig er for en hund å flytte plass. Og om det er greit å gjøre det i det hele tatt.. Jeg kan ikke særlig mye om det! Jeg har bare flyttet med katt før, og det var noe styr! Plutselig må utekatten være inn i noen uker for å bli vant til huset og lære at dette er hjem. For å så sleppe den ut litt om gangen. Men en hund går jo ikke ute alene så det virker ikke som et like stort problem. Jeg merket det godt på Lewis sist flytting, til Stavanger, at han oppførte seg som om vi var på besøk og ikke hjemme på en god stund. Men nå til Lørenskog har han funnet roen så og si med en gang. Det er vanskelig å si hva som gjorde denne forskjellen. Det er mange forskjellige faktorer som kan spille inn, som alderen hans. Mannen min mener at Lewis nok reagerte som han gjorde i Stavanger fordi han var litt i pøbel trassen- han rømte en del ganger, skjønner dere. Mens nå i Lørenskog har han vært helt eksepsjonell faktisk. 

Det har vært så deilig å gå turer helt alene og helt i naturen! Vi har faktisk ikke gått med han i bånd siden båndtvangen sluttet! Selv om han ikke er helt voksen enda mtp å følge ordre og sånn, hehe. Vår redning for å ha kontroll på han er faktisk de forskjellige godbitene fra QualiPet! Det er helt sykt effektivt. Akkurat nå er det de tørkede kyllingbitene som er den store hiten. Anbefaler seriøst å ha gode nok godbiter om det er en vesentlig periode for å oppmuntre til å høre etter! Altså fra alder nyfødt til 3,5 år cirka haha. 

Se på det da !

Planlegger høsten

Denne helgen var et deilig pust i bakken og en mulighet til å få hodet litt over vann. Jeg ble plutselig bombandert med en haug av informasjon ved skolestart som tilsier at jeg må få rompen i gang så snart som mulig med både lesing og skriving. Jeg har i tillegg bestemt meg for å slutte å søke jobb i Lørenskog- jeg har ikke fått napp på noen jeg har søkt på og innså også at det krever enormt mye av meg å skulle starte opp i ny jobb! Det kommer til å ta mye mer hjernekapasitet enn jeg har tid til. Jeg skal jobbe da, men jeg skal faktisk reise hjem til Stavanger noen uker i høst og jobbe i hjemmesykepleien der. Det er her jeg jobbet i fjor og det er deilig med en jobb jeg kjenner godt! Det blir også en mulighet å se niesen min, og resten av familien, ganske ofte! Det kjente jeg var litt deilig. Den eneste ulempen er at jeg reiser fra mannen litt oftere enn jeg ønsker, men jeg tror det skal gå veldig bra!

Nå skal jeg ha en uke til her i Oslo med skole og så reiser jeg til Stavanger for å jobbe hele uken, i tillegg til et par andre småjobber ved siden av. Jeg skal feks ha et sangoppdrag! Det er kanskje den kjekkeste måten å tjene penger på, haha! Men som jeg sa ble jeg plutselig bombandert med ny info og det viser seg at jeg ikke har allverdens tid å skrive tre relativt store oppgaver. Alle skal inn i begynnelsen av oktober, og jeg skal to uker til Stavanger for å jobbe på den tiden. hehe, det hadde jeg altså ikke regnet med. Hva skjedde med rolige starter?? Men, det skal nok gå helt fint i boks! Nå har jeg og mannen satt oss ned å planlagt høsten. 

Vi kjøpte en “monthly planner” fra Søstrene Grene, som var en veldig stilren bunke med ark man kan rive av fra en blokk, hvor man skriver inn måned, dato og alt man skal gjøre. Det ryddet opp masse- og spesielt i hodet mitt. Det hadde bygd seg opp litt kaos der for å si det sånn. 

Jeg fant ikke bilde av montly planner, men det ligner på denne bare at det er måneder. Anbefales med en slik!!

Så nå er høsten planlagt! Vi har også måttet ta noen kjipe bestemmelser på reiser vi har blitt invitert med på. Vi har prioritert et par ferier nå og må si nei til andre ferier vi hadde skikkelig lyst å dra på. Kjipt å tenke smart av og til, haha. 

Har høstens oppstart bombandert deg med informasjon, eller har du fått nyte en rolig start?

Håper dere har startet opp på et spennende år!

Du har mange som elsker deg, du!

Et veldig vanlig scenario når folk utenfor familien hilser på lille Bella, min niese, er at de bøyer seg ned og sier til henne “åh, du har virkelig mange som elsker deg, du!” Jeg ser rundt meg og ser både mor, far, mine søstre og meg som sitter å følger med på hennes minste bevegelse. Og det stemmer- vi elsker henne så høyt alle sammen. Og det er bare en brøkdel av hele familien som er så betatt av henne og som lett ofrer tid og søvn for å være med henne. Men så i neste sekund får jeg en klump i magen. For jeg vet at det er så mange som ikke er like heldige. Bella har flere mennesker rundt seg som lett hadde tatt henne inn som vår egen om det skulle vært nødvendig- og er hos foreldre som elsker henne så bra! Så kommer jeg på de som ikke engang har en eneste en som stiller opp for dem og elsker den slik de burde. 

I min bachelor i psykologi har jeg lært om hvor mye omsorgsvikt kan skade et barn. Jeg har sett hvordan hjernen kan fysisk skades av omsorgssvikten. Man kan se det på bilder av hjernen at de har hatt en vanskelig barndom! Det syntes jeg er helt sykt. Forskere har utviklet en måte å forutse økt sannsynlighet for sykdom og tidlig død i sammenheng med hvor mye traume barnet har hatt i oppveksten! Å ikke elske barnet kan ødelegge det så ekstremt. Jeg føler dårlig samvittighet for at jeg har vært så ekstremt heldig med å bli født i Norge, uten krig og hvor barn blir fulgt opp nøye, og ikke minst inn i min familie som har elsket meg på en god måte. Jeg er også så taknemmelig når jeg ser at Bella har en så tydelig visshet om at hun er elsket og trygg. Når hun faller og griner så roer hun seg fort ned når jeg plukker henne opp og trøster henne. Tanken på at barn blir sittende alene og grine gjør vondt i hjertet. 

 

Heldigvis er det noe vi kan gjøre for å hjelpe. Vi kan åpne våre hjerter og våre hjem! Og ikke minst ta tak om vi ser et barn i nød. Mitt håp i alt dette er at det er måter å hjelpe. Skaden er allerede gjort, men vi kan faktisk hjelpe mye. Jeg håper jeg en dag kan åpne mitt hjerte og hjem for noen som trenger det!

Off, jeg føler jeg drar dere alle ned i dårlig samvittighet og vonde følelser.. La oss avslutte med et litt mer positivt fokus: nettopp det at vi har mulighet til å elske noen til å bli trygge, gode, mennesker! Det må jeg si jeg har kjent på en del med niesen min! For første gang er det en baby som jeg er så nær. Jeg kan med mine handlinger påvirke hennes liv! Tenk at vi kan bidra til å få et lite menneske til å føle seg trygg og elsket! Til å få det beste utgangspunktet i verden! Til å ha det så godt med seg selv at hun har masse kjærlighet til overs til å dele ut i verden. Det er kraft i kjærligheten vi gir. Det er sterkt!

 

Bella bare : “Eh- det kalles ikke lesing å se på en rød bakgrunn med svarte prikker på. excuuse me”

looove her <3

 

Etterlengtet helg

Denne uken hadde jeg min første uke tilbake på skolebenken. Det viste seg å være ganske hardt! Jeg har en tanke i år om å få med meg litt mer pensum enn jeg har gjort de siste årene, hehe. Det betydde visst at jeg var på skolen 8-2 hver dag for å så dra hjem og lese 30 sider med pensum. Litt hardere skolegang enn jeg er vant med. Men- det er godt å kjenne at jeg er ajour med skoleåret så langt, og heldigvis er ikke alle uker så travle, faktisk tvert imot. Jeg har ikke mer enn fem uker med forelesninger før jul. Så det blir mye egenlesing og en del jobbing i hjemmesykepleien også. 

Men jeg var hvert fall rimelig klar for helg nå og da var det supert å starte den med å slå tåen min noe voldsomt i dørkarmen i torsdags kveld, haha! Jeg trodde jo at det skulle gå over rimelig fort, det pleier jo det. Men det gjør det visst ikke og det er kanskje heller sannsynlig at jeg enten mister tåneglen eller har brukket den ene tåen, hehe! Men jeg ser lyst på det- jeg har hatt helgen til å slappe av i sofaen- og nå kunne jeg nesten ikke annet enn å gjøre det xD

Denne uken har jeg kjent meg sliten egentlig fra første dag. Sikkert fordi jeg kom fra Stavanger mandag kveld og var oppe tidlig til første skoledag på tirsdagen. Jeg har skrevet en del om her at jeg er lei av å være sliten og at jeg ikke har lyst til noenting når jeg er sliten. Den siste uken har jeg innsett at det faktisk har endret seg. Jeg har aldri forstått folk som gjør masse og sier til meg at de er slitne- men fortsetter å gjøre det. Det har vært helt uforståelig for meg! Hvorfor ikke slappe av om man kan, og syntes at det er for mye slik det er? Men denne uken merket jeg at jeg har endret meg på dette punktet! Jeg har så mye kjekt i mitt liv at jeg vil fortsette å gjøre det selv om det blir for mye! Det er en helt ny følelse for meg, haha! Jeg tror jeg har likt tingene jeg gjør før også altså, men noe har endret seg. Jeg haltet avgårde til skolen når jeg før lett hadde blitt hjemme med god samvittighet. Det er rart og nytt for meg og jeg må tenke meg om på hvilken måte det kan være bra og hva som er mindre bra. For jeg tror faktisk at det er viktig å ikke gjøre seg sliten selv om alt er gøy. Det er jo det jeg har sagt til alle vennene mine alltid. Men for meg har det vært lett, for med en gang jeg ikke egentlig orker lengre, så har jeg heller ikke lyst. Nå vil jeg pushe på selv om jeg er sliten. Dette vet jeg jo forsåvidt at stemmer ganske bra da jeg kjenner flere super-gira mennesker som gjør kjempemasse og plutselig møter veggen og blir utbrent. 

Det er rart hvordan man endrer seg hele tiden! Med en gang jeg har en god taktikk for noe i livet mitt så endrer jeg plutselig noe med meg selv som endrer alt! Så nå må jeg ta en runde igjen og finne ut hvordan jeg burde gjøre ting. Denne helgen har hvert fall vært bare avslapning. Det var deilig og høyst nødvendig.

Beina høyt og Younger på tv. Og så lat at det ble mørkt ute uten at jeg gadd å slå på lysene inne. #helg

Follow Me

For et par dager siden ble jeg tilsendt et klipp av da jeg sang på åpningen av follow me konferansen i fjor! Hvis du kjenner meg litt fra før vet du kanskje at foreldrene mine startet “follow me” som går ut på å trene opp ungdomsledere i menighet! – sånn apropo å leve rundt Gründere ;P Det har nå vokst seg ganske mye større og selv om jeg bor i forskjellige byer hvert år gjør jeg alt for å få med meg den årlige konferansen til follow me! Der er det alltid mye gull å hente og mye bra felleskap! For å ikke nevne hvor utrolig kjekt det er å spille lovsang sammen med dyktige musikere! Det er et av årets desiderte høydepunkt! 

Jeg har faktisk et fag nå på masteren min om ledelse i kirken hvor vi i går hadde forelesning om det å ha frivillige ledere i menighet. Det ble lagt frem som et problem i dagens menigheter at det manglet det gode felleskapet for de frivillige i menigheten. Jo mer de fortalte om det tenkte jeg bare mer og mer at follow me virkelig har forstått noe veldig viktig! Jeg husker når jeg var leder på ungdomsklubben i min menighet da jeg selv gikk på videregående. Ved å være leder ble man liksom “bare” leder- det var ingen tilbud for meg. Det var ikke særlig felleskap oss ledere i mellom, og vi fikk ingen kurs eller undervisning i hvordan man faktisk skal være leder på klubben. Så begynte mor og far å bygge opp det som skulle bli “follow me” og satt fokus på å se lederene og utvikle dem! Follow me har laget en plass for ledere på tvers av menigheter hvor det blir satt av masse tid til å ha et godt felleskap lederene imellom og man blir i tillegg utrustet til å gjøre den jobben man står i! 

En viktig del av å utruste lederne på i follow me er å gi dem masse bra åndelig påfyll i form av taler, og ikke minst bra lovsang! Det er også stort fokus på å undervise lederne i hva en leder er og hvordan å være en god leder. Jeg har fått dette inn med “morsmelken” og ikke innsett før nå, når jeg sitter og har om akkurat dette på masteren min- at jeg har fått lære så mye viktig i ungdomsårene mine! I love it- og gleder meg masse til årets konferanse! Om du ikke visste så mye om follow me fra før av kan du lese mer om det her!

Men tilbake til sangklippet jeg fikk tilsendt. Da jeg satt det på på maskinen var lyden helt forferdelig, haha. Jeg tenkte ikke jeg kunne bruke det i det hele tatt. Men så tok jeg på headsettet mitt og innså at det er datahøytalerne mine som har tatt kvelden, hehe. Så dere skal få høre det likevell 😉 Dette var altså åpningen av hele konferansen i fjor- det er jo veldig kjekt å få lov til å være med på selve åpningen! Noe av det jeg elsker mest med sang er det å dele et sterkt og viktig budskap gjennom musikk! Så dette var midt i blinken med sangen Pieces av Amanda Cook!

Love keeps it promises 
It keeps its word 
It honors what’s sacred 
Cause its vows are good 
Your love’s not broken 
Its not insecure 
Your love’s not selfish 
You love’s is pure

“Bli kjent”

Det er den tiden på året- når alle begynner på nytt skoleår. Noe man da ikke kommer seg unna er det å bli kjent! Og ikke minst bli kjent-lekene. Jeg husker da jeg var relativt ung og satt i en barnebursdag til ei venninne, og vi skulle ha leker. Jeg husker jeg tenkte at jeg gledet meg til å bli voksen så jeg ikke trenger å leke lengre, haha! Jeg holder meg til det, men må desverre fortelle min barne-selv at lekene ikke forsvinner så raskt som jeg trodde xD

Jo høyere jeg har kommet i studie har lekene avtatt mer og mer heldigvis- men man må jo selvfølgelig bli kjent når man starter opp på et studie med mennesker man ikke kjenner. Jeg vet ikke helt hva det er, det kan ha noe med at jeg har flyttet og byttet skole så mange ganger i mitt liv, men jeg er altså veldig lei av og lite glad i å bli kjent med mange folk. Det går helt fint om en ny person kommer inn i et kjent nettverk, men å samles en gjeng på tyve stykk totalt fremmede- det er hardt arbeid for meg! Jeg vet forsåvidt også at jeg ikke er helt alene i dette!

På studie jeg tar nå kjenner jeg en god del fra før av, men vi samles ofte på tvers av profesjonene våre i forskjellige fag. Så det er alltid noen nye å bli kjent med! Det er så morsomt hvordan jeg blir når jeg snakker med masse mennesker som ikke kjenner meg. Jeg blir så nysjerrig på hvordan jeg fremtrer for dem, og hvordan de tolker meg! Så jeg blir helt sykt obs på alt jeg gjør. Hvert minste bevegelse og ord er jo en del av deres dannet førsteinntrykk, haha! 

Jeg husker når jeg begynte første året på Vgs så skulle vi velge skap den første dagen. Jeg kjente ingen fra før av og av en eller annen grunn hadde jeg sett meg ut et skap jeg virkelig ville ha. Det var altså skapet som hadde nummeret “007”. Så når vi fikk beskjed om å finne skap småsprang jeg ut for å sikre meg drømmeskapet med James Bond nummer. Haha, det er så teit når jeg tenker tilbake på det. Jeg fikk jo høre etter en stund, når jeg hadde fått meg mine venner i klassen, at de alle hadde syntes jeg var kjempeperar som sprang ut for å få det skapet. Jeg er forsåvidt helt enig. 

Nei, men jeg kjenner at det desidert er best og mest komfortabelt rundt dem jeg kjenner. De vet at jeg kan være rar, og blir ikke så overrasket, men de vet også at det er mye mer med meg enn det rart (håper jeg). En annen ting jeg merker nå når alle jeg møter på er eldre, er at de fleste ikke er ute etter å få seg ny bestevenn, liksom. Man blir kjent og snakker hyggelig, men ofte stopper det der! Man har det veldig trivelig i klassen, men det er en sjeldenhet at man blir venner som henger utenfor skolen. Jeg går jo på et studie som har flere godt voksne mennesker også da, og alle har jo fullført en bachelor fra før av. Jeg syntes egentlig det er en veldig greit måte det fungerer på nå- for jeg tenker helt likt. Jeg har mine folk og mitt nettverk og vil gjerne ha det trivelig på skolen med dem uten å måtte være noe veldig mye mer. Det er jo et par av dem jeg hadde syntes hadde vært veldig hyggelig om hang utenom også, da! Så jeg er ikke helt imot, jeg bare husker tilbake til hvordan det var fra barneskolen til videregående. Jeg husker at det var “rart” om man ikke hadde nære venner i klassen, og hvert fall om man hang mest med folk fra andre skoler! Skolen var jo livet ditt, mye av ditt sosiale miljø. Det er helt greit å være ferdig med det kjenner jeg, hehe. 

Så hvordan holder dere ut i bli-kjent ukene? Er du utslitt eller eeelsker du å bli kjent med masse folk? Håper uansett at oppstart har gått fint for deg, og at du trives der du er!

 

 

Fighter

Jeg har jo vært relativt åpen med dere om mine “svakheter”, for eksempel det at jeg har slitt med å kjøre bil. Jeg merker at jeg på forskjellige dager kan tenke veldig ulike ting om meg selv rundt disse svakhetene mine. Ofte når jeg er i ferd med å eksponere meg for det jeg ikke kjenner meg sterk i kan jeg kjenne meg teit, svak og dårligere enn alle andre. Mens når jeg tenker på det senere, ofte når jeg tenker tilbake, innser jeg at jeg jo er skikkelig sterk! Jeg lar meg ikke begrense, selv om det kjennes ubehagelig. I stedet for å føle meg svak har jeg jo egentlig god grunn til å kjenne meg ganske sterk! 

Når jeg tenker på hvem som er sterke kan jeg ofte først komme på mennesker som mestrer mye som få andre mestrer. De er sterkest, flinkest, mest utholden osv osv. I denne første tanken er også disse sterke menneskene av typen som tar alt veldig lett. Det har jeg tenkt på som sterkt, når jeg ikke tenker meg skikkelig om. Og de har ofte vært til gjenstand for min misunnelse. De siste årene har min oppfatning av sterke mennesker endret seg noe. Noen av de sterkeste menneskene jeg kjenner har vært under Nav og ikke klart å ha full studie eller jobb. Men det de gjør på en daglig basis er å ha en sinnsyk kamp mot seg selv- hvor de kjemper, og vinner, litt hver dag. De eksponerer seg og jobber fremover selv når det krever alt for mye. Jeg har innsett at jeg er sterk! Fordi jeg ikke lar frykt begrense og definere meg. 

Men jeg skriver ikke dette for å fortelle om hvor sterk jeg er- men fordi jeg kom på at det jo sikkert finnes så mange mennesker der ute som kjemper deres største kamp, og føler seg svake mens de gjør det. Man er sterk når man kjemper! Selv om det du kjemper for er enkelt for andre, betyr ikke det at du er svak. Jeg vet om mange jeg så opp til før, som gjorde alt så lett og mestret masse, som jeg fant ut senere at hadde store frykter de ikke gjorde noe med. De lot det begrense dem. Jeg har følt at jeg er svak som er så redd for å kjøre, når jeg møter mennesker som tar det lett- og syntes det er gøy. Men, de har jo bare gjort noe gøy og naturlig. Jeg har kjempet en indre kamp! 

Så gi deg selv et klapp på skulderen i dag, som møter dine indre kamper og kjemper dem som en ekte FIGHTER!

Meg som har vært sterk og kjørt bil til første skoledag

Å trenge tolk i ekteskapet

En av de store grunnene til at jeg maser sånn om kommunikasjon i ekteskapet, og relasjoner generelt, er at jeg selv har opplevd hvor tragi-komisk-dårlige vi mennesker kan være til å forstå hverandre! Av og til virker det som om vi er den “52 hertz whale” (google it) som prøver å få kontakt men ingen forstår oss, for vi er på feil frekvens enn den andre, haha. Man skulle tro at når man begge var mennesker, og til og med snakket samme språk, så skulle det gå ann å bli forstått. Men måten vi tolker en beskjed på kan være så utrolig forskjellig! Dette har nesten blitt en lek for meg og mannen min. Eller, mest min lek- det er jeg som syntes dette er veldig gøy, haha. Når vi hører en beskjed/tale osv så kan jeg spøre han hva han fikk ut av det, hva han tolket det til at de sa. Og veeldig ofte er det ganske forskjellig fra meg. Det er morsomt at det er mulig å tenke så forskjellig. Men da blir altså god kommunikasjon veldig viktig i ekteskap og andre relasjoner. Jeg har mistet tellingen på hvor mange ganger det har skjedd at vi har misforstått hverandre. Jeg har rett og slett lært at man aldri må annta at man forstår noe rett, om det ikke er sagt helt rett ut. Å stille oppfølgingsspørsmålet “mente du med det at…” “forsto jeg det rett med at…” er gull her. Det er faktisk noe vi lærer i sjelesorgen- å forsikre seg om at man har forstått det de vil formidle i samtalen.

Et litt morsomt eksempel på dette er når jeg og mannen var nylig blitt sammen, og jeg forsto ganske at han elsket å diskutere, for gøy. Dette var fremmed for meg. “Kan vi ikke bare være enig og være gode venner?” haha. Så når han kom med motargumenter, når jeg delte tanker og meninger, kunne jeg bli veldig fornærmet og ta det veldig personlig. “Hvorfor skal du alltid være uenig med meg, når jeg vet at du egentlig deler samme mening?!” Det var veldig frustrerende og jeg ble skikkelig sint. Han fyrte på og virket ikke til å forstå at jeg ikke syntes det var noe gøy. Tiden gikk og jeg tenke stadig over hvordan jeg reagerte når vi diskuterte, og uten å si det til mannen min, så begynte jeg å øve meg på å diskutere for gøy. Til slutt så fikk jeg det faktisk til- det var gøy å diskutere, og jeg kunne fyre meg opp uten å egentlig være sint. Men så kommer det morsomme. Plutselig ble mannen min veldig alvorlig når vi diskuterte. Han sa at jeg måtte roe meg ned og ikke være så sint. Han avsluttet flere diskusjoner om tema som politikk og global oppvarming (altså ikke veldig personlige tema) fordi han mente jeg ble veldig opprørt. Til slutt sa jeg “hvorfor vil du nå ikke diskutere med meg, når jeg endelig kan syntes det er gøy?? Hvorfor tror du plutselig alltid at jeg er sint, du trodde jo aldri det før?!”. Det viste seg jo da at han hadde oppfattet til slutt at jeg ikke var tulle-sint, men skikkelig sint, i våre tidligere diskusjoner. Han var plutselig veldig var på når jeg hevet stemmen osv. Så da måtte vi altså avklare det, og jeg måtte love å si i fra når det var alvor, og ikke gøy, haha! Vi hadde rett og slett et lite “grease-moment” som jeg kaller det. Begge bestemte seg for å endre taktikk for den andres del, uten å si i fra til hverandre xD

Mitt hete ekteskapstips for dagen er da: Aldri tro at du har tolket riktig, og forsikre deg om at partneren din har oppfattet det du ville formidle. Hvis det ikke funker må dere nesten bare ansette en ekteskaps-tolk på fulltid. Den jobben har jeg tatt på meg for foreldrene mine. Betalingen har aldri kommet inn på konto da… må kanskje til med inkasso snart.