litt Sophie-love

Jeg sitter her alene, tredje dagen på rad nå, og ser på Skal vi danse! Mannen har reist sørover og jeg er blitt syk, så da blir det litt isolerte dager! Men det har vist seg å være akkurat det jeg trengte nå. Å kunne kose på, og snakke med, Lewis er akkurat nok til at jeg ikke blir gal, hehe. Men hvert fall- jeg sitter nå her og ser på skal vi danse, som sagt, og kjenner at jeg heier skikkelig på Sophie Elise. Det er ikke mange rundt meg som er så veldig begeistret for Sophie Elise, og jeg har havnet i flere situasjoner hvor jeg ender opp med å forsvare henne en del. Mange sitter nok med et bilde av henne som en utseendefokusert barbiedukke/glamourmodell. Og at det ikke er så veldig mye mer til henne enn som så. Da vet jeg med en gang at de faktisk ikke har lest bloggen. 

Det er morsomt, fordi jeg har faktisk veldig få ting jeg er enig med henne om. Men hun er et dypt menneske med mange interessante tanker! Hun er også ekstremt sterk som har stått i utrolig mye hat. Dansen hennes i kveld rørte meg veldig med tanke på det! Selv om vi nok er uenig i mye med livet, så respekterer jeg henne veldig fordeom. Og til tross for hva mange tror så deler hun nok mer positive ting med sine unge lesere, enn kroppspress og overfladiskhet. Hun er så ekstremt ærlig og åpen med livet sitt, og det er kanskje en ting vi har til felles. Jeg elsker når folk tørr å vise seg helt, med både sårbarheter og styrker. 

Det er fascinerende for meg hvor allment akseptert det er å hate på Sophie Elise. Jeg kan jo kjenne meg igjen i å forhåndsdømme mennesker som ikke virker til å ha mye oppi toppen, for eksempel alle realitystjerner ever. Men Sophie er en påminner for meg til å ikke dømme med den lille kunnskapen man har om et annet menneske. Selvfølgelig kan man være uenig med andre menneskers meninger og handlinger, men det er så viktig å huske på at alle har verdi og fortjener å bli elsket. Å trykke opp gensre med “drep Sophie Elise” vil jeg si er et ganske godt eksempel på å gå aaaalt for langt. Her får igjen Sophie vise sin styrke med at hun trykker opp den samme genseren og bruker den selv. 

Bilde lånt fra VG (link)

Dagens påminner, til meg selv så vell som dere: la oss være veldig bevisst skillet mellom å være uenig med andres meninger, og det å avfeie et helt menneske og dets verdi.

Kjærlighethistorien del 2

Mannen min to-be hadde nå for første gang sagt at han likte meg! Vi endte med å sitte på rommet og snakke om alt, lenge. Jeg har alltid kunne være helt meg selv og spørre om alle de vanskelige tingene til mannen min. Han fikk en hel haug spørsmål om de siste månedene og hva som hadde skjedd med oss, fra hans side. Jeg hadde en del kritiske spørsmål, og han svarte helt åpent og ærlig. 

Han fortalte meg om høsten når vi hadde hengt så mye sammen. Han hadde jo ikke tenkt at vi bare var venner, men når spørsmålene mine kom så brått og tidlig på, hadde han ikke følt seg klar for noe annet enn å si nei. Han hadde rett og slett vært skikkelig usikker. Jeg husker når han fortalte meg at han ikke selv visste hva som skulle komme ut av munnen hans når jeg spurte han den andre gangen. Han var like nær til å si at han ville mer, som å si det han faktisk sa: bare venner. Vi endte jo da med å ikke være så mye sammen, jeg klarte ikke å holde ut i “hva enn dette var” og han var nok også så usikker at han bare valgte å legge det helt vekk. De månedene senere når han begynte å være med meg igjen var det fordi han ikke klarte å legge meg vekk, og innså at han hadde savnet meg hele tiden. Det sa han i bryllupstalen til meg også, husker jeg. Det var så rart å være del av en kjærlighetshistorie! Og herlighet så typisk kjærlighetshistorie det ble. Må jo selvfølgelig være en periode inni der hvor alt går helt skeis og alle som ser filmen bare tenker “hva søren, jeg spoler meg til når de finner tilbake”. 

Det var så interessant for meg å høre om hele den prosessen fra hans side! Jeg kan enda plutselig spørre han om noen detaljer fra den tiden. “Hva tenkte du egentlig når du gjorde det??”. Han kan nok bli litt lei av å ta det opp hele tiden, haha, men det er faktisk stort for meg med min egne kjærlighetshistorie- et bønnesvar jeg (følte) ventet leenge på. 

Jeg visste egentlig med en gang han sa han likte meg at jeg kom til å si at jeg vil prøve. Jeg husker at jeg snakket med venninnene mine i tiden når vi ikke var sammen, hvor jeg måtte innrømme at jeg ville hoppet på muligheten om den bydde seg igjen. Han var den beste mannen jeg hadde møtt. Han hadde alle kvalitetene jeg ville ha i en mann, faktisk. Jeg og besteveninnen min fra ungdomskolen har ledd litt over hvor fullstendig han oppfyller den listen. Alt fra å være kristen, mannemann og til å ha blå øyne og være høyere enn meg. Etter den samtalen på hans rom så begynte vi å være mye sammen, “date”, “holde på”, eller hva man kaller det. Åh, jeg har så mange kjekke minner fra den tiden der! 

Etter å ha kommet seg over den store kneiken det var for han med å ta et endelig valg, var jo han plutselig klar for alt. Han sa at han ikke visste om han skulle spørre om å være kjærester, eller bare fri med det samme. Jeg sa at han ikke fikk lov til å fri, jeg ville jo ha min første kjæreste noen gang! Men tanken på at han ville fri var ikke skremmende i det hele tatt. Siden vi valgte å gå for det har det bare vært trygt og bra, og jeg visste at det ble oss. Til slutt ventet vi egentlig bare med å forlove oss til det ikke var et så svært sjokk for omverden. Vi fikk ikke det helt til med å vente 4 mnd, men men, haha! Det føltes lenge nok for oss. Vi planla bryllupet de neste 10 mnd og så var vi gift!

Jeg måtte le når jeg og mannen tok personlighetstester nettopp. Der står det så tydelig på mannen min sin personlighet at de trenger laaang tid for å forplikte seg, spesielt til en kjæreste. Og hvis man prøver å presse dem vil de springe i andre retning. Min personlighet tåler ikke spill og går helst rett på sannhet og sak. Så sånn ble det! xD Det er også rart å tenke på hvor sikker jeg var på at det var han jeg skulle ha. Og så hadde jeg rett til slutt, da! 

Det var altså vår kjærlighetshistorie! Eller, faktisk bare en liten brøkdel av den, selv om det ble ganske langt her. Jeg kunne jo skrevet en hel bok om den historien. Jeg syntes det er ganske kjekt å skrive om mitt eget liv i “historier”, det gir et annerledes perspektiv på livet mitt. Anbefaler å gjøre det samme, om det er en kjærlighetshistorie, eller hvilken som helst annen historie i ditt liv! Skriv det ned for deg selv, og se livet ditt i fortellings-perspektiv!

At jeg får skrive dette innlegget og dele med dere så åpent og ærlig kan dere bare vite er en stor kjærlighetshandling fra mannen min sin side <3. Han har ingen verdens behov for å dele slike ting, men han har tydeligvis en tanke om at jeg må få lov til å dele det jeg vil, om det så utleverer han en god del. Jeg har verdens beste mann 🙂 

 

kjærlighetshistorier

Jeg spurte instagram hva jeg kunne se på TV og et av svarene var: alt av Nicholas Sparks. Jeg elsker filmene hans, og nå leser jeg jo en bok av han også, haha. Det får frem mange minner fra ungdomsskole-Talette med filmer som The Notebook og Dear John. Åh- jeg hadde så lyst på kjæreste og den fine kjærlighetshistorien. Nå sitter jeg her og har satt på “The Best Of Me” og de samme følelsene kommer tilbake. Det morsomme nå er jo at jeg fikk min kjærlighetshistorie til slutt! Jeg husker at jeg skrev ned historien vår i dagboken min nettopp fordi det var så spesielt å endelig ha min egen. Og den var verdt å vente på! Selv om jeg opplevde en del berg og dalbane følelser, og faktisk kjærlighetssorg, i prosessen for å få mannen min, så har jeg vært så heldig med at når vi først ble sammen så har det vært trygt og stabilt og rett hele tiden. Her er et lite innblikk i min (eller vår da ;P) kjærlighetshistorie.

Etter Videregående var jeg veldig klar for å få meg et kristent nettverkt. Jeg følte meg ofte alene i å være kristen, og hadde ikke et godt kristent miljø jeg vanket i. Jeg bestemte meg for å hive meg langt utfor komfortsonen min og søkte på Ansgar bibelskole, på musikklinjen. Det er noe av det skumleste jeg har gjort, men også det som har endret livet mitt totalt og er begynnelsen på livet jeg virkelig elsker nå. Mor og Far var med meg å flytte, og jeg husker at jeg hele tiden hadde vondt i magen, men samtidig var kjempespent der vi gikk på Ikea og var på studenthyblene og innredet rommet mitt. Kvelden kom og foreldrene mine skulle dra til hotellet for natten, jeg var livredd og tenkte egentlig bare å holde meg inne på rommet mitt til de kom tilbake nesten morgen. Heldigvis kjenner Gud meg så godt at han sendte min bestevenninne to-be til rommet mitt ca 5 minutter etter foreldrene mine var dratt. Men la oss hoppe litt videre. Noen dager var gått og jeg var begynt å bli kjent med en del av de jeg delte gang og kjøkken med. Vi var åtte stykker på ett kjøkken, og noen dager etter jeg kom satt det en ny fyr på kjøkkenet mitt. Jeg la merke til han med en gang, og tenkte “dritt, jeg skulle jo ikke like noen i år”. Samtidig ble jeg overrasket fordi jeg ikke trodde det fantes så fine kristne gutter, haha. Jeg husker jeg prøvde å være litt sånn “upåvirket” og chill når jeg gikk bort til ham og sa “deg har jeg visst ikke hilst på, Talette heter jeg”. Han svarte navnet sitt og “.. dødla mange fra Rogaland her i år, da!” xD 

Ukene gikk og jeg fortsatte å ha et ekstra øye til han. Jeg kunne også lett skulke timer hvis jeg visste at hans klasse ikke hadde timer, osv. Så gikk jeg på kjøkkenet og håpet at han skulle stikke innom. Matlagingen skjedde i super-slow motion i mange uker for å drøye ut tiden. Noe jeg ikke tenkte så ekstremt mye over da, var hvor mange ganger han “tilfeldigvis” da dukket opp når jeg var på kjøkkenet. Og ikke for å gjøre noe selv, han skulle bare sitte i sofaen på kjøkkenet. Tiden gikk og han begynte også å banke på døren til soverommet mitt flere ganger, og vi satt og snakket lenge. Jeg var ganske sikker på at han likte meg, jeg hadde aldri fått så mange tegn fra en fyr som nå. Jeg er ganske direkte på slike ting, til gutters store fortvilelse, og det hadde ikke gått så alt for lang tid før jeg tok det opp første gang. Jeg sa at jeg likte han godt, og han svarte at han ville være venner. Jeg ble litt sjokkert- for det talte imot alle handlinger som foregikk. Men, jeg var jo ganske vant til at gutter ikke likte meg, så sånn sett kom det ikke som en overraskelse. Alle tingene han hadde gjort for å vise interesse ble også litt visket vekk i hodet mitt, og jeg følte jeg hadde vært den eneste som viste interesse. 

Men, interessen fra hans side, og min, fortsatte jo etterpå. Noe jeg syntes var litt rart. Etter en god stund tenkte jeg at det “nå må ha endret seg noe fra hans side”. Jeg tok det opp igjen, og fikk til svar enda en gang at han bare ville være venner. Denne gangen var jeg hvertfall overrasket. Har jeg null peiling på når noen viser romantisk interesse?! Etter det sluttet vi å henge litt, en del fordi jeg ikke klarte helt å være venn med han og plutselig hadde han fått seg dame- så det satt jo en stopper for ting også, for å si det slik. I begynnelsen tenkte jeg at jeg taklet det greit, men jeg forstod etter hvert at jeg virkelig ikke hadde det bra. Det er faktisk den verste perioden i mitt liv, tro det eller ei. Jeg husker jeg tenkte at hvis det ikke var han, så visste jeg ikke hva kjærlighet skulle være. Jeg endte med å reise hjem noen dager til Stavanger. Jeg hadde det skummelt vondt, sånn at jeg var redd for tankene mine. Faktisk så tenkte jeg ikke på flere uker. Jeg sa bare “Jesus, Jesus, Jesus” i hodet mitt konstant. Helt absurd å tenke tilbake til. Men mer om det i et annet innlegg heller.

Tiden gikk og jeg fikk det bedre og bedre. Jeg fikk meg venner for livet, og fikk virkelig erfare det jeg kom der for: et godt kristent nettverk. Jeg hadde lagt følelsene mine på hylla, men å like noen andre enn han var egentlig ikke aktuelt. Alle var på en klar andreplass når jeg sammenlignet det med han. Etter noen måneder får jeg høre via via at han og kjæresten hadde slått opp. Ganske kjapt etterpå begynte han å banke på døren min igjen. Jeg ble litt irritert, og tenkte at han brukte meg litt for nå hadde han ikke kjæreste å lene seg på. Samtidig var jeg veldig glad for å ha han i livet mitt igjen. Jeg visste at han var en bra fyr, og jeg ville klare nå å være venner! Det ble mer og mer av slik det hadde vært tidlig høst, og jeg la virkelig ingenting i det. Jeg hadde jo fått det ganske direkte fortalt at han ikke ville være mer enn venn med meg. Jeg husker faktisk at vi lå ved siden av hverandre i sengen min en kveld, og han stryker meg på skinnet mens han ser meg inn i øynene- og jeg ligger der og åpner ikke for muligheten en gang for at det betyr noenting. En dag merker jeg at det blir nok, han er mer enn vennlig, og noen må rett og slett lære han forskjellen på hvordan man snakker til venner og kjæreste-materiale. Jeg tar på meg denne oppgaven som hans venn og vi går inn på rommet hans. Jeg sier det rett ut (direkte som jeg er), at det ikke er greit å snakke sånn- jenter kommer til å misforstå han. Mannen min tror til den dag i dag at jeg i den samtalen prøvde å fiske frem at han likte meg, men han skjønner da tydeligvis ikke hvor låst av jeg var for den muligheten. Da han så responderte med at han faktisk likte meg ble jeg helt totalt overrasket og satt ut. Det var første gang noen hadde sagt det til meg. 

 

Godt å ha bestevenninner som tar kleine søte undercover bilder av nyforelsket par som ikke kommer på at det er rart å ligge sånn forann andre. xD

Så begynte vi to sammen- og ikke minst fikk jeg høre hvordan hele denne opplevelsen hadde vært fra hans side! For kanskje du føler, slik mannen min påpekte med dette innlegget, at han fremstilles litt drittsekk. Det er altså more to the story. mer av det, aka “lovestory part2”, får du høre i morgen!

Kakepyntetradisjon

For et par år siden spurte søsteren min, Caja, om jeg ville være med henne å prøve å lage kake med norgesflagg inni, til 17. mai! Vi hev oss rundt og prøvde oss- og det funket ganske bra! Etter dette har jeg og Caja med jevne mellomrom et kakeprosjekt på gang- vi liker aller best å pynte, så av og til står mor for selve bakingen, og vi for pynten. Det har blitt noen gøye kaker de siste årene- og her er et lite knippe! Vi har prøvd og feilet på litt forskjellig, så noen tips skal dere også få!

Vi må jo begynne med tradisjonens opprinnelse! Her er flaggkaken vi laget for noen år siden! Det var kanskje det største prosjektet vi har hatt også. Vi hadde ikke god tid, og butikkene var stengt, så vi måtte klare oss med det vi hadde. Til neste gang hadde jeg garantert passet på at jeg hadde konditorfarge uten smak. Den smakte helt greit, men jeg kunne merke ettersmaken av farge. Men fin ble den! 

Disse småkakene ble til når Caja skulle ha med kake i bryllup! Det er som regel slik det alltid starter “Talette, kan du hjelpe med…”. Vi bakte “vanlige” runde kakeformer med vaniljekake og kjøpte en utkutter for å kutte ut småkakene! Hvis vi skulle gjort dette om igjen hadde jeg garantert heller stekt mange små kaker i stedet for å kutte dem ut. Det var vanskelig å få det til å se helt rent og fint ut, da det var mye kakesmuler. Dette er jo ikke så nøye om man ikke skulle ha “naked cake”, da! Så å kutte ut etterpå funker bra om man man skal dekke med krem etterpå. 

Denne kaka var til Caja sin bursdag! Vi hadde noen timer før familiefeiring, og vi bestemte oss for å pynte ostekaka mor hadde laget! Men, mor hadde allerede laget kaken direkte på et fat- så dere kan se at det ligger en del “krem” på fatet som hadde vært finest å ungått. Men dette er altså mirror glaze kake- og den er dyr å pynte med, haha! Vi toppet det jo med ekte “edible gold leaf” som ikke gjorde det rimeligere, akkurat. Men har man bursdag, så har man bursdag. Det var så kjekt å endelig få prøve denne berømte kaka! Jeg syntes den ble nyydelig, et lite kunstverk rett og slett! 

Jeg hadde et lite sideprosjekt på mirror-glaze dagen, og pyntet i tilegg gulrotkaken mor hadde laget! Dette var en teknikk jeg hadde hatt lyst til å teste, så det var gøy å få prøve! Man sprøyter ut en dæsj/dott/klump/ball med krem fra en pose, for å så dra det ut med en teskje, og fortsette med å sprøyte neste dott der du sluttet å dra teskjeen. Dette var ostekrem- her er det viktig å holde kremen kald hele tiden. Jeg har kremen i kjøleskapet til en hver tid når jeg ikke bruker den, og setter kaken kaldt med en gang jeg er ferdig å pynte.

Dette er vårt nyeste tilførsel av vår tradisjon, og er fra bryllupet jeg var i i helgen! Dette er en ostekake mor har laget, og som hun spurte om vi kunne pynte. Vi tar selvfølgelig utfordringen på strak arm og prøvde å tenke hva vi nå ikke hadde utforsket enda. Vi kom på at det jo er så fint å pynte med levende blomster, og ikke minst makroner! Vi gikk til en blomsterbutikk og fant den blomsten vi likte. Vi spurte om den var farlig å ha på kake, hvor vi fikk til svar at det gikk fint så lenge vi tok plastfolje rundt enden! Jeg regner med det betyr at den ikke er spiselig (?), og syntes det var et genialt triks for å kunne bruke mer blomster på kake! Vi måtte holde oss i tøylene for å ikke kjøpe gold leaf her også, haha. Det hadde vært så fint!! En ting vi lærte fra denne kaken er at man må legge på blomstene så “rett før” som mulig, og hvert fall ikke sette den i frysen, hehe. De var litt dvassere når de ble servert på kvelden. Jaja, man må jo lære!

Liker du å pynte kaker? Har du prøvd noe av dette før? Og har du tips til hva vi skal ha som neste prosjekt?

Bildedryss fra bryllup

I helga var jeg hjemme i bryllup til søskenbarnet mitt og jeg fikk i den anledning prøve ut den nysydde kjolen dere fikk se i går! Sangen gikk bra og det er rart å kjenne at jeg blir mer og mer avslappet for hver gang jeg synger i bryllup. Denne gang hadde jeg ikke øvd gjennom sangen samme dag en gang. Jeg har tidligere vært ganske stresset og nervøs før sangoppdrag, så det å bli mer avslappet har vært ønskelig og bevisst for meg å oppnå! Men jeg tror at uansett hvor avslappet jeg blir, så kommer jeg nok alltid til å få et lite adrenalinkick minuttene før jeg skal synge. Det tror jeg er veldig bra egentlig, det holdet mer skjerpet!

Men her er noen små detaljbilder fra bryllupet.

Vi begynte å bli temmelig sent ute med å komme oss til vielsen, så håret hjalp Caja meg med i en fei- og jeg så ikke før litt utpå festen at jeg var temmelig fornøyd med det! Jeg elsker fletter! Det har blitt en del vanskeligere å få til fletter etter jeg klippet av meg håret, men her gikk det. 

Jeg kan bare informere med en gang at når denne søtingen gir meg dette blikket, så kommer tante til å gi henne akkurat det hun måtte be om- beklager på forhånd til foreldre. 

Jeg tenkte at et smykke og øredobber som gjorde litt ut av seg kunne passe godt til denne type kjole, som er ganske simpel i seg selv. Jeg og Caja tok turen ned til Lindex (tror jeg) og kjøpte dette settet for drøye 200kr. Jeg syntes det var kjempefint! Og øredobbene holdt på hele dagen uten å føles tunge å bære- fordelen med fake stener, si. 

Å ha en hund med i bryllup (les: i bilen utforbi) har egentlig vært en deilig ting ettersom man kan ta seg lufteturer i løpet av kvelden, og ikke minst få litt koz i løpet av dagen. Vår hund ble ikke med denne gang, så jeg måtte stjele denne søtingen! 

Kvalitetstid med disse har blitt enda viktigere i familiebryllup når vi alle bor i forskjellige byer! 

Det var et nydelig bryllup med et nydelig brudepar! 

Sykveld med Marie

Jeg har hatt lyst på en ny kjole til et bryllup jeg skulle i, og en dag da jeg og Marie hang prøvde vi å finne noe kult på fretex og andre bruktbutikker, uten hell. Vi kom på at det hadde vært kjekt å sydd en kjole- så vi gikk til stoff og stil og kjøpte stoff!

Jeg hadde lenge hatt lyst til å prøve den «infinitykjolen» eller knytkjolen som mange kaller den. Så vi handlet til den kjolen og et par dager senere møttes vi igjen for å sy den! Det ble jo til at det var Marie som stod for syingen. Jeg har så lyst å kunne sy, men det virker så vanskelig, og det gjorde det ikke særlig bedre at alt gikk galt denne kvelden. Stoffet hadde krympet for mye og vi var ganske sikre på at kjolen ble for kort til meg- men vi gjennomførte likevell. Så knakk nålen på symaskinen, og undertråden gikk tom/sluttet å virke/ikke vet jeg – midt i arbeidet. Alle disse «små» problemene hadde fått meg til å stoppe helt opp i arbeidet fordi jeg ikke aner hvordan å gjøre noe av det der. Vi fikk til slutt en ferdig infinitykjole- og den passet meg plutselig likevell!

Så slik ble den seende ut! Fin?? Jeg må seriøst få fingen ut snart og lære meg å sy, det virker jo så kjekt og plutselig er man ikke så avhengig av at butikkene skal få inn det du liker- det er jo bare å lage det selv! Marie har en egen sykonto på Instagram som heter @stoffavhengig hvor hun har lagret storyen vi laget i prosessen av å sy kjolen! 

Har du en infinitykjole selv? Klarte du å sy den selv? Den andre på bildet er forresten en jumpsuit som Marie har sydd- den står nest på listen av det jeg vil ha! 

Hundetriks #1

Etter å ha hatt hund i over to år har vi selvsagt lært oss noen triks, og prøvd og feilet på forskjellige strategier. En av tingene vi leste i en bok relativt tidlig har vi holdt oss til siden. Det er et triks for å lære Lewis at han må følge med på oss på tur og ikke omvendt. Dette for at han ikke skal annta at vi følger med han, og at han mister oss- og vi mister han. Det ville vært slitsomt å gått på tur uten bånd om vi hadde måttet holde øynene på han hele tiden og ikke ha en sikkerhet om at han følger med oss. Ikke minst er det veldig nyttig at han kan lete seg tilbake til oss. Dette er også en øvelse for at Lewis skal forstå at det er vi som bestemmer og det er viktig at han vet, spesielt om vi skal klare å gå tur med han uten bånd! 

 

 

Det går altså ut på å gjemme seg for hunden din om han tydeligvis vandrer i sin egen verden og ikke følger med på deg. Han må da innse etter hvert at dere er borte, og finne dere igjen. Dette kan være litt skummelt for hunden, hvert fall i begynnelsen, men det er en veldig viktig ting å lære. Og om hunden din syntes det er ubehagelig/skummelt så er sjangsene mye større for at han lærer det fort. Enkelt sagt skal hunden lære å følge med på eier på tur. 

Vi har en litt for uredd hund som ikke syntes dette er spesielt skummelt, men kanskje heller plagsomt å måtte komme tilbake og finne oss hele tiden. Noen få ganger kan jeg se at han er stresset når han skal finne oss, og det er de gangene han har mistet oss heeeelt ut av syne «out of sight out of mind». Da kan han ha vandret lenge uten å bry seg om oss, og få litt panikk når han ikke vet hvor vi er. 

Som dere kan se i videon har han blitt rimelig flink til å finne tilbake til oss! Så han har ikke bare fått øving i å følge med oss, men å finne oss om vi har mistet hverandre. Og som bevis på at trikset funker så kan dere jo også se i videon at det var vanskelig å få til å gjemme oss fra han – for han har lært å se tilbake og se at vi enda er der. Nylig har han faktisk begynt å bruke alternative ruter når han finner oss igjen, før har han alltid følgt sporene sine bakover og luktet litt hvis vi er av stien. Men nå som dere ser i siste klippet så kan han komme fra en ny vei! Han har altså blitt mye flinkere og bruker nok hørsel og lukt på en ny måte. Selv om han har blitt flink er han litt av en ungdomsramp nå, som gjør at vi må gjemme oss relativt ofte. Han vil helst styre selv og velge vei, og kanskje være litt alfahann ;P Det funker ikke for oss, så da gjemmer vi oss titalls ganger hver eneste tur xD

Han er i en «vanskelig» alder nå hvor vi må være konsekvente på reglene, og ikke miste motet når det ikke virker som han lærer. For vi vet at han lærer der inne en plass, og jo eldre han blir jo mer viser han at han kan reglene. På gode dager er han helt eksemplarisk! Så vi må nok bare holde ut og huske de gode dagene som det bare kommer til å bli mer og mer av! 

Har du hund? Gjør du dette når du er på tur?

Liturgikk-frykt

Da jeg var i praksis i vår som diakon skulle jeg, på selveste bursdagen min, være med på en slags messe i domkirken. Jeg skulle være med å dele ut nattverd- men det er en stund siden jeg har deltatt i nattverden i Den Norske Kirke for å si det slik! Det toppet seg jo med at det var i domkirken, som selvfølgelig gjør alt enda litt mer høytidelig enn andre. Jeg måtte ha på meg en slik kjole, holdt jeg på å si. Jeg vet jo ikke engang hva det heter. Men dette er hvert fall meg da jeg fant ut jeg måtte ha på slik:

Det var en rar opplevelse for meg og jeg kjente at det føltes fremmed og rart å ha troen så høytidelig. For meg samsvarer det ikke med min relasjon til Jesus. Jeg tror ikke at det er noe feil i dette, for å gjør det klart, jeg tror at man har like mange forskjellige uttrykksformer som vi mennesker er forskjellige. Men som sagt var det mildt sagt ubehagelig å gå rundt i halvsirkelen  og si «Kristi blod, utøst for deg». Hakket mer høytidelig enn «Dette e Jesu blod» føler nå jeg hvert fall. 

Men hvert fall- jeg kom meg jo ut av den situasjonen helskinnet og tenkte «never again», helt til jeg nå skal ha et eget praktisk kurs i litugrikk som innebærer å være med på all of the liturgi. Hjelp meg. Det er rart å kjenne et sånn ubehag med noe som er min kirke egentlig. Nå skal jeg snart lede tidebønn og være medliturg på Gudstjeneste på skolen. Jeg fikk heldigvis byttet til meg at jeg bare skal lese dagens tekst, haha. Jeg skulle egentlig gjøre MYE mer. Men jeg gruer meg likevell. 

Hvilke erfaringer har dere med liturgi? Fint, eller stivt? Jeg har fått se hvor fint mange mennesker syntes det er da, og hvordan de trives i det. Så jeg ser absolutt at det er vakkert for mange. Me and the J-man har bare en litt annen måte å være sammen på  🙂 

Dilemma

De siste ukene har jeg hat et dilemma som har tatt mye tanker og energi. Jeg ble tipset av noen til The Voice, tydeligvis, og plutselig hadde jeg en melding i innboksen fra en svensk fyr som jobber som «talang scout» for the Voice og som syntes det «låter väldigt fint». Han lurte på om det var noe jeg kunne være interessert i og der startet et himla tankeskjør. 

Jeg hadde mange lange nesten-diskusjoner med mannen min og var i samtale med familie og bestevenninnen min her i Oslo. Jeg prøvde å tenke høyt og vurdere det seriøst. For før har jeg aldri tenkt at jeg vil noe slikt. Men så nå med at det passer bra at vi bor i Oslo og at The Voice faktisk er et veldig fint programm, med at de ikke gjør narr av mennesker som melder seg på uten talent, så vurderte jeg det plutselig seriøst. Det jeg la merke til ganske fort var at jeg selv virkelig ikke hadde lyst. Jeg ble helt kvalm av tanken på det, og da lurer jeg jo litt på om det bare er fordi det er stort og spennende, eller om jeg faktisk bare ikke vil. Og jeg har kommet frem til at det må være det sistnevnte. 

Av en eller annen grunn syntes jeg det var så ukomfortabelt at jeg ikke ville snakke om det til folk og sa flere ganger til mannen min at jeg bare skulle ønske det gikk vekk alt sammen. Ganske merkelig reaksjon, tenker jeg i etterkant. Man kan jo lure hvorfor jeg ikke bare sa «nei takk», la det dødt og gikk videre uten alt kavet. Men det startet altså litt kaos og styr inni meg. Mye fordi jeg fikk et stort spørsmål med liten tid til å svare: hva vil jeg egentlig med sang i livet mitt?

Jeg tror det har vært en veldig god opplevelse for meg de siste ukene med kavet og stresset, for jeg har tatt noen valg for hvordan sang skal se ut i mitt liv. Jeg har funnet ut at jeg mener veldig sterkt at jeg ikke vil synge for å få oppmerksomhet rettet mot meg. Jeg vil ikke bli kjendis, jeg vil ikke få masse oppmerksomhet og høre hvor flink, fin og perfekt jeg er. Jeg vil bruke mine ressurser til noe større. Det gjelder det samme med resten av livet mitt. Jeg blogger ikke for å få oppmerksomhet bare for oppmerksomheten. Jeg vil dele livet mitt for mange forskjellige grunner- men det er grunner som handler om at jeg håper dere som leser kan få noe utav det jeg skriver. Jeg vil hjelpe. Hjelpe med å ha gode relasjoner, med å kjenne seg selv, med å elske seg selv, med å kjenne Jesus slik jeg kjenner ham. 

Noen påpekte i dette dilemmaet mitt at The Voice ikke trengte å utelukke mine ønsker- og det er kanskje sant. Men jeg føler ikke at det er det jeg skal nå. Jeg har ikke fred for det. Men fy søren jeg tar det som et stoooort kompliment at flere av de jeg har snakket med vil at jeg skal være med og har troen på meg i det! Og ikke minst må jeg takke min sneaky, fine, snille tante der ute som ga tipset ;P Du hjalp meg til å finne ut av viktige ting i livet mitt! 

Jeg har derimot funnet ut at jeg synger alt for lite, i forhold til det jeg vil- og nå hiver jeg meg utfor komfortsonen og håper at jeg kan få være med i et lovsangsteam i menigheten vi har startet i her i Oslo! For det var også det jeg satt igjen med i dette dilemmaet. Jeg har følt meg hindret av litt frykt med å kontakte lovsangsteam, mens i denne lille runden med meg selv fant jeg ut at jeg vil mer med sang. Så nå får vi se hva som skjer! 

Babyforberedende natt

Javell folkens. I skrivende stund er klokken 05:30, og jeg og mannen har offisielt gitt opp på å få mer nattessøvn før alarmen går av om en halvtime. I natt har jeg sovet 2+2 timer, hvis det en gang. Hunden har diare.

Lewis pleier aldri å mase om natten, og han pleier aldri å måtte gå på do om natten- det gjorde han nesten ikke når han var valp en gang. Så jeg forstod at det var noe når han stod å grein om oppmerksomhet klokken 2 i natt. Jeg tok på meg en ullkjole og slapp han fritt ut. Alt gikk fint helt til jeg sa at vi skulle inn igjen. Han begynner å gå mot meg, og jeg snur ryggen til. Når jeg snur meg tilbake er han borte vekk. Jeg begynner å gå litt etter han, barføtt og kun iført ullkjolen min. Etter ti minutter begynner jeg å syntes det er ubehagelig å være ute midt på natten alene, og jeg vekker mannen min. Han blir med ut og heldigvis er Lewis på vei tilbake fra denne lille lufteturen han har valgt å ta seg. Jeg kjenner meg irritert- men nå er han hvert fallt tilbake, og vi går og legger oss. Jeg merker at vi begge sliter med å sovne igjen men kanskje innen timen er begge sluknet. 

Klokken 04:45 og jeg våkner igjen, bare denne gangen av heftig bjeffing fra Lewis, og ikke lenger bare halvgrining. Nå er jeg irritert- og tror at han har koblet at han kan få gå ut når enn han vil på natten. Etter han har bjeffet en god stund, og overraskende desperat og høyt, så våkner mannen min. Det sier litt, ingen har så tungt sovehjerte som han. Han tar med Lewis ut enda en gang og merker at han går på do med et heftig sett med lydeffekter fra rumpestumpen. Jepp- da er det diare da. Vi har opplevd før at han har løs mage, men aldri før har han hatt det sånn at han ikke klarer å holde seg om natten. Vi fikk rett og slett prøvd oss som foreldre til en baby for en natt, føler jeg. 

Da syntes jeg det bare er rettferdig at jeg skal få en dose av den ekstra styrken mødre blir utstyrt med, sånn for å overleve søvnmangelen. Neida, en natt skal jeg klare – og nå reiser jeg til Stavanger, hehe. Men jeg merker hvor uvant det er at noen andre enn meg selv skal hindre nattesøvnene min, hva er det for noe, liksom? Å kunne sove gjennom natten skal jeg være ekstra taknemmelig for før vi velger å få barn selv og ta vekk nattesøvnen for godt. 

Jeg håper dere hadde en bedre natt, og at dere får en god natt som kommer- det skal hvert fall jeg ha!!! Om det blir det samme fo mannen min er ikke like sikkert, vi får krysse fingrene for at det har roet seg innen da. All heder og ære til foreldre som er oppegående og fungerende i jobb, og livet generelt, med minimalt med søvn!