Et balansert liv

Det siste året har jeg hatt et fokus på å begynne å leve et balansert liv. Jeg innså vell kanskje at det var det jeg gjorde litt uti prosessen. Det begynte med at jeg ville leve balansert i kosthold og aktivitet – jeg ble opptatt av hva kroppen faktisk trengte, og det å mate den med sukker fra morgen til kveld så jeg at var lite balansert. Så klarer jeg egentlig ikke å forklare hvordan alt skjedde – men nå sitter jeg her og føler jeg har gjort en veldig stor jobb i livet mitt med å ha en generell balanse i det. 

Jeg har som sagt blitt opptatt av bra mat – mens jeg skriver nå har jeg nettopp smakt på min første batch med fermentert ketchup, og kraften fra rådyrbein står på plata. Og hvis dere har fulgt med ellers vet dere jo at jeg allerede driver med en del annerledes mat som surdeig, chiapudding osv. Det er morsomt å se at jeg plutselig sitter her og har så mye mat hjemme som jeg har laget selv– som jeg for ca 12 måneder siden ikke visste hva var en gang, haha! Fermentering? Koke kraft? Og surdeig var et brød de spiste i bibelsk tid hadde jeg fått med meg – jeg trodde kanskje ikke det var noe som fantes lenger, haha!

Ellers har jeg funnet en balanse i trening. Jeg la hele treningen litt på hylla i noen måneder, fordi jeg så at det eneste som noen gang har drevet meg til trening er vektnedgang – og når den motivasjonen ikke skal være i livet mitt lenger så hadde jeg liksom ingen grunn til å trene. Men så har jeg sakte men sikkert innsett det jeg allerede visste – trening er ikke bare for å nå et mål for utseende, det er bra for helsen – ja både den fysiske og psykiske! Men hvordan skulle jeg begynne å trene uten å hate livet mens jeg gjorde det? Dette steget har jeg såvidt begynt med. Jeg går tre turer med Lewis om dagen – det velger jeg å tenke er bra aktivitet, selv om jeg føler meg bombardert av spesielt sosiale medier som fremmer beinharde økter på treningssenter. Og ellers har jeg begynt å trene en liten 20- minutters styrkeøkt hjemme annenhver dag. Så ser jeg frem til våren når det blir mulig å gå lengre turer, og av og til med telt, uten å måtte ha ski på beina. Det føles balansert – det føles som noe jeg kan klare å ha som livsstil og ikke bare en “slankeperiode”.  Jeg har også fått meg en Fitbit som hjelper meg å følge med på søvn og at jeg holder rundt 10 000 skritt daglig med turene til meg og Lewis. Jeg har funnet ut hvor mange timer søvn jeg trenger, og tar på alvor å skulle få dem. 

Det var kroppens balanse! Men det er bare halvparten. Jeg har gjort en like stor jobb inni meg. Vi kan kalle det sjelen, som i kropp og sjel. Jeg har begynt å ta på alvor at jeg vil ha et liv med Gud, og at jeg faktisk vil at det skal innebære at jeg bruker jevnlig tid med Ham! Jeg har jo skrevet om loggingen min før, og de siste månedene har det blitt veldig viktig for meg, og viktig for å ha en ro og indre balanse. Dette har også hjulpet meg å sakte men sikkert legge vekk følelsen av å måtte leve slik jeg ser andre gjør. Alle som springer rundt og “har ikke tid”, ” det er for mye” og “det skulle vært flere timer i døgnet”. Sånn vil jeg ikke leve. Jeg gidder ikke å ha et liv hvor jeg føler livet bare skjer meg, at jeg ikke har noe valg. Jeg føler det er mange som føler at de ikke har noe de skulle sagt i hvor hektisk livene deres er – men det tror jeg ingenting på. Så dette året har jeg fått jobbet litt inni meg med det også. Det er jo ikke noe balansert liv om man føler man går på underskudd hele tiden. 

Jeg er nysgjerrig på om jeg er den “eneste” som har tenkt i disse baner! Er det noen andre der ute som tar et oppgjør mot travelheten? Er det flere der ute som er opptatt av å ha et balansert liv, både kropp og sjel? 🙂 Jeg vet at det ligger litt naturlig for meg – i min personlighetstype står det tydelig av typen elsker balanse i alle ting, haha. Men bare fordi det ligger naturlig for meg, kanskje, så tror jeg det er noe alle burde ha i livet sitt. 

Det er deilig å kjenne at jeg styrer livet mitt, at kroppen min får det den trenger og at jeg er opptatt av at jeg skal ha det bra inni meg. Det anbefales 🙂 

Samlivets spiral- og dens enorme kjedereaksjon

De siste årene som gift har vært en bratt læringskurve! Og jeg har faktisk elsket store deler av det- for jeg brenner virkelig for ekteskapet. En av de tingene jeg har lært som kanskje har vært mest mind-blowing  og viktig for hvordan ha et godt samliv, handler om det jeg kaller samlivets spiral.

Våre handlinger inn i samlivet er med på å styre retningen av denne spiralen- den kan gå opp og den kan gå ned. Om den er på vei ned er det vanskelig å snu den- det krever hardt arbeid og å gjøre litt motsatt av det man føler for. Når den går oppover blir det lettere og lettere å få den til å fortsette oppover – og vi vil oppover, bare så det er klart, haha ;P

De handlingene som påvirker spiralen er handlinger som enten er positive mot partneren din – å gjøre noe, si noe, kjøpe noe, ofre noe – for partneren din. Å møte partnerens behov er med på å snu spiralen oppover. Å gjøre motsatt av det, nemlig å gjøre motsatt av partnerens behov, eller bare ikke møte behovene- er med på å snu spiralen nedover. Dette skjer ofte når man velger sine egne behov over den andres.

Enkelt sagt handler det om at det er lett å elske den andre bra når den andre elsker deg bra. Det er lett å legge til side sine egne behov, og fokusere på partnerens behov, når partneren passer på dine behov! Og likt er det motsatt : når partneren ikke ser dine behov, og er mest opptatt av å dekke sine egne – er det veldig vanskelig å tenke på å dekke den andres behov, for “jeg må jo passe på meg selv tydeligvis- ingen andre gjør det! Og partneren min trenger jo ikke at en person til skal passe på h*n, det klarer h*n utmerket selv” og “hvorfor skal jeg gjøre det for h*n, når h*n ikke gjør noe for meg”  ;P

Noe av det vanskeligste jeg har opplevd i ekteskapet er å være langt nede på nedover-spiralen, og bestemme meg for at det må snu. Det føles enormt urettferdig, tungt, og stritter imot enormt mye inni meg. Men sannheten er at noen må begynneNår man er på full fart nedoverspiral er man ofte ikke på bølgelengde med partneren sin – og det føles ofte ensomt. Det føles urettferdig og tungt å skulle være “the bigger person” og begynne å gi til partneren i en periode hvor partneren ikke gir til deg. Det blir en periode hvor man faktisk ikke får noen ting tilbake- men gir og gir og gir. Heldigvis er denne spiralen ganske magisk- og jeg kan nesten love deg at om du går fullt inn og begynner å snu spiralen – så vil det bli lettere og lettere, for partneren vil henge seg på. Ektefellen vil bli sett, hørt, og tatt vare på – og da er det naturlig og lett å gi det tilbake igjen.

Samlivet er så fantastisk og givende når man er i en god oppover-flyt. Det er lett å elske partneren sin, og man føler seg overøst av kjærlighet. Jeg og mannen er i en veldig god flyt nå, og jeg kan faktisk ta meg selv i å føle meg nyforelsket til tider! Ekteskapet kan være så utrolig godt! Men så ser vi jo rundt oss at ekteskapet ofte ikke er så godt for folk- og jeg kan love deg at deres spiral er i høy hastighet nedover…

Denne spiralen er i konstant endring og bevegelse- det er ikke slik at om man har fått den opp så er den oppe for alltid. Den kan like fort snu ned. Om man har det supert men plutselig har et par dager hvor begge er skikkelig slitne er dette en kritisk tid for spiralen. Det hadde faktisk meg og mannen min denne helgen som var! Jeg begynte å bli syk, og mannen kom hjem fra en ukes leir og var sliten. Selv om vi er i en fantastisk flyt nå – så kjente jeg at det ville kreve litt ekstra å ikke snu spiralen disse dagene. Men vi klarte å holde flyten oppover! Mannen min begynte dagen med å ta morgenturen med Lewis alene – jeg våknet til å ikke måtte rett ut med en masete hund. Det ga meg med en gang en takknemlighet og et ønske om å gi tilbake – så fortsatte vi sånn!

Så man må alltid være bevisst sine handlinger – men det er som sagt mye lettere når man er i god flyt opp enn når man er i full fart ned. Det er også lettere i god oppover-flyt å se forbi og tilgi feiltrinn fra den andre. Man har mye større tålmodighet hos partneren sin når flyten er god – når den er på full far ned, derimot, da kan hver minste ting tolkes i verste mening og møtes ikke med noe nåde.

Å forstå spiralen, å ta spiralen seriøst i samlivet- det er så utrolig viktig! Det endrer samlivet ditt! Grunnen til at mange ikke gjør det er kanskje først av alt at de ikke tenker over at det funker slik – men også at det er utrolig tungt å snu en dårlig vane. Det er selvoppofrende over en periode- og stritter imot hvordan samfunnet sier vi skal være, og alt inni oss ;P

Et siste tips til deg som leser og bestemmer deg for å være den som snur spiralen: ikke vent på partnerens reaksjon – ikke tro at fordi du tok ungene en hel dag, at partneren din vil gjør det samme neste dag. Det tar tid, og det kommer til å være en periode som hvert fall oppleves som laaaang hvor du gir helt alene. Man må virkelig ikke forvente noe som helst fra partneren i denne perioden – for da blir man så utrolig skuffet gang på gang. Ha heller null forventninger og bli positivt overrasket over den minste lille ting h*n plutselig klarer å gjøre tilbake. Det siste der er forresten noe jeg anbefaler uansett om man man er på toppen i flyten også : ikke forvent og fokuser på ektefellens handlinger, men fokuser på ditt.  For å klare dette er mitt neste råd det som har fått meg gjennom det: Gå til Gud for å dekke dine behov. Han vil alltid gi og gi og gi. Få ut din frustrasjon og dine tårer i tid med Han.

Jeg håper dere får en fantastisk dag! Og jeg ønsker dere en fantastisk oppover-flyt i livene deres <3

“Dette er tidenes dritteste dag!!!”

Jeg hadde akkurat satt meg i bilen på langtidsparkeringen ved togstasjonen og oppdaget at både batteri- og oljesymbolet lyste rødt. Jeg ringte mannen min, som er i Kongsvinger (aka jeg må ordne dette problemet selv), og sier mens jeg griner “Dette er tidenes dritteste dag!!!” Haha. Jeg har et godt vokabular i dramatiske stunder.

Jeg føler kanskje det trengs litt kontekst. Først av alt- dette var ikke tidenes dritteste dag, men jeg var ganske sliten og oppgitt. Jeg hadde hatt min første dag i ny jobb! Jeg skal være dagmamma i noen måneder og jeg var veldig spent! Bare for å få det sagt så var selve jobbdagen veldig bra – det blir en spennende og annerledes jobb, og akkurat det jeg trenger! Men som man kanskje gjør var jeg ganske spent på denne første dagen. Det gjorde blant annet at natten min var på rundt 5 timers søvn. Mannen er som sagt vekkreist, det betyr at jeg har ansvar for Lewis alene. Jobben var fra 08-16 og det tar ca 40 minutters reise for å komme dit (oi, det høres ganske mye ut når jeg sa det sånn!). Jeg gruet meg til å kjøre fordi jeg generelt er litt redd for å kjøre, og nå var det glatt i tillegg!

Alt dette til sammen er en litt hektisk hverdag hvor jeg må mestre det å kjøre til toget, ordne med Lewis før jeg drar, være på jobb, kjøre hjem fra toget, ta Lewis på lang tur, eat, sleep, repeat. Dette syntes jeg var litt mye, meen det er snakk om tre dager hvor jeg skal gjøre dette alene, ellers kommer mannen til å være hjemme 🙂 Så dette skulle jeg klare! Det jeg derimot ikke regnte med var at et tog skulle avspore og blokkere en/flere skinner i Lillestrøm. Det betydde at det var sykt mange kanselleringer, og jeg ble for sein til min første dag på jobb og måtte stå ute i -16 i over 30 min uten skikkelig tøy – ikke gøy. Det jeg hvert fall ikke regnet med var at dette problemet ikke skulle være løst åtte timer senere, og jeg endte med å vente lenge på toget for å komme meg hjem- jeg brukte to timer i stedet for 40 min, og den lille biten av ettermiddag jeg hadde ble mindre og mindre. Da satt jeg meg altså i bilen, så symbolene og ringte mannen. Det viste seg HELDIGVIS at det var et lett løselig problem- litt sånn hjelp man får når man ringer IT – ” Har du prøvd å skru den av og på?”.. Og av en eller annen grunn gikk alle de røde lysene vekk, og jeg kunne kjøre hjem. Hurra!

Men nå har jeg altså kommet meg hjem, jeg har spist lasagne fra i går og turen med Lewis er tatt. Mannen min var min personlige psykolog på telefonen mens jeg gikk tur, og ting er litt bedre- haha. Jeg har kommet der at jeg sitter og flirer litt av meg selv, livet var virkelig dritt for en time siden, haha. Nå skal jeg legge meg om en drøy time, for å ha et litt bedre utgangspunkt for morgendagen. Off, jeg får vondt i hunde-mamma-hjertet med tanken på at Lewis må være såpass mye mer alene enn han pleier! Vi har heldigvis tidenes huseiere som lufter han en gang mens jeg er på jobb disse dagene 🙂

Når var sist gang du hadde tidenes dritteste dag? xD

Bursdagshelg

På fredag fylte jeg 25 år! Jeg syntes bursdag er gøy, men er ikke en av dem som gleder seg enormt og har store ønsker og forventninger til dagen. Derfor ble jeg så overrasket da bursdagen min ble så utrolig bra! Jeg tror kanskje det må være min beste bursdag noensinne, jeg. Mye av grunnen til det var at jeg fikk en stor bekreftelse på det jeg allerede visste- at jeg har verdens beste gjeng av nære venner og familie rundt meg. Det at de satt av helgen og tid til meg betydde så mye. Og all oppmerksomhet utenom det ble en stor positiv overraskelse som jeg hadde helt glemt ut at fantes – for eksempel Facebook gratulasjoner!

Jeg husker da jeg var ungdom at mengden offentlige gratulasjoner var veeeeldig viktig! Når jeg tenker tilbake på det tenker jeg at var veldig slitsomt og unødvendig fokus å ha! Det er også en god påminner om at hvis man søker hele verdens oppmerksomhet, og ikke er fornøyd før et visst tall er nådd, vil man ha vanskelig for å bli fornøyd og lykkelig. Jeg er så glad for at fokuset mitt har tatt en drastisk helomvending, folka som gjorde dagen min i år var mine aller nærmeste. At hele familien min facetimet meg på morgenen, at min nye familie tok seg tiden til å komme på bursdagsmiddag, og at mine beste venninner satt av tiden for å være med meg på dagen og hele helgen! Jeg er veldig takknemlig.

En annen overraskende glede var gavene! Før var både bursdags- og juleaver fylt med en forventning om at alt kan skje – det kan være den sykeste gaven noensinne, haha! Og når man var 7 år og “den sykeste gaven noensinne” var noe til under tusenlappen så var det jo mulig å få det også, haha! Men sakte men sikkert har jeg jo skjønt at de store tingene vi trenger i vårt liv må jo spares til! Så jeg har fått et annet forhold til gaver. Men det som er gøy er at gavene har vist seg å være sykt kjekke likevel! Jeg har ikke store forventinger og ønsker sånn egentlig – og da blir jeg jo skikkelig overrasket over å få noe gøy! Jeg fikk Fitbit, og det var noe jeg virkelig ikke trodde kom til å skje- den holdt jeg på å spare til selv. Så det var en stor positiv overraskelse. Og ellers fikk jeg så mye kjekt! Billett til colour-konferansen, en inspirasjonsbibel, turbukse, en deilig myk og fin genser, rå kakaopulver, kokosblomstsukker, en 40L tursekk og en bok om sopp, haha! Alt var sånne ting jeg har ønsket meg, men som vårt studentbudsjett ikke tillater oss å bare shoppe når enn vi vil!

Nei, jeg er virkelig takknemlig, det er alt jeg kan si!