Hvordan jeg endret min tid med Gud

Jeg har de siste årene opplevd å få et helt annerledes forhold til Gud. Jeg kjenner meg plutselig ikke igjen i at det å bruke tid med Gud er kjedelig eller vanskelig å få til. Det frustrerte meg lenge at jeg ikke helt klarte å sette fingeren på hva som hadde utløst forskjellen – hvordan kan andre få det slik som jeg har det??

Så i det siste har jeg tenkt mye gjennom hva som egentlig utløste denne “reisen” jeg begikk meg ut på sammen med Gud, og selv om jeg ikke har et fasitsvar på hvordan man kan få en nærmere og kjekkere relasjon til Gud (utenom de typiske jeg alltid har hørt, som aldri egentlig funket for meg; bønn, lese bibelen osv) har jeg merket meg noen ting jeg tenkte og gjorde i denne overgangen.

Det begynte for noen år siden med at jeg var drit lei av å konstant gå med dårlig samvittighet for å ikke bruke nok tid med Gud, og når jeg først gjorde det kunne jeg heller tenke meg å gjøre absolutt alt annet. Det var vanskelig å forstå hvordan bibelfortellingene egentlig hadde noe med meg å gjøre. De handlet jo om Moses, og Peter og Paulus osv osv. Hvordan snakket Gud til meg her?

Jeg elsket Gud, og jeg slet faktisk aldri med tvil, som jeg har skjønt de aller fleste gjør. Jeg konkluderte med at jeg måtte ha en type trosgave. Men hvorfor var det så kjedelig å bruke tid med Gud? Jeg er veldig opptatt av relasjon, og jeg begynte å forstå at tiden min med Gud var jo faktisk relasjon til Gud. Og når det fikk et navn som er lett å overføre til alle mellommenneskelige relasjoner startet det noen nye tanker.

Hvis dette faktisk er Gud jeg skal ha en relasjon til- så burde jo ikke det være kjedelig i det hele tatt! Dette er Han som har skapt meg – med min humor, mine hobbyer og alle mine interesser. Så hvis Han har skapt humor, kreativitet osv osv – hvorfor var tiden min med Gud så kjedelig, stille og plain? Og i tillegg tenkte jeg at jeg var lei av å kjenne på dårlig samvittighet for å ikke bruke tid – hvis dette faktisk skulle være en relasjon, så ville jeg gå inn i den med nysgjerrighet og med en hensikt om å bli kjent med noen. Hvis du møter en ny person og med en gang kjenner på dårlig samvittighet for å ikke være med personen mer, kjenne personen mer… høres ikke det ut som verdens verste relasjon?! For meg høres det ut som en person jeg absolutt ikke vil bruke tid med, og kanskje noen foreldrene mine hadde tvunget meg til å være med fordi personen er ensom. Men hallo! Dette er Gud vi skal ha en relasjon til, ikke den stakkarslige personen som ikke har venner. Se for deg den kuleste, viseste, beste, mest populære personen du kan tenke deg, og at du skal få en relasjon til den personen! Den personen vil ha en relasjon til DEG. Sånn typ. Leonardo DiCaprio, Emma Stone, Dalai Lama- haha eller sikkert noen helt andre for deg ;P Du går ikke inn i den relasjonen med dårlig samvittighet og kjedsomhet, vel?

Jeg bestemte meg for at dårlig samvittighet skulle hives ut vinduet. Jeg ville starte på nytt – bli kjent med Han som skapte meg som er kreativiteten, godheten, visdommen selv! En spennende Gud! Og disse to tingene startet reisen min. Og det var ikke bare bare. Jeg måtte ofte bevisst ta tak i tanker om dårlig samvittighet og hive det vekk. “shit, jeg har ikke brukt tid i dag” – kast det vekk. Jeg valgte å tenke at Gud ikke vil ha en haug av folk som oppsøker Han av dårlig samvittighet og guilting – da hadde han vel heller bare skapt oss som roboter uten fri vilje da?!

For å bli kjent med denne Guden som har skapt meg som jeg er, begynte jeg å bruke tid med Gud på andre måter. Jeg liker musikk – da synger jeg med Gud. Jeg liker å male – da malte jeg med Gud. Jeg liker å skrive – da begynte jeg å skrive med Gud. Jeg liker å være i naturen – da var jeg med Gud i naturen. På en lang stund leste jeg ikke så enormt mye i bibelen, fordi jeg hadde kjedelig assosiasjoner til det. Jeg valgte å lese enkeltvers og kunne male et enkelt ord – eller en setning fra en lovsang.

Så etter en stund gjorde jeg noe annet som jeg tenker tilbake at var vesentlig for denne reisen. Jeg innså at jeg ikke helt skjønte/visste at Gud elsket meg. Og plutselig ble det klart for meg at det må være det viktigste jeg kan skjønne – jeg bestemte meg for at jeg ikke skulle gjøre noe annet før jeg forstod det. Drit i tienden, drit i naboskap (haha bare for en periode da) – jeg måtte forstå at Gud elsket meg. Så jeg begynte å oppsøke bibelvers hvor Gud sier at han elsker meg. Jeg begynte å be om at jeg skulle forstå at Han elsker meg, og sakte men sikkert – uten et kabooowww moment – så skjønte jeg det. Jeg er helt sikker. Og når jeg skjønte det forsto jeg også hvor viktig det var at jeg endelig skjønte det. Hvis jeg skal elske andre, så måtte jeg forstå at Gud elsket meg.

Gud ble min næreste relasjon – Han som bryr seg om alt jeg tenker, Han som ler hjertelig sammen med meg når jeg er morsom eller dummer meg ut. Han som bryr seg om at jeg ikke har elsket kroppen min, og som har bevisstgjort meg på negative mønster og gitt meg kjærlighet til meg selv. Som har holdt hånden min når jeg veier meg og pep-talket meg både før og etter fordi det tallet på vekten har vært så knyttet til min verdi. Han er den som alltid møter meg med den reneste og lysende omsorg og kjærlighet. Det er ikke vanskelig å bruke tid med en sånn person – det føles som det eneste jeg trenger og vil.

Så dette er det jeg har gjort, som jeg klarer å se nå. Nektet å slippe den dårlige samvittigheten inn. Startet på nytt med nysgjerrighet på en spennende Gud. Målrettet søkt å forstå at jeg er elsket. Så da kan du jo prøve ut det samme, om du er drit lei slik jeg var.

Håper du får en nydelig dag!

prosjekt perfekt

Jeg vet ikke med dere, men jeg opplever at vi lever i en tid hvor det er enormt fokus på å være perfekt. Ikke på alle områder, men en god del forskjellige. Jeg har reagert spesielt på en ting, og det er tankene og kravene vi har til foreldrerollen.

Jeg har reagert på meg selv og mine tanker mest egentlig, at jeg har strenge krav til foreldre. Jeg har vært veldig opptatt av det enormt store ansvaret det er å oppdra et barn, og mener at foreldre absolutt bør utfordre seg selv om det trengs for å møte barna dine bedre. Jeg har tenkt at foreldrene har det fulle ansvaret for relasjonen til barna sine, hvert fall inntil barna er helt voksne.

Det kommer også veldig mye forskning ut hele tiden som forteller oss hvordan vi bør være osv. For eksempel mobilbrukens påvirkning på barn. Jeg vil tippe at de aller fleste av dere har fått opp en reklamefilm eller hørt noen snakke om dette med å ikke se ned i skjermen når man er med barna sine. Og dette er kjempebra egentlig. Det er jo i utgangspunktet en veldig god ting å finne ut hva som er viktig for barneoppdragelsen, og vi har kommet veldig langt på dette også! Men så skaper det jo også et enormt press på å få alt dette til, og ikke minst den dårlige følelsen når man ikke strekker til.

Jeg så en film her om dagen som heter “an unfinished life” som startet denne diskusjonen inni meg igjen. Her møter vi en familie med mye grums. Det er dårlige relasjoner som er skapt av sorg og hat som kom av et dødsfall i nær familie. Man ser utover i filmen at bestefaren prøver å få et forhold til sin 10 år gamle barnebarn, og jeg syntes filmen var veldig vakker! Familie som prøver å komme nærmere, på en enormt uperfekt måte. Man ble glad i dem og jeg syntes det var vakkert å se en familie prøve å utfordre seg selv, for relasjonen sin del.

Men så innså jeg at situasjonen, slik den var fremstilt i filmen, hadde mye usunne ting i seg. Barnevernet hadde hatt nok av grunnlag til å ta dette barnebarnet ut av familien! Og når bestefaren prøver å legge vekk hatet sitt og møte familien sin, gjør han det på ganske stusselige måter. Hans definisjon på kvalitetstid med barnebarnet er at hun hjelper han å fikse bilen, liksom. Man kunne fort tenkt, hvis dette var en virkelig familie, at bestefaren heller skulle møtt barnebarnet sitt på hennes premisser.

Etter å ha sett filmen satt jeg med tanken om at vi må bli flinkere til å se den gode intensjonen, ønsket og forsøket andre gjør i relasjonen til oss! Jeg har som sagt egentlig ganske strenge krav til foreldre, og spesielt når barna er små.. men jeg har erfart selv flere ganger at jeg kan velge mellom å se den kjærlige intensjonen bak en handling eller bare fokusere på hvordan de bommet totalt på målet. Og jeg tenker spesielt når vi har blitt voksne selv og ser på vår barn-forelder relasjon, hvor vi er barnet, så kan vi tenke litt annerledes. Vi er alle uperfekte mennesker som ikke får til alt. Vi er formet av vår tid, våre erfaringer og mye annet. På samme måte som alle andre mennesker, er foreldrene våre også mennesker som har hatt en vei å gå i livet sitt, og har sine utfordringer.

Jeg fikk bare tanken om at vi kan prøve å møte menneskene rundt oss med mer nåde. Vi klarer ikke å være perfekte, men vi kan øve oss på å se det vakre i andres uperfekte kjærlighet. Se kjærligheten bak det mislykkede forsøket. Tenke det beste om hverandre, samtidig som vi ikke velger å stå stille i relasjonen- det er fint og viktig å stadig vokse. Men vi trenger ikke bare å være sinte og misfornøyde helt til de er perfekt.

Jeg jobber hvert fall med å utfordre meg selv på det. Når en person i livet ditt prøver i relasjonen deres, så kan man hente mye kjærlighet av bare det- selv om de i praksis gjør alt galt.