12 000 ord senere

Nå har det vært noen uker siden sist her inne, og det skyldes at jeg har begynt mitt siste semester som student. Det innebærer å skrive en masteroppgave på 20-25000 ord og fire andre oppgaver på tilsammen 8000 ord – så ja, det kan bli for mye skriving også, og jeg har ikke helt hatt overskuddet til å skrive her også haha!

Nå er jeg 12 000 ord inn i de ca 30 000 ordene og jeg er ganske stolt av meg selv for det egentlig! Jeg har også lært mye om meg selv i denne prosessen. Jeg har fått bekreftet at jeg er ganske dårlig til å ta imot konstruktiv kritikk, haha! Jeg husker jeg leste det om min personlighetstype og tenkte “eh nei, jeg er jo kjempeflink til å ta vanskelige samtaler og sånn”. Mens mannen kunne fortelle meg at han syntes det stemte på en prikk xD Så jeg har innsett sakte men sikkert at jeg trenger litt tid fra jeg får kritiske kommentarer og tilbakemeldinger før jeg klarer å tenke og svare greit tilbake. Og i mellomtiden der sitter jeg full av følelser om at alt er galt, jeg er udugelig og at jeg føler meg angrepet, haha.

Jeg var på et obligatorisk skriveseminar for masteroppgaven for noen dager siden. Da skulle jeg legge frem hva jeg skrev om og hadde levert et utsnitt av oppgaven min en uke i forveien, slik at ti elever og lærere kunne gi meg tilbakemeldinger. Jeg var ikke forberedt på å få tilbakemeldinger kjente jeg, for jeg hadde vært mer opptatt av å ha noe konstruktivt å si til de andre som la frem. Så da jeg plutselig sto der og fikk kritiske kommentarer fra en haug av mennesker som er dyktigere enn meg på dette føltes det som verdens værste intervention og jeg følte meg angrepet og udugelig. Så utrolig sårbart at de hadde så mye de tenkte jeg måtte endre på, haha. Så forstår jeg jo egentlig der og da også at de selvfølgelig bruker tiden effektivt for å hjelpe meg videre, og bruker ikke mye tid på å bygge meg opp, men fy søren da trengte jeg resten av timen til å først holde tårer tilbake, for å så jobbe med å ikke hate alle i rommet, haha. Men så- etter en time eller to så gikk det mye bedre og jeg kunne begynne å se hele situasjonen med logisk blikk og trekke den konstruktive kritikken ut av det de sa.

Det har nok vært et lite nederlag for meg å innse at jeg er dårlig på å ta imot konstruktiv kritikk. Jeg har fått høre hele livet at man må og bør være god til det, og litt sånn “skjerp deg” til mennesker som ikke klarer det. Jeg har selv tanker om at det må gå an å snakke om problemer og å tåle at jeg sier fra om ting, spesielt i ekteskapet. Men så har jeg lært meg nå at det går helt fint at jeg er dårlig på det i utgangspunktet. Det er ikke så veldig mye å gjøre med utgangspunktet! Men det er mye å gjøre med hvordan du jobber med det videre og velger å takle det. Bare det at jeg vet at jeg trenger litt tid før det roer seg inni meg hjelper meg mye. Jeg legger ikke så mye i mine umiddelbare tanker og følelser, jeg vet at jeg bare må komme meg gjennom situasjonen uten å være dramatisk, haha, og så må det få modnes i meg den neste timen, eller dagen.

Spesielt i ekteskapet har jeg lært det, at det må gå ann å ta opp saker og ting. Mannen min skal alltid kunne si ifra om det er noe som ligger og ulmer. Men det er også helt lov for meg å vente med å svare på det til det har lagt seg litt. Vi har hatt noen runder hvor vi liksom skal snakke gjennom det mannen tar opp med en gang han tar det opp, og det har alltid ledet til at jeg ombestemmer meg på det jeg har sagt en liten stund etterpå- jeg er for preget av at det blir sårt og tungt rett etter å få kritikk. Så jeg har begynt å tenke på samme måte som jeg gjør når det gjelder saker som innebærer at jeg må “hive meg rundt” og omstille meg (som jeg også er dårlig på)- mannen (eller hvem enn det er) sier kritikken eller forespørselen om noe som krever omstilling, og så lar vi det ligge alt fra 10 minutter til en dag, til det har lagt seg til ro i meg og vi kan snakke om det skikkelig.

Dette kan gjelde uendelig mange tema, som for eksempel det å ha et temperament. Det er ikke så mye å gjøre med utgangspunktet, men det er mye å gjøre med hvordan man forholder seg til det og jobber med det videre. Det må gå an å snakke om ting med deg, men du har helt lov til å ta en liten time out fra samtalen for å jobbe med deg selv og roe ned. Jeg har for eksempel lært at jeg tåler mye bedre SMS med forespørsler enn direkte på telefonen. Da kan jeg legge SMS’en vekk til jeg er over den umiddelbare “ææ jeg ville jo ikke gjøre noe i dag, stress stress dritt” og har kommet til “så gøy at de vil være med meg, dette blir jo skikkelig gøy” – for så drastisk går det faktisk for meg de minuttene etter en melding. Så til de som lurer på hvorfor jeg ofte ikke tar telefonen, hehe 😉

En annen ting jeg har lært i denne prosessen er at jeg er en person som liker å jobbe med oppgaver og prosjekt- men det værste i verden er å måtte gå tilbake og redigere og sette spørsmålstegn med hele oppsettet. Så det er faktisk grunnen til at jeg nå sitter og skriver blogginnlegg – jeg holder på med mye redigering av det jeg egentlig var ferdig med, og det suger så da er jeg her, hehe!

Håper dere får en nydelig dag!