Tidenes julegave

Til jul fikk jeg en gave som var helt genial- det heter FuelBox og er en boks med spørsmål man kan stille hverandre! Jeg og mannen fikk parversjonen, og ellers har de for venner, familie, barn, eldre og mange flere. Dette syntes jeg er et helt genialt konsept! Jeg er veldig glad i å ha de gode samtalene, og er kanskje ganske flink til å stille spørsmål. Men jeg har møtt så mange som sier at de ikke vet helt hva de skal spørre partneren om! Å lede en god samtale kan være skikkelig vanskelig. Men med disse kortene får man tidenes hjelp til å komme i gang! Og selv jeg som liker å finne nye spørsmål syntes mange av spørsmålene var gode spørsmål som satte nytt lys på et tema enn jeg har klart med mine spørsmål!

Jeg har lyst til å kjøpe det til alle jeg kjenner, haha. Men det blir litt dyrt for min del, så jeg gjør det nest beste: anbefale det til alle jeg kjenner! En annen fordel med disse kortene er at man får samtaler på bordet uten at man må dra de opp selv. Utgangspunktet blir mye mer nøytralt fordi det er et kort som stiller spørsmålet, haha. Nettopp dette er en av de store fordelene med å gå i terapi – at man ikke alltid selv i forholdet må ta opp de vanskelige spørsmålene.

Det er ikke bare kort som får frem vanskelige tema, det er for eksempel en kategori som heter “Snikksnakk” som tar opp litt lettere tema, for eksempel: hva misunner du i det motsatte skjønn? Men hvis man vil ha de vanskelige samtalene er det en egen kategori, haha: “minefelt” xD Med for eksempel “hva tror du jeg ville endret med deg om jeg kunne?”

Så jeg ville bare stikke innom her for å anbefale dette på det sterkeste! Jeg har skikkelig lyst til å prøve ut familieversjonen også- så kanskje jeg må stikke innom FuelBox og kjøpe det selv!

En koselig oppdagelse

I dag da vi gikk en ny firetimers tur (bare nevner det), så kom jeg på noe veldig koselig! Både jeg og mannen min hadde hver sin “Jeg trodde du skulle bli kjempesur når jeg gjorde det…” utsagn i løpet av turen. Mannen min reagerte på at jeg var gladelig med på å prøve en alternativ rute hjem, på en sti som nok ikke har blitt brukt som ti på hvert fall ti år. Jeg reagerte på at mannen min gladelig gikk tilbake over en bru en gang til slik at jeg kunne ta bilder. Begge disse tingene er sånne ting vi har blitt sure for før. “Hvorfor skal vi gå på en sti som ikke en gang er en sti?! Vi vet jo ikke en gang hvor vi er!” og “kamera og mobil har ingen plass på tur å gjøre- legg det nå vekk og ta inn naturen heller!!” har vært vanlig utsagn på tur. Men nå har vi altså begge jobbet oss mot hverandre, og godtatt det den andre syntes er gøy! Og ikke minst koser vi oss mer og mer med disse tingene sammen! Jeg stoler på at mannen har kontroll på stien som ikke er sti, og mannen oppmuntrer meg til å ta bilder og stiller gladelig opp. Ekteskapet er finest når det er slik! Det morsomme er at det kom litt overraskende på. Normalt når vi har blitt kvitt et “problem” er vi meeeget klar over at problemet har vært der, og nå er borte- for det var en himla jobb å komme seg dit. Men dette har skjedd litt mer i det skjulte faktisk. Vi prøver generelt å ha det bra sammen og godta hverandre- så blir det slike fine resultat av det! Så nå har vi det altså så kjekt på tur sammen, og kan kose oss med å være litt eventyrlystne og kreative! 

I tillegg til å stille opp på bilder, har mannen min innsett at han er mann til en blogger- og klager aldri når jeg spør om han kan ta noen bilder ;P 

Strikkegenseren jeg har på meg har jeg nettopp fått av svigermor! Jeg elsker den! Det er første gang jeg har fått noe så stort plagg strikket, hvor jeg valgte både mønster og farger! 

Det var verdt det å gå over den brua en gang til- spør du meg, hehe. 

Evig taknemmelig for disse gutta her! Og for at jeg er i et ekteskap som stadig jobber seg fremover!

hva man falt for og hva man nå elsker

I mangel av andre ting å se på prøvde jeg ut noen episoder av Love Island, og det ga meg noen tanker! Den første var at jeg nok ikke kommer til å følge med på Love Island. Men en annen tanke var hvor morsomt det var å høre tingene jentene og guttene “ønsket i en mann/dame” og hva de likte med de andre der inne etter de første dagene. En ting som gikk igjen som litt positivt var det å være mystisk. Det var jo litt spennende, liksom. Og når jeg så det nå tenkte jeg med en gang at det var en rar ting å syntes var positiv med noen man kanskje vil være sammen med for alltid. Men så kom jeg på at jeg jo selv syntes mannen min var så veldig mystisk når jeg først møtte han! Og det var jo veldig spennende, og noe som dro meg inn. Jeg er altså ikke bedre. Det er rart at det man liker og ønsker i en mann ikke nødvendigvis stemmer med det man ønsker i en livslang partner. For nå vil jeg helst ikke syntes at mannen min er mystisk. Jeg vil jo vite alt om mannen min og ikke føle at jeg ikke aner hva han tenker eller kommer til å gjøre- fordi han er så veldig mystisk. Jeg vil derimot ha et spennende liv sammen med mye liv i! Jeg vil ikke ha en mann som settler i livet og gror fast for alltid- men han trenger ikke å være mystisk for det. 

Men det er altså morsomt å se hva man først faller for vs. det man elsker med personen etter en tid i forhold sammen. Utrolig slitsomt hvor mye utseende betyr, for eksempel. Jeg har alltid lyst til å syntes at ektemannen min ser bra ut, og at han syntes jeg ser bra ut. Men det blir liksom en veldig liten del av hele forholdet, men så stor del av førsteinntrykket. Det jeg mener er at det ikke er den vanskeligste kvaliteten å finne i noen, noen du syntes er fin, liksom. Det finnes mange mennesker jeg syntes er fine- men det er jo alt det andre med mannen min, og hele sammensetningen av han som er viktig. 

Ah- nei jeg bare husker hvor lite jeg likte det som singel. Når jeg var lite fornøyd med kroppen min følte jeg det som den store barrieren for at noen skulle gidde å bli kjent med meg. Jeg ser i ettertid at flere gutter jo ville bli kjent med meg og det var nok ikke så svært problem som det føltes, men det opplevdes hvert fall veldig urettferdig. Jeg hadde så mye å komme med utenom utseende, men så valgte ofte guttene jenter basert på utseende, følte jeg, haha. Men jeg ville jo ikke at noen skulle “se vekk fra” utseende mitt, heller. Jeg hadde jo lyst at mannen min skulle syntes jeg var fin! 

Det er spesielt hva som har skjedd med å være gift noen år med tanke på utseende! Jeg kan huske at jeg så mannen min for første gang og at jeg syntes han var fin. Det syntes jeg enda men det har endret seg veldig- for jeg ser ikke på den samme mannen, jeg ser så mye mer når jeg ser på han nå. Jeg kjenner han så utrolig godt og har sett og studert han hver dag i flere år. Jeg vet jo om hver føflekk, liksom. Har ikke kommet til å telle alle hårene da- det kan Gud få ha helt alene xD Med til og med utseende er ikke lenger bare utseende, som det var ved første øyekast. Det er minner, følelser og mye mer komplekst! Wow- nå hørtes jeg litt ut som Aune Sand- det er mitt que til å gi meg, haha!

Men back to the point. Det er morsomt at utseende, spenningen, og de flørtende blikkene har så stor innvirkning på hvem vi velger å bli kjent med, syntes nå jeg. Men sånn er det nå- vi er noen merkelige dyr! Heldigvis dro de flørtende blikkene meg til mannen min, som endte med å være så mye mer enn den høye, mørke, mystiske mannen med de fine blå øynene 🙂 

Enda en høy, mørk kjekkas med fine blå øyne, da 

And i’m fabulous as always- hehe, må jo påtvinge litt selvtillit 

Felles økonomi

Da jeg og mannen min giftet oss var det store kritiske spørsmålet: “Skal dere ikke bo sammen før dere gifter dere? Galskap!”. I løpet av de få årene vi har vært gift har det kommet et nytt spørsmål på banen: “Har dere felles økonomi? Galskap!”. Det er fascinerende hvor sykt fort det som var normalen før, blir til “galskap”. Jeg trodde virkelig ikke det kom til å være et spørsmål å måtte svare på, egentlig. Men for oss så har det vært selvsagt å ha felles økonomi. Jeg har ikke en veldig sterk mening om at alle burde gjøre det samme, men for vår del merker jeg at det hadde skapt rare skiller mellom oss om vi ikke hadde det. Å ha felles økonomi går ikke på skinner i begynnelsen, heller. Det gjør at vi må snakke sammen og bli enige om prioriteringer og bruken av økonomien vår. Siden dette tydeligvis er et nytt, hett, spørsmål tenkte jeg å dele litt med dere hvordan det har vært å gå fra egen økonomi til felles økonomi!

Når vi giftet oss tror jeg ikke vi hadde samtalen om felles/ikke felles økonomi i det hele tatt, det var bare det som var naturlig for oss. Jeg tror det handler om at vi tenker at vi skal bli ett- vi skal dele alt. Da hadde det vært rart for meg å ikke gjøre det samme med økonomien. Manges argument for å ikke ha felles økonomi er at det er lite lurt om man skiller seg. Det argumentet gjør meg bare enda sikrere i valget om felles økonomi. Jeg gidder ikke å leke ekteskap. Det handler om å si ja for resten av livet. Selv om triste unntak kan skje, vil jeg ikke ha planlagt og sikret meg om det gjør det. Noe helt sykt måtte skjedd om jeg skulle skilt meg, og jeg vil ikke ha en plan B. Noen kan mene jeg er naiv og dum som gjør det slik- men jeg vil rett og slett ikke love foran Gud om noe for alltid, og sikre meg “om det ikke blir for alltid”. Jeg vet ikke alles grunner til å ikke gjøre det sånn, og jeg mener virkelig ikke at det er absolutt rett for alle- men for meg blir det motsetningsfylt. 

Som jeg nevnte gikk det ikke på skinner å plutselig skulle ha felles økonomi. Man må snakke om en del ting, og finne ut hvordan man vil ha det. Jeg husker når vi akkurat hadde giftet oss, så kjøpte jeg noen putetrekk som vi ikke hadde råd til i budsjettet vårt. Det var en skikkelig rar følelse. Det var jo helt greit for meg å gjøre slik før- det gikk jo bare ut over meg at jeg hadde mindre å rutte med på andre poster! Plutselig nå ville det gå hardt utover mannen min om jeg skulle brukt alle matpengene våre på shopping, haha. Jeg er ikke en storshopper- eller hvert fall ikke når jeg sammenligner meg med søstrene mine, haha. Men likevell skjer det titt og stadig at jeg bruker litt mer enn de pengene som er satt av til “gøy penger”. Her har jeg merket at jeg og mannen min har hatt svært få problemer med dette og det skyldes nok at vi tenker ganske likt, og har nok begge som prinsipp å ikke være så streng med den andre. Vi er ikke en buisness hvor hvis ikke alt går etter budsjettet så får man straff eller sparken. Vi er mennesker som har feil, og som av og til kan handle litt for spontant. Her elsker jeg hvordan begge har som prinsipp å ikke bli sure, strenge og sette regler og rammer rundt hverandre. Vi prøver å ikke være styrende overfor hverandre. Av og til lar vi hverandre ta dumme økonomiske valg rett og slett fordi det betyr så mye for den andre. Det blir liksom en gave vi velger å gi. Jeg har hørt om andre par hvor man syntes det er mye mer forståelig med den tingen man ville kjøpe selv (som man kanskje ikke trengte), men når partneren ville ha noe litt unødvendig var det plutselig veldig lett å se hvor idiotisk det var- og responderer deretter. Jeg tror det er viktig å ha et stort giver-hjerte ovenfor hverandre, hvis ikke kan det være lettere å være streng med den andre når man ikke skjenner på den samme lysten og behovet selv. Feks: jenter og sminke. Her tror jeg folk må finne sin helt egne måte å gjøre det på som funker for begge, men for oss har det betydd å gi hverandre litt slack. 

Eksempel på kjøp utenom budsjettet. Jeg brukte opp månedens gøy penger på kjolen jeg har på meg her- men jeg måååtte jo bare ha et fint smykke og øredobber til den da, hehe. Whoops. …det gikk opp i opp med gratis bryllupsmiddag, eller?

Et tips til når man skal ha felles økonomi er nettopp det å sette opp et budsjett! Snakke gjennom hva man vil prioritere, hva man sparer til, og at begge må være klar over hvordan situasjonen er og hva man har å rutte med. Vi gir som sagt hverandre litt slack- men det er aldri krise, planen og budsjettet fortsetter så og si som før, men av og til har vi valgt å ha ganske billige middager når vi har brukt litt mye på andre ting. 

Hva man er vokst opp med påvirker jo også sterkt hvordan man tenker økonomi. Det er veldig morsomt, for jeg tror jeg i min familie er den som er “flinkest” til å tenke økonomi, og mannen min i sin familie er nok den som er “dårligst” økonomisk- og sammen er vi ganske like xD Sier litt om forskjellene der ja! … og hvor store dilemma det kunne blitt om det var motsatt med oss ;P 

Et eksempel på spontant pengebruk. Plutselig dro vi på Egon etter gudstjenesten en søndag. Men denne spontante pengebruken har vi faktisk en plan for i budsjettet. Vi har en pott for å kunne gjøre gøye ting av og til- noe som er utenom de månedtlige “gøy pengene” vi begge har. Budsjett trenger ikke alltid være begrensende!

En annen kommentar vi får om felles økonomi er når det er veldige forskjeller i inntekt. Dette tror jeg er en viktig ting å legge vekk i ekteskapet. Å komme med kommentarer om hvem som tjener mest osv, tror jeg aldri er sunt og bra. Man kan selvfølgelig hylle sin hardtarbeidende mann for å forsørge familien- det tror jeg er et behov kanskje flere menn har, og som man godt kan tilfredsstille ved å skryte. Men jeg tenker ikke det er bra om den som tjener mest skal ha mer h*n skulle sagt i prioriteringsspørsmål. Jeg tror ikke det har noe bra for seg. Vi bringer inn det vi har i ekteskapet, alt fra egenskaper til penger, og forvalter det sammen. 

Jeg tror at felles økonomi kan være et minefelt i ekteskapet med mange følelser. Jeg kan tro at folk reagerer på det med å ikke være så utrolig nøye på hvem som tjener mest for eksempel. Jeg kan også tro at dette minefeltet er hvorfor mange velger å holde det separat. Men for min del tenker jeg at ekteskapet er generelt et minefelt av følelser. Økonomien blir bare en del av det. Å være så nær på noen, og gjøre livet sammen med et annet menneske, er sårbart og følsomt- men det er så verdt det å finne utav hvordan man kan leve sammen på en god måte og ikke måtte lage skiller med avstand for å klare det. 

Hva er dine tanker om temaet? Det hadde vært interessant å høre noens argumenter for å ha økonomien separat! 

Kjærlighethistorien del 2

Mannen min to-be hadde nå for første gang sagt at han likte meg! Vi endte med å sitte på rommet og snakke om alt, lenge. Jeg har alltid kunne være helt meg selv og spørre om alle de vanskelige tingene til mannen min. Han fikk en hel haug spørsmål om de siste månedene og hva som hadde skjedd med oss, fra hans side. Jeg hadde en del kritiske spørsmål, og han svarte helt åpent og ærlig. 

Han fortalte meg om høsten når vi hadde hengt så mye sammen. Han hadde jo ikke tenkt at vi bare var venner, men når spørsmålene mine kom så brått og tidlig på, hadde han ikke følt seg klar for noe annet enn å si nei. Han hadde rett og slett vært skikkelig usikker. Jeg husker når han fortalte meg at han ikke selv visste hva som skulle komme ut av munnen hans når jeg spurte han den andre gangen. Han var like nær til å si at han ville mer, som å si det han faktisk sa: bare venner. Vi endte jo da med å ikke være så mye sammen, jeg klarte ikke å holde ut i “hva enn dette var” og han var nok også så usikker at han bare valgte å legge det helt vekk. De månedene senere når han begynte å være med meg igjen var det fordi han ikke klarte å legge meg vekk, og innså at han hadde savnet meg hele tiden. Det sa han i bryllupstalen til meg også, husker jeg. Det var så rart å være del av en kjærlighetshistorie! Og herlighet så typisk kjærlighetshistorie det ble. Må jo selvfølgelig være en periode inni der hvor alt går helt skeis og alle som ser filmen bare tenker “hva søren, jeg spoler meg til når de finner tilbake”. 

Det var så interessant for meg å høre om hele den prosessen fra hans side! Jeg kan enda plutselig spørre han om noen detaljer fra den tiden. “Hva tenkte du egentlig når du gjorde det??”. Han kan nok bli litt lei av å ta det opp hele tiden, haha, men det er faktisk stort for meg med min egne kjærlighetshistorie- et bønnesvar jeg (følte) ventet leenge på. 

Jeg visste egentlig med en gang han sa han likte meg at jeg kom til å si at jeg vil prøve. Jeg husker at jeg snakket med venninnene mine i tiden når vi ikke var sammen, hvor jeg måtte innrømme at jeg ville hoppet på muligheten om den bydde seg igjen. Han var den beste mannen jeg hadde møtt. Han hadde alle kvalitetene jeg ville ha i en mann, faktisk. Jeg og besteveninnen min fra ungdomskolen har ledd litt over hvor fullstendig han oppfyller den listen. Alt fra å være kristen, mannemann og til å ha blå øyne og være høyere enn meg. Etter den samtalen på hans rom så begynte vi å være mye sammen, “date”, “holde på”, eller hva man kaller det. Åh, jeg har så mange kjekke minner fra den tiden der! 

Etter å ha kommet seg over den store kneiken det var for han med å ta et endelig valg, var jo han plutselig klar for alt. Han sa at han ikke visste om han skulle spørre om å være kjærester, eller bare fri med det samme. Jeg sa at han ikke fikk lov til å fri, jeg ville jo ha min første kjæreste noen gang! Men tanken på at han ville fri var ikke skremmende i det hele tatt. Siden vi valgte å gå for det har det bare vært trygt og bra, og jeg visste at det ble oss. Til slutt ventet vi egentlig bare med å forlove oss til det ikke var et så svært sjokk for omverden. Vi fikk ikke det helt til med å vente 4 mnd, men men, haha! Det føltes lenge nok for oss. Vi planla bryllupet de neste 10 mnd og så var vi gift!

Jeg måtte le når jeg og mannen tok personlighetstester nettopp. Der står det så tydelig på mannen min sin personlighet at de trenger laaang tid for å forplikte seg, spesielt til en kjæreste. Og hvis man prøver å presse dem vil de springe i andre retning. Min personlighet tåler ikke spill og går helst rett på sannhet og sak. Så sånn ble det! xD Det er også rart å tenke på hvor sikker jeg var på at det var han jeg skulle ha. Og så hadde jeg rett til slutt, da! 

Det var altså vår kjærlighetshistorie! Eller, faktisk bare en liten brøkdel av den, selv om det ble ganske langt her. Jeg kunne jo skrevet en hel bok om den historien. Jeg syntes det er ganske kjekt å skrive om mitt eget liv i “historier”, det gir et annerledes perspektiv på livet mitt. Anbefaler å gjøre det samme, om det er en kjærlighetshistorie, eller hvilken som helst annen historie i ditt liv! Skriv det ned for deg selv, og se livet ditt i fortellings-perspektiv!

At jeg får skrive dette innlegget og dele med dere så åpent og ærlig kan dere bare vite er en stor kjærlighetshandling fra mannen min sin side <3. Han har ingen verdens behov for å dele slike ting, men han har tydeligvis en tanke om at jeg må få lov til å dele det jeg vil, om det så utleverer han en god del. Jeg har verdens beste mann 🙂 

 

kjærlighetshistorier

Jeg spurte instagram hva jeg kunne se på TV og et av svarene var: alt av Nicholas Sparks. Jeg elsker filmene hans, og nå leser jeg jo en bok av han også, haha. Det får frem mange minner fra ungdomsskole-Talette med filmer som The Notebook og Dear John. Åh- jeg hadde så lyst på kjæreste og den fine kjærlighetshistorien. Nå sitter jeg her og har satt på “The Best Of Me” og de samme følelsene kommer tilbake. Det morsomme nå er jo at jeg fikk min kjærlighetshistorie til slutt! Jeg husker at jeg skrev ned historien vår i dagboken min nettopp fordi det var så spesielt å endelig ha min egen. Og den var verdt å vente på! Selv om jeg opplevde en del berg og dalbane følelser, og faktisk kjærlighetssorg, i prosessen for å få mannen min, så har jeg vært så heldig med at når vi først ble sammen så har det vært trygt og stabilt og rett hele tiden. Her er et lite innblikk i min (eller vår da ;P) kjærlighetshistorie.

Etter Videregående var jeg veldig klar for å få meg et kristent nettverkt. Jeg følte meg ofte alene i å være kristen, og hadde ikke et godt kristent miljø jeg vanket i. Jeg bestemte meg for å hive meg langt utfor komfortsonen min og søkte på Ansgar bibelskole, på musikklinjen. Det er noe av det skumleste jeg har gjort, men også det som har endret livet mitt totalt og er begynnelsen på livet jeg virkelig elsker nå. Mor og Far var med meg å flytte, og jeg husker at jeg hele tiden hadde vondt i magen, men samtidig var kjempespent der vi gikk på Ikea og var på studenthyblene og innredet rommet mitt. Kvelden kom og foreldrene mine skulle dra til hotellet for natten, jeg var livredd og tenkte egentlig bare å holde meg inne på rommet mitt til de kom tilbake nesten morgen. Heldigvis kjenner Gud meg så godt at han sendte min bestevenninne to-be til rommet mitt ca 5 minutter etter foreldrene mine var dratt. Men la oss hoppe litt videre. Noen dager var gått og jeg var begynt å bli kjent med en del av de jeg delte gang og kjøkken med. Vi var åtte stykker på ett kjøkken, og noen dager etter jeg kom satt det en ny fyr på kjøkkenet mitt. Jeg la merke til han med en gang, og tenkte “dritt, jeg skulle jo ikke like noen i år”. Samtidig ble jeg overrasket fordi jeg ikke trodde det fantes så fine kristne gutter, haha. Jeg husker jeg prøvde å være litt sånn “upåvirket” og chill når jeg gikk bort til ham og sa “deg har jeg visst ikke hilst på, Talette heter jeg”. Han svarte navnet sitt og “.. dødla mange fra Rogaland her i år, da!” xD 

Ukene gikk og jeg fortsatte å ha et ekstra øye til han. Jeg kunne også lett skulke timer hvis jeg visste at hans klasse ikke hadde timer, osv. Så gikk jeg på kjøkkenet og håpet at han skulle stikke innom. Matlagingen skjedde i super-slow motion i mange uker for å drøye ut tiden. Noe jeg ikke tenkte så ekstremt mye over da, var hvor mange ganger han “tilfeldigvis” da dukket opp når jeg var på kjøkkenet. Og ikke for å gjøre noe selv, han skulle bare sitte i sofaen på kjøkkenet. Tiden gikk og han begynte også å banke på døren til soverommet mitt flere ganger, og vi satt og snakket lenge. Jeg var ganske sikker på at han likte meg, jeg hadde aldri fått så mange tegn fra en fyr som nå. Jeg er ganske direkte på slike ting, til gutters store fortvilelse, og det hadde ikke gått så alt for lang tid før jeg tok det opp første gang. Jeg sa at jeg likte han godt, og han svarte at han ville være venner. Jeg ble litt sjokkert- for det talte imot alle handlinger som foregikk. Men, jeg var jo ganske vant til at gutter ikke likte meg, så sånn sett kom det ikke som en overraskelse. Alle tingene han hadde gjort for å vise interesse ble også litt visket vekk i hodet mitt, og jeg følte jeg hadde vært den eneste som viste interesse. 

Men, interessen fra hans side, og min, fortsatte jo etterpå. Noe jeg syntes var litt rart. Etter en god stund tenkte jeg at det “nå må ha endret seg noe fra hans side”. Jeg tok det opp igjen, og fikk til svar enda en gang at han bare ville være venner. Denne gangen var jeg hvertfall overrasket. Har jeg null peiling på når noen viser romantisk interesse?! Etter det sluttet vi å henge litt, en del fordi jeg ikke klarte helt å være venn med han og plutselig hadde han fått seg dame- så det satt jo en stopper for ting også, for å si det slik. I begynnelsen tenkte jeg at jeg taklet det greit, men jeg forstod etter hvert at jeg virkelig ikke hadde det bra. Det er faktisk den verste perioden i mitt liv, tro det eller ei. Jeg husker jeg tenkte at hvis det ikke var han, så visste jeg ikke hva kjærlighet skulle være. Jeg endte med å reise hjem noen dager til Stavanger. Jeg hadde det skummelt vondt, sånn at jeg var redd for tankene mine. Faktisk så tenkte jeg ikke på flere uker. Jeg sa bare “Jesus, Jesus, Jesus” i hodet mitt konstant. Helt absurd å tenke tilbake til. Men mer om det i et annet innlegg heller.

Tiden gikk og jeg fikk det bedre og bedre. Jeg fikk meg venner for livet, og fikk virkelig erfare det jeg kom der for: et godt kristent nettverk. Jeg hadde lagt følelsene mine på hylla, men å like noen andre enn han var egentlig ikke aktuelt. Alle var på en klar andreplass når jeg sammenlignet det med han. Etter noen måneder får jeg høre via via at han og kjæresten hadde slått opp. Ganske kjapt etterpå begynte han å banke på døren min igjen. Jeg ble litt irritert, og tenkte at han brukte meg litt for nå hadde han ikke kjæreste å lene seg på. Samtidig var jeg veldig glad for å ha han i livet mitt igjen. Jeg visste at han var en bra fyr, og jeg ville klare nå å være venner! Det ble mer og mer av slik det hadde vært tidlig høst, og jeg la virkelig ingenting i det. Jeg hadde jo fått det ganske direkte fortalt at han ikke ville være mer enn venn med meg. Jeg husker faktisk at vi lå ved siden av hverandre i sengen min en kveld, og han stryker meg på skinnet mens han ser meg inn i øynene- og jeg ligger der og åpner ikke for muligheten en gang for at det betyr noenting. En dag merker jeg at det blir nok, han er mer enn vennlig, og noen må rett og slett lære han forskjellen på hvordan man snakker til venner og kjæreste-materiale. Jeg tar på meg denne oppgaven som hans venn og vi går inn på rommet hans. Jeg sier det rett ut (direkte som jeg er), at det ikke er greit å snakke sånn- jenter kommer til å misforstå han. Mannen min tror til den dag i dag at jeg i den samtalen prøvde å fiske frem at han likte meg, men han skjønner da tydeligvis ikke hvor låst av jeg var for den muligheten. Da han så responderte med at han faktisk likte meg ble jeg helt totalt overrasket og satt ut. Det var første gang noen hadde sagt det til meg. 

 

Godt å ha bestevenninner som tar kleine søte undercover bilder av nyforelsket par som ikke kommer på at det er rart å ligge sånn forann andre. xD

Så begynte vi to sammen- og ikke minst fikk jeg høre hvordan hele denne opplevelsen hadde vært fra hans side! For kanskje du føler, slik mannen min påpekte med dette innlegget, at han fremstilles litt drittsekk. Det er altså more to the story. mer av det, aka “lovestory part2”, får du høre i morgen!

Out of order

For noen år siden satt jeg på en gudstjeneste og hørte en ung, nygift, mann tale. Han hadde giftet seg for kort tid siden og begynte talen sin med å fortelle litt om seg selv rundt det. Han fortalte at konen nå lå hjemme syk og brøt ut med et lite sukk for hvordan det var å være han i ekteskapet når konen var syk. Hun var visst veldig stakkarslig og så ut som om hun var døende, når det bare var en forkjølelse. Han sa det i en humoristisk tone, men jeg hørte litt irritasjon i stemmen også, haha! Den fortellingen har jeg husket på- som dere merker her- og jeg har lurt litt på hvordan situasjonen “faktisk” var der. Var hun faktisk veldig sytete, eller taklet han det litt dårlig å skulle passe på noen syke? 

De siste dagene har jeg vært dårlig og det har fått meg til å tenke på hvordan jeg og mannen tenker så utrolig ulikt om det å være syk. Mannen min har sjeldent vært syk, og sier at han ikke klarer å sette seg helt inn i hvordan det er. Dette resulterer i at han ikke akkurat blir HerrSykepleier når jeg er syk, haha! Hans reaksjon på når jeg er syk har fått meg til å tenke på den episoden over, med den nygifte taleren. Var jeg enormt klagete og trengende? Var jeg veldig slitsom? Og før så ja- jeg var kanskje litt slitsom! Jeg har vokst opp med at når man er syk skal man ikke løfte en finger, ikke gjøre en eneste oppgave, og på toppen av det har familien min ofte kommet hjem med noe godt fra butikken som en overraskelse og generelt vært litt over the top. Det har gjort at jeg føler meg enormt elsket når jeg er syk, faktisk. Spesielt mor har alltid vært skikkelig fin. Men, det har jo også lagt en del forventninger til de rundt meg på hvordan man behandler en syk person. Mannen min er vant med å ha det litt annereldes, haha! I det sjeldne tilfeller han er syk setter ikke det en stopper for livet. I fjor løp han 3,3 km når han var syk, trolig med feber. Et annet år kunne han nok hatt sykemelding flere måneder- men nei, jobb skal man! 

Jeg tror at hans tanker om sykdom, og hvordan han gjør det selv når han er syk, påvirker mye hvordan han tenker andre burde gjøre det. Hvorfor være hjemme fra skolen om man ikke er døende, liksom? I tillegg kan jeg nok tenke meg at det er vanskelig å forholde seg til ei kone som er dårlig mye oftere enn han selv er! Jeg har tydeligvis et elendig immunforsvar eller noe. Dette kan jeg forstå er frustrerende- jeg velger å sammenligne det med røykere på jobben. De får en hel del ekstra småpauser som jeg aldri kommer til å få, haha!

Slike forskjeller i ekteskapet er ganske slitsomme å finne utav! Man føler begge to at man har rett selv og blir nok begge både irritert og såret over hvordan vi behandler hverandre. Jeg prøvde i stad å finne en måte vi kan forstå hverandre. “Må jeg ha en lapp i pannen når jeg er syk med OUT OF ORDER for å minne deg på at jeg er syk?” Ja, det hadde vært fint, sa han. 

JaJa, da får vi prøve det, da! Skal gi beskjed om det funker dødsbra.

Å trenge tolk i ekteskapet

En av de store grunnene til at jeg maser sånn om kommunikasjon i ekteskapet, og relasjoner generelt, er at jeg selv har opplevd hvor tragi-komisk-dårlige vi mennesker kan være til å forstå hverandre! Av og til virker det som om vi er den “52 hertz whale” (google it) som prøver å få kontakt men ingen forstår oss, for vi er på feil frekvens enn den andre, haha. Man skulle tro at når man begge var mennesker, og til og med snakket samme språk, så skulle det gå ann å bli forstått. Men måten vi tolker en beskjed på kan være så utrolig forskjellig! Dette har nesten blitt en lek for meg og mannen min. Eller, mest min lek- det er jeg som syntes dette er veldig gøy, haha. Når vi hører en beskjed/tale osv så kan jeg spøre han hva han fikk ut av det, hva han tolket det til at de sa. Og veeldig ofte er det ganske forskjellig fra meg. Det er morsomt at det er mulig å tenke så forskjellig. Men da blir altså god kommunikasjon veldig viktig i ekteskap og andre relasjoner. Jeg har mistet tellingen på hvor mange ganger det har skjedd at vi har misforstått hverandre. Jeg har rett og slett lært at man aldri må annta at man forstår noe rett, om det ikke er sagt helt rett ut. Å stille oppfølgingsspørsmålet “mente du med det at…” “forsto jeg det rett med at…” er gull her. Det er faktisk noe vi lærer i sjelesorgen- å forsikre seg om at man har forstått det de vil formidle i samtalen.

Et litt morsomt eksempel på dette er når jeg og mannen var nylig blitt sammen, og jeg forsto ganske at han elsket å diskutere, for gøy. Dette var fremmed for meg. “Kan vi ikke bare være enig og være gode venner?” haha. Så når han kom med motargumenter, når jeg delte tanker og meninger, kunne jeg bli veldig fornærmet og ta det veldig personlig. “Hvorfor skal du alltid være uenig med meg, når jeg vet at du egentlig deler samme mening?!” Det var veldig frustrerende og jeg ble skikkelig sint. Han fyrte på og virket ikke til å forstå at jeg ikke syntes det var noe gøy. Tiden gikk og jeg tenke stadig over hvordan jeg reagerte når vi diskuterte, og uten å si det til mannen min, så begynte jeg å øve meg på å diskutere for gøy. Til slutt så fikk jeg det faktisk til- det var gøy å diskutere, og jeg kunne fyre meg opp uten å egentlig være sint. Men så kommer det morsomme. Plutselig ble mannen min veldig alvorlig når vi diskuterte. Han sa at jeg måtte roe meg ned og ikke være så sint. Han avsluttet flere diskusjoner om tema som politikk og global oppvarming (altså ikke veldig personlige tema) fordi han mente jeg ble veldig opprørt. Til slutt sa jeg “hvorfor vil du nå ikke diskutere med meg, når jeg endelig kan syntes det er gøy?? Hvorfor tror du plutselig alltid at jeg er sint, du trodde jo aldri det før?!”. Det viste seg jo da at han hadde oppfattet til slutt at jeg ikke var tulle-sint, men skikkelig sint, i våre tidligere diskusjoner. Han var plutselig veldig var på når jeg hevet stemmen osv. Så da måtte vi altså avklare det, og jeg måtte love å si i fra når det var alvor, og ikke gøy, haha! Vi hadde rett og slett et lite “grease-moment” som jeg kaller det. Begge bestemte seg for å endre taktikk for den andres del, uten å si i fra til hverandre xD

Mitt hete ekteskapstips for dagen er da: Aldri tro at du har tolket riktig, og forsikre deg om at partneren din har oppfattet det du ville formidle. Hvis det ikke funker må dere nesten bare ansette en ekteskaps-tolk på fulltid. Den jobben har jeg tatt på meg for foreldrene mine. Betalingen har aldri kommet inn på konto da… må kanskje til med inkasso snart.

Sette den andre først

Når jeg snakker om ekteskap med noen og forklarer mitt syn, er det setningen over jeg føler skaper mest motstand og spørsmål. Jeg føler mange tenker at jeg da er super-konservativ med et kvinnesyn og ekteskapsyn fra 1800tallet. Men å sette den andre først i ekteskapet er kanskje en av de viktigste tingene for å ha et fantastisk ekteskap, syntes jeg. 

Det er nok fokuset i samfunnet i dag som skaper reaksjonene, for det virker svakt og lite lurt å skulle sette noen andre først. Hva med meg? Man skal være sterk og selvstendig, hvert fall kvinner!! Men hele poenget med å sette hverandre først i ekteskapet er at den andre parten da vil tenke mer på deg enn seg selv. Ideelt sett skal jeg fokusere hovedsakelig på hva jeg kan gjøre for mannen min, og han fokusere på hva jeg trenger. Jeg og mannen jobber oss nærmere og nærmere denne måten å leve på og det blir bare bedre og bedre i ekteskapet! I stedet for at vi krever av hverandre, så gir vi og unner hverandre. 

Men dette er slett ikke lett å få til i ekteskapet! Det går imot hele ens natur føles det som! Jeg kan enda lett havne i en hel rekke tanker om hva jeg burde få lov til, hva mannen min gjør alt for lite av, og selvfølgelig alt det fantastiske jeg gjør. Her har jeg forstått ganske raskt at det ikke gir noe bra inn i ekteskapet. Det blir en rekke egoistisk forhandlinger for å få det beste ut av ekteskapet selv. Når vi klarer å snu trenden og snu fokuset får vi det skikkelig bra sammen. Når noen andre er opptatt av deg og dine behov føler du at du ikke trenger å klenge deg fast til det selv. Man får overskudd til å gjøre det samme tilbake.

Når jeg snakker om dette til andre virker det som at de automatisk antar at det blir en enveis-greie. Og ofte må det faktisk begynne sånn. Det er her det største offeret blir gjort. Om man vil få det slik at man begge tenker på den andre først, så må faktisk en bestemme seg for å gjøre det. Det beste er jo selvfølgelig om man bestemmer seg samtidig, men jeg tror uansett om man gjør det kommer det til å føles som om man gjør det alene- for hele poenget er å ikke følge så sykt nøye med på hva den andre gjør. Man merker det jo selvfølgelig om den andre gjør masse hyggelig for deg- da blir alt mye lettere. Det er helt klart lettest og best om begge er “all inn”. Min erfaring har derimot vært at for å bryte den onde sirkelen så må jeg bare begynne selv. Og dette har helt sikkert mannen min gjort motsatt flere ganger. 

Utviklingen vår humper seg avgårde men går som sagt fremover. Det blir generelt mye mindre av det overdrevne fokuset på hva en selv fortjener og trenger. Det er veldig deilig! Men- det sier seg kanskje selv at det blir en avansert og mislykket gjettelek hvis den andre alltid må gjette seg frem til hva behovet til den andre er og håper den gjør rett. Man må selvfølgelig uttrykke sine behov. Men det er stor forskjell på å uttrykke behov og å kreve tilfredstillelse av disse. Det er også mye koseligere om den andre parten er generelt obs, og flink til å stille spørsmål jevnlig om hva den andre trenger.

Hva tenker dere? Vrenger hele innsiden seg med det jeg skriver, eller syntes du det høres fint ut? Jeg har hvert fall kjent det vrenge seg selv når min mor (det er som regel henne som kommer med de harde, men sanne, beskjedene) anbefaler å fokusere på hva mannen trenger. Det er rart hvordan det kan føles så totalt urettferdig, men samtidig rett og fint ut med hodet, haha! Og av og til er det urettferdig. Jeg tror det er det så mange reagerer på. Det kan ikke være urettferdig- da er det over. Hvis det er sånn alltid, så ja, det er jo ikke fungerende om det er skjevt hele tiden. Men, av og til er ekteskap urettferdig uten at det betyr at det burde være over. I den perfekte verden burde urettferdigheten ikke eksistert, men vi vet vel alle som mennesker at gjennom livet vil vi ha forskjellige sesonger og behov. 

Med dette sier jeg absolutt ikke at man ikke skal bry seg om seg selv. Å sette den andre først er nydelig i balansen av at begge gjør det. Det nydelige med ekteskap er at man i stedet for å være “me, first” og opptatt av egne behov, velger å finne et annet menneske og bestemme dere for å ta vare på hverandre i stedet. Det er det å komme dit som ofte kan være vanskelig.

Den største grunnen til at jeg selv kan klare å elske i perioder hvor det kan være urettferdig er at det ikke er hos mannen min jeg søker den ultimate kjærligheten og tryggheten. Jeg forstår at ekteskap ikke fungerer når partene ser på hverandre som sine guder, som skal fylle alle deres behov. Det kan et menneske aldri gi. Det tomrommet var det en annen som la i oss, og som skal fylle!

 

“Krangling” og Krangling

Jeg har snakket mye om å være sliten, og jeg har snakket mye om å være gift. Nå skal jeg snakke om å være sliten og gift, haha! Så kreativt detta. Neida, men nå har vi stått på i en god uke med full jobb og så pakking resten av dagen. Det har tatt på. I går hadde jeg min siste dag i jobben da! Veldig rart å levere inn nøkler. Jeg har aldri jobbet lengre noen plass enn på denne plassen, og føler ikke det er sant at jeg ikke skal tilbake. Men, jeg skal nok også litt tilbake som ringevikar. 

Men som sagt så har vi jobbet på de siste dagene og vi har begge begynt å kjenne det på kropp og humør. Jeg har jo snakket her en del om hvor viktig det er å snakke om ting. Kommunikasjon, kommunikasjon, kommunikasjon. Etter disse dagene med å gå rundt hverande litt tappet for energi, kom jeg på at det stresset meg når vi var nygifte. Jeg var jo så opptatt av å snakke gjennom ting om jeg følte at det var noe uggent i luften. Men jeg lærte fort at når man faktisk bare er sliten, og vet at man egentlig har det veldig fint sammen for tiden, så er løsningen kanskje bare å gi hverandre litt space og alenetid. Det var som sagt både ulogisk og ukomfortabelt for meg i begynnelsen, men jeg innså nå disse dagene at jeg har blitt veldig vandt til det. 

Det har vært noen komiske og banale eksempler på at vi bare er tappet for energi disse dagene. Halv-krangler om uviktige ting, der ingen klarer å svare fint, haha. For eksempel skulle mannen min se gjennom noen papirer, og var tydeligvis plutselig i et muggent humør. Han spør meg om jeg skal ha alle disse bildene som lå i bunken. Jeg svarte at ja, de skal jeg ha. Så ser han på meg og kaster dem i bosset. Han kastet de faktisk to ganger. En gang på gulvet, så plukker jeg dem opp og legger dem på sofaen han sitter på. Det var tyydeligvis feil plass- så da hev ham de i bosset. Haha whaat? Da er det trygt og godt å vite 100% at dette er ikke en “skummel” krangel. Vi er ikke egentlig sinte på hverandre. Vi er bare slitne. Så lar jeg han heller sitte litt alene på rommet etterpå for å bare slappe av. Og uten en gang å måtte ha en seriøs “prat” om det som skjedde tidligere. Vi kan heller bare le litt.

Jeg og mannen har et forhold der vi godt kan sleppe ut litt frustrasjon når vi er slitne. Jeg er ganske glad for det egentlig. Noen har nok som mål å aldri krangle, eller heve stemmen til hverandre. Mens jeg opplever at vi kan gi hverandre en type omsorg av og til når vi lar den ene rase fra seg litt. Hvordan tenker dere om krangling i ekteskapet? Er det skummelt? Kan det være positivt, eller bare negativt? Jeg merker hvert fall veldig tydelig forskjell på en “krangel” hvor det ikke er så alvorlig og personlig, og de krangelen som murrer litt hat og forakt i bunnen. De er nok ikke så bra. Og det er heldigvis ikke mange av dem hos oss. 

Avbildet sekunder før en krangel brøt ut. “Ka søren du holde på me, dette ska jo vær koselige bryllupsbilder!!” Neeida