Hvordan jeg endret min tid med Gud

Jeg har de siste årene opplevd å få et helt annerledes forhold til Gud. Jeg kjenner meg plutselig ikke igjen i at det å bruke tid med Gud er kjedelig eller vanskelig å få til. Det frustrerte meg lenge at jeg ikke helt klarte å sette fingeren på hva som hadde utløst forskjellen – hvordan kan andre få det slik som jeg har det??

Så i det siste har jeg tenkt mye gjennom hva som egentlig utløste denne “reisen” jeg begikk meg ut på sammen med Gud, og selv om jeg ikke har et fasitsvar på hvordan man kan få en nærmere og kjekkere relasjon til Gud (utenom de typiske jeg alltid har hørt, som aldri egentlig funket for meg; bønn, lese bibelen osv) har jeg merket meg noen ting jeg tenkte og gjorde i denne overgangen.

Det begynte for noen år siden med at jeg var drit lei av å konstant gå med dårlig samvittighet for å ikke bruke nok tid med Gud, og når jeg først gjorde det kunne jeg heller tenke meg å gjøre absolutt alt annet. Det var vanskelig å forstå hvordan bibelfortellingene egentlig hadde noe med meg å gjøre. De handlet jo om Moses, og Peter og Paulus osv osv. Hvordan snakket Gud til meg her?

Jeg elsket Gud, og jeg slet faktisk aldri med tvil, som jeg har skjønt de aller fleste gjør. Jeg konkluderte med at jeg måtte ha en type trosgave. Men hvorfor var det så kjedelig å bruke tid med Gud? Jeg er veldig opptatt av relasjon, og jeg begynte å forstå at tiden min med Gud var jo faktisk relasjon til Gud. Og når det fikk et navn som er lett å overføre til alle mellommenneskelige relasjoner startet det noen nye tanker.

Hvis dette faktisk er Gud jeg skal ha en relasjon til- så burde jo ikke det være kjedelig i det hele tatt! Dette er Han som har skapt meg – med min humor, mine hobbyer og alle mine interesser. Så hvis Han har skapt humor, kreativitet osv osv – hvorfor var tiden min med Gud så kjedelig, stille og plain? Og i tillegg tenkte jeg at jeg var lei av å kjenne på dårlig samvittighet for å ikke bruke tid – hvis dette faktisk skulle være en relasjon, så ville jeg gå inn i den med nysgjerrighet og med en hensikt om å bli kjent med noen. Hvis du møter en ny person og med en gang kjenner på dårlig samvittighet for å ikke være med personen mer, kjenne personen mer… høres ikke det ut som verdens verste relasjon?! For meg høres det ut som en person jeg absolutt ikke vil bruke tid med, og kanskje noen foreldrene mine hadde tvunget meg til å være med fordi personen er ensom. Men hallo! Dette er Gud vi skal ha en relasjon til, ikke den stakkarslige personen som ikke har venner. Se for deg den kuleste, viseste, beste, mest populære personen du kan tenke deg, og at du skal få en relasjon til den personen! Den personen vil ha en relasjon til DEG. Sånn typ. Leonardo DiCaprio, Emma Stone, Dalai Lama- haha eller sikkert noen helt andre for deg ;P Du går ikke inn i den relasjonen med dårlig samvittighet og kjedsomhet, vel?

Jeg bestemte meg for at dårlig samvittighet skulle hives ut vinduet. Jeg ville starte på nytt – bli kjent med Han som skapte meg som er kreativiteten, godheten, visdommen selv! En spennende Gud! Og disse to tingene startet reisen min. Og det var ikke bare bare. Jeg måtte ofte bevisst ta tak i tanker om dårlig samvittighet og hive det vekk. “shit, jeg har ikke brukt tid i dag” – kast det vekk. Jeg valgte å tenke at Gud ikke vil ha en haug av folk som oppsøker Han av dårlig samvittighet og guilting – da hadde han vel heller bare skapt oss som roboter uten fri vilje da?!

For å bli kjent med denne Guden som har skapt meg som jeg er, begynte jeg å bruke tid med Gud på andre måter. Jeg liker musikk – da synger jeg med Gud. Jeg liker å male – da malte jeg med Gud. Jeg liker å skrive – da begynte jeg å skrive med Gud. Jeg liker å være i naturen – da var jeg med Gud i naturen. På en lang stund leste jeg ikke så enormt mye i bibelen, fordi jeg hadde kjedelig assosiasjoner til det. Jeg valgte å lese enkeltvers og kunne male et enkelt ord – eller en setning fra en lovsang.

Så etter en stund gjorde jeg noe annet som jeg tenker tilbake at var vesentlig for denne reisen. Jeg innså at jeg ikke helt skjønte/visste at Gud elsket meg. Og plutselig ble det klart for meg at det må være det viktigste jeg kan skjønne – jeg bestemte meg for at jeg ikke skulle gjøre noe annet før jeg forstod det. Drit i tienden, drit i naboskap (haha bare for en periode da) – jeg måtte forstå at Gud elsket meg. Så jeg begynte å oppsøke bibelvers hvor Gud sier at han elsker meg. Jeg begynte å be om at jeg skulle forstå at Han elsker meg, og sakte men sikkert – uten et kabooowww moment – så skjønte jeg det. Jeg er helt sikker. Og når jeg skjønte det forsto jeg også hvor viktig det var at jeg endelig skjønte det. Hvis jeg skal elske andre, så måtte jeg forstå at Gud elsket meg.

Gud ble min næreste relasjon – Han som bryr seg om alt jeg tenker, Han som ler hjertelig sammen med meg når jeg er morsom eller dummer meg ut. Han som bryr seg om at jeg ikke har elsket kroppen min, og som har bevisstgjort meg på negative mønster og gitt meg kjærlighet til meg selv. Som har holdt hånden min når jeg veier meg og pep-talket meg både før og etter fordi det tallet på vekten har vært så knyttet til min verdi. Han er den som alltid møter meg med den reneste og lysende omsorg og kjærlighet. Det er ikke vanskelig å bruke tid med en sånn person – det føles som det eneste jeg trenger og vil.

Så dette er det jeg har gjort, som jeg klarer å se nå. Nektet å slippe den dårlige samvittigheten inn. Startet på nytt med nysgjerrighet på en spennende Gud. Målrettet søkt å forstå at jeg er elsket. Så da kan du jo prøve ut det samme, om du er drit lei slik jeg var.

Håper du får en nydelig dag!

prosjekt perfekt

Jeg vet ikke med dere, men jeg opplever at vi lever i en tid hvor det er enormt fokus på å være perfekt. Ikke på alle områder, men en god del forskjellige. Jeg har reagert spesielt på en ting, og det er tankene og kravene vi har til foreldrerollen.

Jeg har reagert på meg selv og mine tanker mest egentlig, at jeg har strenge krav til foreldre. Jeg har vært veldig opptatt av det enormt store ansvaret det er å oppdra et barn, og mener at foreldre absolutt bør utfordre seg selv om det trengs for å møte barna dine bedre. Jeg har tenkt at foreldrene har det fulle ansvaret for relasjonen til barna sine, hvert fall inntil barna er helt voksne.

Det kommer også veldig mye forskning ut hele tiden som forteller oss hvordan vi bør være osv. For eksempel mobilbrukens påvirkning på barn. Jeg vil tippe at de aller fleste av dere har fått opp en reklamefilm eller hørt noen snakke om dette med å ikke se ned i skjermen når man er med barna sine. Og dette er kjempebra egentlig. Det er jo i utgangspunktet en veldig god ting å finne ut hva som er viktig for barneoppdragelsen, og vi har kommet veldig langt på dette også! Men så skaper det jo også et enormt press på å få alt dette til, og ikke minst den dårlige følelsen når man ikke strekker til.

Jeg så en film her om dagen som heter “an unfinished life” som startet denne diskusjonen inni meg igjen. Her møter vi en familie med mye grums. Det er dårlige relasjoner som er skapt av sorg og hat som kom av et dødsfall i nær familie. Man ser utover i filmen at bestefaren prøver å få et forhold til sin 10 år gamle barnebarn, og jeg syntes filmen var veldig vakker! Familie som prøver å komme nærmere, på en enormt uperfekt måte. Man ble glad i dem og jeg syntes det var vakkert å se en familie prøve å utfordre seg selv, for relasjonen sin del.

Men så innså jeg at situasjonen, slik den var fremstilt i filmen, hadde mye usunne ting i seg. Barnevernet hadde hatt nok av grunnlag til å ta dette barnebarnet ut av familien! Og når bestefaren prøver å legge vekk hatet sitt og møte familien sin, gjør han det på ganske stusselige måter. Hans definisjon på kvalitetstid med barnebarnet er at hun hjelper han å fikse bilen, liksom. Man kunne fort tenkt, hvis dette var en virkelig familie, at bestefaren heller skulle møtt barnebarnet sitt på hennes premisser.

Etter å ha sett filmen satt jeg med tanken om at vi må bli flinkere til å se den gode intensjonen, ønsket og forsøket andre gjør i relasjonen til oss! Jeg har som sagt egentlig ganske strenge krav til foreldre, og spesielt når barna er små.. men jeg har erfart selv flere ganger at jeg kan velge mellom å se den kjærlige intensjonen bak en handling eller bare fokusere på hvordan de bommet totalt på målet. Og jeg tenker spesielt når vi har blitt voksne selv og ser på vår barn-forelder relasjon, hvor vi er barnet, så kan vi tenke litt annerledes. Vi er alle uperfekte mennesker som ikke får til alt. Vi er formet av vår tid, våre erfaringer og mye annet. På samme måte som alle andre mennesker, er foreldrene våre også mennesker som har hatt en vei å gå i livet sitt, og har sine utfordringer.

Jeg fikk bare tanken om at vi kan prøve å møte menneskene rundt oss med mer nåde. Vi klarer ikke å være perfekte, men vi kan øve oss på å se det vakre i andres uperfekte kjærlighet. Se kjærligheten bak det mislykkede forsøket. Tenke det beste om hverandre, samtidig som vi ikke velger å stå stille i relasjonen- det er fint og viktig å stadig vokse. Men vi trenger ikke bare å være sinte og misfornøyde helt til de er perfekt.

Jeg jobber hvert fall med å utfordre meg selv på det. Når en person i livet ditt prøver i relasjonen deres, så kan man hente mye kjærlighet av bare det- selv om de i praksis gjør alt galt.

vi vokser oss sterke

Jeg husker jeg ofte kunne sammenligne meg selv med mennesker som fikk ting til som jeg ønsket at jeg skulle få til. Jeg så på hvor lett de klarte det og følte meg skikkelig svak! Bilkjøring er et av mine eksempler på dette. Jeg så at alle rundt meg elsket å kjøre bil. Det var jo gøy å kjøre og når jeg tok lappen var det flere som spurte meg om jeg hadde det gøy med det, med en tydelig forventning om at jeg skulle svare ja. Så satt jeg der og var midt i den største utfordringen jeg hadde møtt til nå i mitt liv – og ble møtt med forventning om at det var gøy. Dette sier jeg ikke for å ha et poeng om å ikke stille slike spørsmål og at det var feil eller noe. Poenget er at jeg har innsett at det er helt ulike ting i hvert enkelt menneske som utfordrer oss og drar oss milevis utfor komfortsonen.

Noen ting i livet blir anerkjent som vanskelig av folk flest, og når man står i det får man mange spørsmål og kommentarer på at det er vanskelig det jeg gjør, og sykt tøft å stå i det. Men så vil jeg påstå at alle i løpet av livet vil være i en eller flere situasjoner hvor man syntes noe er skikkelig utfordrende- men forventningen fra andre er at du skal syntes det er lett, og kanskje til og med at du burde kose deg med det!

At jeg sammenlignet mine utfordringer med andre som hadde fått til samme ting selv uten problem var skikkelig tungt. Da følte jeg meg enormt svak. Men når jeg skjønte dette har det snudd seg helt på hodet. Jeg skjønner jo nå at jeg ikke kan sammenligne mine utfordringer med andres komfortsone. Det er ikke vesentlig hva selve tingen er, bilkjøring, starte i ny jobb, synge på en scene eller hva enn det er. Du er ikke svak fordi du syntes det er vanskelig å få til den tingen, du er sterk fordi du våger å gå utfor komfortsonen og vokse!  Så selv om sammenligning egentlig kan droppes helt totalt, så kan vi i det minste sammenligne oss litt mer riktig ;P

Jeg har lært at jeg er en person som utfordrer meg og vokser mye. Og mange av de jeg sammenliknet meg med har jeg innsett at lever livet lett på mange måter. De har tilfeldigvis fått det lett med mange av de tingene i livet jeg så til dem på og jeg så at ikke alle velger å være ukomfortabel for å komme videre. Mange lever med begrensninger på ting eller tenker at de ikke vil eller orker å gjøre noe som i utgangspunktet ikke frister.

Dette er så bra for meg å vite- og forhåpentligvis vil du oppleve det likt! Bra fordi jeg føler meg sterk som utfordrer meg, i stedet for svak som ikke tar det lett. Bra fordi jeg må tenke over hva som kommer lett for meg og ikke forvente at andre syntes det samme! Spesielt har jeg bitt meg merke i at det kommer veeeeldig naturlig for meg å ta de “vanskelige”, men enormt gode og nødvendige, samtalene med folk. Jeg syntes det er naturlig å jobbe med relasjonene i livet mitt, og å være åpen! Men så har jeg sett at det finnes så enormt mange som det absolutt ikke faller seg naturlig for, og de må virkelig jobbe med seg selv for å klare det- men gjør det likevel fordi de vil være sånn! Wow- det er det som er styrke! Ikke meg som valser rundt og kunne gjort det i søvne. Så utrolig sterkt å gjøre det du tenker er rett og være den du egentlig vil være, selv om det skriker imot alt du føler for.

Jeg er sikker på at flere av dere som leser har opplevd å gjøre noe som var vanskelig for dere, men ser lett ut for “folk”. Det er så sterkt! Så sykt modig. Jeg håper du ser på deg selv som sterk fordi du utfordret deg, og ikke svak fordi du måtte kjempe for noe som kan ansees som “lett”. Hva selve tingen er er jo helt uvesentlig egentlig. Vi velger ikke hva som kommer lett for oss og hva som er vanskelig, vi kan bare velge hva vi gjør med det. Så la oss heller vurdere oss selv ut fra hva vi gjør med det!

Gi deg selv litt selvskryt for alt du har gjort “likevel”! Jeg kan begynne: Jeg har denne uken begynt å kjøre med passasjer! Jeg har kommet så langt at jeg var klar for å ta et nytt steg og komme enda lengre! Etter to år med å utfordre meg jevnlig på kjøringen kan jeg nå si at jeg koser meg i bilen alene – så da var det neste steg med passasjer, back to the uncomfortable ;P Sykt sterkt, si!

Håper dere har en nydelig søndag, og at tanken på en ny mandag ikke gir dere følelsen av alle monday-memes som finnes der ute ;P

Radikalt

Jo mer jeg blir kjent med Gud og vi bruker tid sammen, jo mer innser jeg hvor radikalt mye av det Han sier, er. Spesielt to ting har Gud jobbet med meg i de siste årene: fred og bekreftelse.

I bibelen står det enormt mye om fred- men dette har ikke jeg opplevd har blitt snakket så mye om i min oppvekst hvert fall. Men en dag innså jeg hvor radikalt det er når Gud snakker om fred. Han sier det så enormt ofte! “Fred etterlater jeg dere- MIN fred, ikke verdens”. “Fred være med dere”. “Dette har jeg sagt dere for at dere skal ha fred I MEG”. Fred. Fred. Fred. Plutselig innså jeg at det Gud snakker om er å leve livet med en fred på innsiden uansett hva som foregår på utsiden. Det betyr at uansett hvor kaotisk ting er rundt meg så kan jeg, med Gud, leve livet mitt i total indre fred. Situasjonen vi er i nå er et godt eksempel. Jobb, hus og trygghet føles totalt utav vår kontroll- men jeg trenger ikke å føle meg utav kontroll på innsiden. Jeg kan ha det fint og rolig inni meg. Se for deg livet ditt uten bekymring og alle kaotiske følelser på innsiden- at du går rundt og har det fredfullt inni deg hele tiden. Det er et ganske annerledes liv enn det du lever nå, er det ikke? Det er hvert fall det for meg. Det høres enormt deilig ut om jeg kan ha fred hele tiden. Tenk å ikke måtte bli stresset og bekymra for det som skjer rundt deg? D.E.I.L.I.G. Og ikke minst: RADIKALT. Ordet radikal føler jeg ofte kan klinge litt negativt hos folk. Man kan kanskje tenke på terrorister og alt mulig negativt. Men Gud er virkelig radikal- in all the good ways. Radikal kjærlighet, radikal fred.

En annen ting Gud lærer meg for tiden er at jeg kan leve et liv uten behov for bekreftelse av alle andre. Gud kan bekrefte meg. Han kan si meg hvem jeg er, og den Han sier jeg er er ganske fantastisk. Og så kan jeg møte andre uten å ha behov for at de skal se meg, bekrefte meg, like meg. Jeg kan bare elske dem, ikke på bekostning av meg selv- men i overflod av Guds bekreftelse av meg. Det er så stort, og radikalt. For igjen: hvordan vil livet mitt se ut da? Jo, jeg vil i møte med andre mennesker bare være interessert i dem. Ingen tanker om “passer jeg inn, er jeg bra nok, ser jeg fin ut i dag, sa jeg noe teit nå, hva syntes de om meg?” vil være i hodet. Bare en oppriktig interesse for hvem som står overfor meg. Så DEILIG. Å slippe skammen, slippe den enorme selvbevisstheten, usikkerheten.

Det er radikalt fordi det er så annerledes enn hvordan verden er nå. Det er så mye bedre, så godt. Og virker så umulig også. Å leve uten stress og bekymring virker jo totalt usannsynlig! Men jo mer jeg er med Gud, jo mer går jeg i den retningen, uten å måtte tenke så bevisst på det en gang. Plutselig ser jeg tilbake og merker at jeg har endret meg enormt mye. “wow, jeg hadde ikke taklet denne situasjonen før, og nå tenkte jeg ikke stort over det en gang”. Når mennesker snakker om tro hovedsakelig som frelse, livet etter døden osv, så sitter jeg med en følelse av at de har glemt så sinnsykt mye vesentlig. Man skal ikke lese bibelen bare for å være god. God kristen, et godt medmenneske. Når man bruker tid med Gud vil han trøste deg, elske deg, bekrefte deg, endre deg til det bedre. Fylle deg med fred! Og hvis du ikke kjenner igjen noe av dette i din relasjon med Gud så vil jeg bare si at det er der for deg også! Gå etter det bevisst, begynn å be om at du skal oppleve dette.

Bibelen har blitt så vanlig at vi kan lese den med en monoton tone i gudstjenesten og egentlig bare høre “blablabla”. Neste gang du leser – stopp opp og tenk: hva betyr dette egentlig for livet mitt? Hva sier Han egentlig her?! Dere kan starte her:

For i håpet er vi frelst. Et håp vi alt ser oppfylt, er ikke noe håp. Hvordan kan noen håpe på det de ser? 25 Men hvis vi håper på noe vi ikke ser, da venter vi med tålmodighet. 26 På samme måte kommer også Ånden oss til hjelp i vår svakhet. For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk uten ord.27 Og han som gransker hjertene, vet hva Ånden vil; for Ånden ber for de hellige etter Guds vilje.
28 Vi vet at alt tjener til det gode for dem som elsker Gud, dem han har kalt etter sin frie vilje. 29 Dem som han på forhånd har vedkjent seg, har han også på forhånd bestemt til å bli formet etter sin Sønns bilde, så han skal være den førstefødte blant mange søsken. 30 Og dem som han på forhånd har bestemt til dette, har han også kalt. Dem som han har kalt, har han også kjent rettferdige, og dem som han har kjent rettferdige, har han også herliggjort.
31 Hva skal vi så si til dette? Er Gud for oss, hvem er da mot oss? 32 Han som ikke sparte sin egen Sønn, men ga ham for oss alle, kan han gjøre noe annet enn å gi oss alt sammen med ham?

Romerne 8

Hvis du ikke ser radikal kjærlighet her, så les igjen.

Håper dere får en nydelig dag!

Perspektiv

I går satt jeg og leste gjennom gamle dokumenter jeg hadde liggende på dataen, og kom over mine “brev for sesongen”. Brev for sesongen er noe jeg pleide å skrive når jeg hadde perioder av å være negativ til tilværelsen min. Det er et brev til meg selv som forteller meg hvordan livet mitt ser ut nå, og setter det i perspektiv. Det hjalp meg å se det litt større bildet og alle mine velsignelser og negative ting i denne sesongen av livet. Det positive veide ALLTID opp for det negative, og mye mer enn det, men jeg trengte påminneren av å både skrive og senere lese brevet mitt for å sette perspektivet mitt på plass igjen. De er skrevet i en ganske motiverende stil. Å lese det er litt som å få en heftig pep-talk fra en motivasjonsguru, haha. Men poenget er at det hjalp meg enormt mye! Det hindret meg i å se tilbake på livet å tenke “jeg hadde det jo dødsbra- hvorfor klagde jeg sånn?”.

Nå er jeg i en ny periode som kanskje behøver sitt eget brev for sesongen. Denne sesongen har enormt mye usikkerhet. Jeg leste forresten også min gamle e-dagbok i går hvor jeg kom over et innlegg fra utdrikningslaget- at jeg gruet meg så mye fordi det værste jeg vet er å være uviten om hva som kommer. HAHA- det var bare én dag, Talette!! Hele livet ditt er uvitenhet nå xD. I morgen flytter vi til Øvrebø hvor vi skal bo helt til vi får jobb. Blir det en uke? Blir det 7 mnd? Det vet vi faktisk ikke! Vi aner ikke hvor i landet vi bor om en måned. Det eneste jeg vet er at jeg skriver masteroppgaven min og tar et fag til dette semesteret. Faktisk er jeg også usikker på hvor mange fag jeg skal ta dette semesteret, det holder jeg på å finne utav med skolen, haha, bare for å hive på enda litt usikkerhet.

Poenget mitt er at denne sesongen er kanskje mitt værste mareritt. Eller det var hvert fall det før. Jeg har måttet vokse enormt mye i å stole på Gud og la kontrollen gå. Og det tror jeg er en superviktig lærdom for meg (og sikkert alle)! Det er lett å havne i negative tanker, og føle at det faktisk er urettferdig og enormt slitsomt. Jeg kan ta meg i å spørre Gud hvorfor han ga mennesker nær meg både jobber, hus og stabilitet akkurat der de ville bo, akkurat der de ville jobbe, MED EN GANG etter endt studie. You know who you are xD Det er lett å havne i det perspektivet.

Men det blir bare så feil, når jeg kan ha et helt annet perspektiv som jeg opplever har mye mer sannhet i seg en det ovenfor. Jeg er der Gud ledet meg. Vi har hverandre, vi har utdanningene vi så gjerne ville ha. Vi har fantastisk familie som ordner boplass på ubestemt tid!! Vi har et sikkerhetsnett i denne usikre tiden. Vi går ikke i underskudd en gang denne tiden- vi er så heldige at vi bor i Norge som både passer på oss når vi trenger støtte til å studere og når vi trenger støtte i arbeidsledighet. Og vi er på vårt løp. Ingen andre sitt, så det er jo ikke vits å sammenligne en gang. Jeg har ingen tvil i verden om at det er akkurat her vi skal være nå. Jeg tror ikke at Gud har skuffet meg eller glemt meg. Jeg får i denne sesongen øvd meg på å stole fullt og helt på Gud. Det er faktisk Han som må ordne nå. Og Gud viser seg størst når vi virkelig trenger Han. Så jeg er spent, og ikke minst forventningsfull til hva Han har for oss nå. Og i mellomtiden må jeg holde meg tett til Han for å beholde freden og roen i hodet mitt- som lett kan få panikk og behov for kontroll.

Uansett hvilken sesong du lever i nå så har du mulighet til et verdslig perspektiv eller Gud-perspektiv. Og siden Gud finnes og elsker oss så er det jo unødvendig å begrense seg til det verdslige, syntes nå jeg 😉 Jeg vet at jeg i fremtiden kommer til å se tilbake i forundring og takknemlighet for bønnesvaret som følger nå. Så jeg vil ikke se tilbake og tenke “Hvorfor var jeg så stressa og redd- jeg burde visst at Gud fikser, det har han jo alltid gjort før. Jeg kunne jo bare slappet av og gledet meg til fortsettelsen”.

Hvilken sesong er du i nå? en sesong av å være singel? Av å være gift uten barn? Av å være student?

Ta en titt på holdningen og perspektivet ditt til denne sesongen. Det kan godt være at du trenger ditt eget brev for sesongen for å sette perspektivet ditt på plass – fort gjort! 🙂

Håper dere har en nydelig dag

Hvem er du?

I går kveld fikk jeg plutselig melding av bestevenninnen min som lurte på hvilken personlighetstype jeg var igjen, på Myers Briggs sin “16 personalities”. Det gjorde at jeg igjen gikk inn og sjekket ut både min og mannens personlighetstype og leste meg gjennom informasjonen om dem. Jeg har snakket mye om personlighet før og hvordan jeg elsker dette fordi det gir oss en mulighet til å forstå oss selv og ikke minst (!!!) de vi lever med til daglig! Jeg og mannen matcher visst svært dårlig personlighetsmessig- haha – men det betyr jo bare at det er desto viktigere at jeg leser meg opp på hans type fordi det kan fortelle meg noe jeg ikke vil forstå i meg selv. Og det gjør det virkelig hver gang! Jeg må alltid spør mannen “hør nå *leser fra hans personlighetsinfo* .. kjenner du deg igjen?!?!” Så svarer han som regel alltid ja og jeg bare *mindblown* -er det derfor han gjør slik, ja! xD

Men det jeg egentlig skulle fortelle dere i dette blogginnlegget var at jeg anbefaler dere å gå inn, ta testen og lese om deg selv. Ha alltid i bakhodet at du er mye mer enn en kategori – selv om andre har samme type som deg betyr ikke det at dere er identiske. Du er unik og skapt på underfult vis av the Man himself. Men- det jeg opplevde i går ved å lese litt om meg selv var en stor og god påminner om hvem jeg er. Det gjør det så klinkeklart at jeg ikke kan sammenligne meg med andre mennesker, jeg er ment til å være meg! Så gå inn og les om hva din type sine styrker er, du vil mest sannsynlig kjenne deg igjen og tenke “wow, jeg har jo ganske mange fine styrker”. I motsetning til enneagrammet sin typologi (som ofte gir deg et litt negativt syn av deg selv) gir 16personalities en beskrivelse av typen din som gjør at du sitter og føler deg ganske fornøyd med å være den du er. Og den følelsen vil jeg at dere skal oppleve i dag!

Du er skapt til å være akkurat den du er. Det er så fint å minne deg selv hvem du er for å få tankene vekk fra alt du føøøøler du burde være! Når jeg leste om min type i går (INFJ) ble jeg minnet på at jeg er en person som vil utgjøre en reell forskjell i verden og at jeg er en drømmer som ofte gjør drømmene til en realitet. Det ga meg ny motivasjon til å gå videre med mine tanker og drømmer om fremtiden. Disse drømmene jeg har passer ikke så godt inn i “søke en utlyst stilling – jobbe i den faste jobben” type fremgangsmåte som jeg kan sitte å føle at jeg må gjøre. Så leser jeg videre om karriere for min type, hvor de gjør det klart at min personlighet ofte velger å starte noe eget og være egen sjef xD Det blir spennende å se hvordan det vil utvikle seg.

Så det er altså min anbefaling i dag: gå inn her og gi deg selv en påminner om at du er du- og det er akkurat slik du skal være! (ikke misforstå- noen ting må jo selvfølgelig vokses i, se for eksempel “svakheter” xD xD, men det var ikke poenget i dag).

Ha en nydelig dag!

Konservative meg

Jeg har hatt en voksende følelse de siste årene av at jeg blir sett på som mer og mer konservativ av dette samfunnet. Det er faktisk veldig rart å tenke på at flere ser meg som uopplyst og gammeldags. Det er nok mange som mener at jeg ikke bare har en annen mening, og at det er lov, mentenker at jeg har syn som må dø ut. Et syn som overrasker dem at enda finnes i dette moderne samfunnet.

Dette gjelder blant annet at jeg i det hele tatt er troende. Er vi ikke kommet forbi slikt vås, liksom? hehe. Eller- å tro på alt mulig nyreligiøst som ånder, karma og mediumer er jo “in”, men å si at jeg gir livet mitt til den kristne Gud blir liksom veldig konservativt. Så er det faktisk også mange som mener at hele monogamiet er gammeldags. Jeg så senest i går på Instagram historien til ei jeg følger, som svarer på spørsmål fra ei som lurer på om det er greit å fortsette å ha sex med mannen hun skilte seg med nylig. Hun svarer at det selvfølgelig må være lov hvis det er godt og bra for dem – og presiserer at vi må komme oss videre fra sånne begrensende tanker av rett og galt. Det sjokkerer meg hver gang jeg hører slikt – er det virkelig sånn majoriteten tenker nå? Jeg leste et leserinnlegg i en avis her nylig hvor ei jente tar et lite oppgjør med alle influensere som har flere slike meninger, for eksempel at gruppesex er bra for forholdet osv. Hun mener at dette ikke er normen i samfunnet, men normen blant influenserne. Det var veldig interessant å lese, og det gjorde litt godt å høre at ikke alle tenker såååå ulikt meg. Dere kan forresten lese saken her.

Så er det noen andre tema og meninger som oppleves enda mer betente for meg å mene nå. I løpet av min levetid har jeg gått fra å føle at det er greit å mene forskjellig om abortspørsmålet og homofilispørsmålet til å syntes det er meget ubehagelig å mene noe annet enn at kvinner har rett til å ta all form for abort, og “love is love”. Hvis jeg ytrer noe annet blir jeg raskt plassert i båser som handmaids tale og sinte demonstranter som vil skade og fengsle homofile. Det er uforståelig for folk at jeg ikke vil gå i Pride. Jeg blir med en gang et ondt menneske i deres øyne, føler jeg… Det er trist. For jeg har faktisk en enorm medfølelse for kvinner som havner i et vondt dilemma av å ikke føle de har mulighet til å ta vare på et barn. Og homofile, og alle andre mennesker, som føler seg misforstått, dømt og feil. Det gjør vondt at mennesker har det slikt, og det gjør vondt av kirkene våre ikke har vært gode til å møte alle disse menneskene.

Men ja, det er morsomt at jeg hadde som mål å ikke ha sex før ekteskapet- og ble litt skuffet da for at jeg ikke fikk det til. Men så møter jeg andre som syntes det er helt sykt at jeg bare har hatt sex med en mann – han som er ektemannen min nå, og at jeg ikke har noen planer om å øke antallet ;P Men uansett hva andre måtte mene er jeg enormt glad og takknemlig for de gode trygge rammene jeg har i livet mitt- jeg lever et godt liv, akkurat slik jeg vil ha det- så håper jeg at “samfunnet” kan la lille konservative meg få leve med mine meninger.

Håper dere får en nydelig dag! Jeg kjenner at jeg er nervøs for hvilke tilbakemeldinger som kan komme på dette, haha! (help me).

Watch me grow

Jeg har insett at jeg er en person som er opptatt av å vokse. Som min morfar pleide å si: “Hvis du anser deg selv ferdig utlært, er du ikke utlært – men ferdig”. Jeg vil ikke stoppe opp. Jeg vil ikke begynne å si om alle mine “feil” at “sånn er jeg bare”. Jeg har også jobbet med å lære meg forskjellen på når det er greit at jeg “bare er sånn” og når jeg burde vurdere å vokse.

Du kan spørre meg til en hver tid hva jeg vokser i for tiden – og jeg vil garantert ha et svar, haha! Har alle det sånn?! Jeg vet sannelig ikke – jeg omringer meg med likesinnede, så jeg mister litt grep på om det er sånn alle tenker. Men følelsen min har kanskje vært at ikke alle tenker sånn. Jeg har hvert fall hørt en hel del av “sånn er jeg bare” på ting som ikke trenger å være sånn.

I morgen har vi bryllupsdag, og er det en ting som sikkert alltid kommer til å stå på listen over ting jeg jobber med for tiden så er det det å være kone. Jeg har allerede jobbet meg gjennom flere ting som påvirket ekteskapet- men overraskende nok finner jeg alltid nye ting 😉 Helt i begynnelsen ble jeg overrasket over at jeg hadde et temperament. Jeg hadde giftet meg med den personen som klarte å trykke på alle knappene også, må sies xD Men jeg blir så glad nå når jeg blir lett overfladisk sint for ting som hadde sittet dypt i et par dager, før. Det er godt å vokse! Og det er spennende.

Hvorfor syntes jeg det, egentlig? Haha.. jeg vet ikke egentlig om jeg har et godt svar. Det har hvert fall vært deilig å oppleve at jeg ikke trenger å bli begrenset av frykten min, for eksempel. At jeg kom meg gjennom mesteparten av frykten for bil kommer jeg alltid til å være enormt stolt av. Ellers ser jeg som oftest at jeg vil få det mye bedre med å vokse. Ekteskapet blir bedre når vi streber etter å møtes. Jeg har mer frihet når ikke frykten holder meg igjen. Jeg får det bedre med meg selv når jeg velger å vokse bort fra sammenligning.

Akkurat nå vokser jeg i litt forskjellig. Jeg jobber med å leve i balanse. Enkelt sagt vil det si å ikke bruke mer energi enn jeg har. Jeg prøver å finne et livstempo som kan fungere i lengden. Jeg jobber også mye med bekreftelse og forventninger. Jeg vil ikke være så opptatt av hva andre syntes om meg, som det jeg er i dag. Jeg vil stå støtt i meg selv, og Gud, for å heller kunne se andre- i stedet for å lete etter bekreftelse hos andre.

Så var det ekteskapet, da! For tiden jobber jeg med å gi helhjertet. Det er lett å gå i en ond sirkel av “jeg kan gjøre dette hvis du gjør…”. Og “Han fortjener ikke dette nå så det driter jeg jo i”. Som min far, som viet oss, sa i talen sin under vielsen: “det er viktigere å være ett enn å ha rett”. Jeg trodde jeg hadde forstått den setningen, men nå ser jeg ut til å forstå den igjen på en ny måte. Så oppsummert øver jeg meg på å gi helhjertet uten at det skal fortjenes eller gis tilbake. En måte jeg ikke har gitt helhjertet på før er når mannen ber meg om å gjøre noe – – og så bruker jeg hele tiden jeg gjør det på på å gi han enormt dårlig samvittighet. “Jeg kan gjøre det – men da skal jeg furte hele veien, for dette er urettferdig og du er teit” xD Herlighet- så langt jeg har kommet, når jeg tenker meg om! Jeg fortjener rett og slett en klapp på skulderen. Det er faktisk ganske lenge siden jeg har gjort en slik furte-demonstrasjon, haha!

Kan noen av dere kjenne dere igjen i å gi noen dårlig samvittighet for en tjeneste de ba om? ;P Det er radikalt å droppe tellesystemet på hvem som gjorde hva sist – og fokusere på å gi helhjertet. Det er ingen gøy ting å vokse i- jeg må jo oppdra det lille stae barnet i meg selv! Men jeg vet at ekteskapet blir bedre hvor to mennesker er opptatt av å gi- ikke ta.

Hva vokser du i for tiden? La oss ta litt tid i dag til å være stolte av hvor langt vi har kommet, hver og en av oss!

Kropp er topp

Hei folkens!

Nå er jeg tilbake fra reiserunden min på vestlandet og har landet i Lyngdal igjen. Tusen takk for alle de fine meldingene etter siste innlegg om podcasten “tretvinnet tråd” jeg var på besøk hos. Det har generelt utviklet seg i den retningen at jeg har færre som skriver kommentarer her på bloggen og flere og flere som kontakter meg personlig om at det jeg skriver betyr noe for deres liv – wow, da er jeg på rett spor, tenker jeg! Så velsignet jeg er som får lov til å bety noe for andre. Sånn virkelig- det høres kanskje ut som en rar setning, men jeg har innsett at det er det største jeg kan gjøre som menneske.

Nå har jeg akkurat kommet inn fra joggetur. Jeg har tydeligvis blitt hunden min sin PT og jeg motiverer for harde livet (se instastory på “Talette” xD). Det er så sinnsykt deilig å endelig kunne føle og si med full oppriktighet at dagen min blir bedre av å løpe. Ikke bare den gode samvittigheten etter å ha pint seg gjennom løpingen, men faktisk en godfølelse – en terapeutisk følelse nesten – mens jeg jogger. Jeg hørte forresten på siste episode av tretvinnet tråd mens jeg jogget og ble faktisk litt emosjonell av å høre på to mennesker som så helhjertet og sårbart søker Gud – wow. Dere kan sjekke ut podcasten ved å trykke på bildet under.

Før jeg dro ut på løpeturen var egentlig dagen litt mer negativ. Jeg satt og så på en dokumentar på NRK som heter straight/curve (eller kropp er topp på norsk) som handler om hvordan moteindustrien/reklame med dens syn på “den perfekte kroppen” har formet, spesielt, jenters liv. Jeg satt å ble mer og mer sint kjente jeg fordi det ble så tydelig at jeg er en av disse jentene i alle statistikkene de nevner om jenter som ikke elsker kroppen sin, har slanket seg før de var 10 år osv. Så sinnsykt at jeg ikke har vært det minste alene i å tenke som jeg har gjort. Det gjør meg trist – og samtidig gjør det det tydelig at det ikke var meg og min kropp som var problemet – dette er helt tydelig et samfunnsproblem. Det er vakkert å se at verden prøver å gjøre noe med dette nå. Og når jeg ser nydelige bilder med damer som ser mer ut som meg går det opp for meg enda en ting: det har faktisk handlet mye om at kvinner av en liten nok størrelse har blitt plassert på pedestallen det er å være i et fantastisk vakkert bilde med nydelig lys og bakgrunner. Når damer som meg får være på samme bilde syntes jeg faktisk det er sykt nydelig og det endrer noe i hodet mitt med en gang – vi er så utrolig påvirkelige at vi faktisk må styre hva som får entre vår hjerne for å holde den sunn.

En ting som enda kan frustrere meg i hele denne prosessen er motstanden det får. Flere er oppriktig bekymret for at det oppmuntrer til usunne idealer (som om unndervektighet ikke har gjort det samme. Som om vi ikke har fått bevist fra statistikken at det har ødelagt psyken til mennesker over hele verden). Men jeg kan faktisk forstå bekymringen- jeg tror bare ikke det er et så stort problem som bekymringen tilsier. Samtidig er det ikke dette som er poenget. Poenget er at vi har lov til å elske oss selv uansett hvordan vi ser ut. Jeg tror man blir shamet enormt når man er stor – jeg hører det jo på menneskene rundt meg! Som om de har noe med hvor mye andre veier – really! Måten jeg syntes mange av disse bekymrede snakker om dette som om det å elske seg selv vil gjøre at man forblir usunn overvektig eller med vilje blir tjukk. Som kristen er noe av det viktigste jeg vil formidle nettopp det at du er elsket som du er – du er verdifull! Du kan ikke gjøre noe fra eller til. Skal vi som kristne egentlig ikke tenke slik? For – hva om vi oppmuntrer mennesker til å fortsette å leve i synd?! Hva om vi oppmuntrer mennesker til å stjele eller drepe fordi vi sier at de er elsket som de er?! For noe tull.

Litt engasjert skriving merket jeg nå- men fy søren dette har preget så og si hele livet mitt. Jeg er så ekstremt lei av det. Og jeg drømmer om at barna mine ikke skal gå gjennom det samme som meg. Jeg skal gjøre alt jeg kan for å lære barna mine det jeg har innsett disse siste årene. Man skal behandle kroppen sin fint, fordi vi elsker den. Fôr den med mat som gir næring og styrke! Beveg kroppen fordi det gjør kroppen og psyken lykkelig! Vær sunn! Ikke gå ned nok i vekt sånn at andre skal oppfatte deg som sunn nok.

Mange av oss må justere bilde vi har av sunn vekt. Inkludert meg. At jeg kan være i tvil om kroppen min har lite nok fett til å være sunn er bare enda et bilde på hvor forskrudd dette har blitt. Og at mennesker mener modeller som henne på bildet under her oppmuntrer til usunne kroppsidealer er virkelig sjokkerende:

haha- nå fikk jeg ute mye her! Hva tenker dere om dette? Det hadde vært spennende å høre! Jeg håper dere får en nydelig dag. Dere er faktisk elsket og verdifulle akkurat som dere er! Gå inn og se den dokumentaren forresten – link her.

Jaget etter spenning

God torsdag! Jeg sitter her i Lyngdal i det ekstremt fine sommerværet. Jeg sitter faktisk inne, da. Noen ganger er det bare for varmt å være ute – haha, den mest tabu tingen å si i Norge. Energien stiger stadig og jeg har endelig overskudd til joggeturer og andre ting igjen. Jeg har nettopp sett en dokumentar på NRK som hetter “free solo” som handler om en mann som klatrer syke fjellvegger uten sikring. Det startet en tankeprosess hos meg angående hvor forskjellige vi mennesker kan være på det å ville jage adrenalin, kjenne på spenningen. Jeg har alltid lagt merke til at mange rundt meg vil gjøre ting for å få et kick – som å ta berg og dalbaner. Jeg har aldri hatt et snev av behov for det og har prøvd i alle år å forstå hvorfor folk gjør dette med vilje, haha.

Så når jeg gikk psykologistudiet fikk jeg noen gode svar! Enkelt sagt reagerer hjernene våre ulikt på forskjellig stimuli – noen har høy terskel for å aktivere amygdala (fryktsenteret) og pumpe ut adrenalin, mens andre har mye lavere tersker – aka = meg. Generelt også trenger for eksempel mennesker over i den introverte delen av skalaen mye mindre stimuli for å være “fornøyd” eller stimulert nok, da, for å si det sånn. Dette forklarer nok hvorfor jeg opplevde bryllupsdagen som en total overload av stimuli, mens andre syntes den dagen er utrolig spennende og kjekk og gøy! Kanskje for at andre skal forstå hvordan det var for meg så kan jeg sammenligne det med at man på en og samme dag vinner en million i lotto, finner ut at moren din du trodde var død lever likevel, finner ut at du er gravid og så skal man synge i finalen av the Voice- og vinner. Alt er gøy – men litt mye, kanskje? 😉 xD

Jeg har vært ute med mannen min de siste dagene å fisket en del, og han har spurt meg gjentatte ganger om ikke jeg vil gjøre litt av fiskingen – “det er jo det som er gøy”. Til slutt måtte jeg bare si at jeg nok får minst like mye kick av at HAN får fisk på kroken, som han selv får med fisk på kroken. Jeg har ofte gjennom livet tenkt at dette er en kjedelig side ved meg – folk har jo alltid prøvd å få meg med på spennende ting. Men de siste årene har jeg ansett meg selv mer og mer som heldig. Den følelsen av tilfredshet og spenning får jeg mye oftere, og mye fortere enn alle de som må oppsøke fornøyelsesparker osv for å oppleve det samme. Så jeg er tilfreds med mindre, på en måte, men samtidig blir jeg jo også fortere overveldet enn visse andre.

Det er interessant å være forskjellig på dette som ektepar! Jeg har faktisk ikke tenkt særlig mye over den forskjellen mellom oss så mye før nå, men det er jo ganske latterlig når jeg tenker meg om. Jeg har valgt en politimann som potensielt risikerer livet sitt hver eneste dag, til ektemann – selvfølgelig er vi forskjellige på det xD Dette er bare enda en til forskjell mellom oss mennesker som jeg tror vi har godt av å være bevisste på! Vi kan forstå så mye mer av menneskene rundt oss når vi forstår for eksempel dette. Jeg har jo virkelig ikke klart å skjønne meg på mennesker som utsetter seg for døden for et kick- men jeg begynner å forstå det mer og mer nå. Så kan kanskje dere der ute på motsatt ende se noe mer enn kjedelige folk som ikke gidder å gjøre gøye ting, haha! Vi er faktisk tilfreds helt ute av livsfare xD

Den dokumentaren jeg nevnte anbefaler jeg forresten! Veldig interessant å komme tett på et menneske som velger å leve så radikalt. Den fikk meg også til å tenke på en annen ting: han nevner i dokumentaren at kjæresten han sitt mål for livet er å være lykkelig. Det forstår han seg ikke på – å ha det koselig og komfortabelt endret aldri verden. Det er jeg ganske enig i! Hvis målet mitt var å være komfortabel og føle meg glad hadde det ikke vært noe særlig mening, tenker jeg. Men, jeg sliter med å forstå hans svar på hva som er meningsfylt å risikere livet for: å klatre vegger uten sikring. Jeg tror ikke det endrer verden særlig heller. Utenom å kanskje inspirere andre til å leve større liv, hmm.. Jeg fikk hvert fall en påminner om at jeg lever for noe større enn å være “lykkelig”, men samtidig gjør den meningen jeg har med livet meg ganske lykkelig likevel 🙂

Håper dere også har en varm torsdag foran dere – men kanskje ikke fooor varm, da 😉