Utav balanse

Etter mange uker med mye program er vi endelig pakket ut, vasket ut og flyttet ut fra leiligheten i Lørenskog. Vi har sagt farvel til Oslo og er nå i Lyngdal for sommeren! Jeg har hatt litt av en kræsj-landing og min eneste plan fremover er å lade opp batteriene. Jeg savner å ha energi til den hverdagen og rutinene jeg har laget for livet mitt, og det er skikkelig deilig å endelig ha tid til å skape min egen hverdag igjen etter mitt tempo. Jeg har en diger “note to selv” fremme i pannen nå om å aldri tro igjen at “litt” for mye for ett semester går jo greit!

Jeg har virkelig mislikt personen jeg blir når jeg er sliten. For en selvsentrert stakkarslig person. En sånn person som alltid syntes alt er tungt. Men på en forskrudd måte sitter jeg også med en liten følelse av at jeg er flink når jeg har et høyt tempo og er opptatt og effektiv. Som om det blir sett på av andre som bra. Da jeg logget i går gikk det virkelig opp for meg igjen – det jeg egentlig vet så godt – jeg MÅ leve mer balansert.

Og det som gikk spesielt opp for meg er at jeg ikke kan møte og se andre mennesker hvis jeg ikke er i balanse selv. Jeg må stå på stødig grunn, være uthvilt og klar for å virkelig se den andre. Jeg blir utrolig selvsentrert når jeg farter rundt uten energi – jeg har ikke overskudd til noe annet enn å klare det jeg absolutt må. Så det som gikk virkelig opp for meg er at jeg ikke er selvsentrert når jeg streber etter balanse (noe jeg har følt før), det er heller motsatt. Jeg må sette grenser for meg selv, jeg kan ikke være med på alt andre ønsker, eller møte alle behov andre har – for da møter jeg til slutt ingen.

Nå har jeg skrevet her på bloggen om balanse i livet eeevig lenge- det er tydeligvis en av mine store Life lessons. Og grunnen til at det varer så lenge er vell fordi jeg er helt ubrukelig på det- kjempe opptatt av det, og kjempe dårlig på det. Jeg henger meg fort opp i å ville please andre og være fleksibel og omgjengelig. Men det som gir meg ny motivasjon til å stå på og stå i følelsene av å være sær, lite fleksibel og til bry er at jeg vet at jeg blir min beste versjon når jeg er i balanse. Når jeg er uthvilt, har energi, og allerede har prioritert tid med Gud, trening, bra kosthold, søvn osv, så er jeg mye bedre utrustet til å møte andre. Og dere har vell kanskje skjønt ut fra denne teksten at å se andre mennesker er noe jeg vil være god til.

Jeg kan ofte føle meg ganske alene i denne “struggelen” også! Er det ikke noen av dere som kan kjenne dere igjen – for min del? xD Legg gjerne igjen tips, triks og erfaringer rundt dette!

Jeg håper dere får en fin uke!

Å bruke tid med Gud

Jeg har vært kristen hele mitt liv og har også tvilt overraskende lite. Jeg stoler veldig på Gud og det som Bibelen sier om Han, og om meg. Men en ting har alltid vært like vanskelig å “få til”. Nemlig det å bruke tid med Gud. Jeg har alltid hørt at det er så viktig og bra- jeg skjønner jo det også på et vis! Jeg skulle bare ønske jeg ikke syntes det var så innmari kjedelig. For et par år siden begynte en prosess som varer til den dag i dag hvor jeg har fått oppleve hva tid med Gud kan, og er ment til, å være. Jeg har opplevd en relasjon med ekte liv i- med Gud!

Jeg husker at i tiden før denne prosessen startet googlet jeg flere ganger hvordan jeg kunne bruke tid med Gud, haha! Så for alle dere som sitter og googler i håp om å finne noe nytt som kan få deg til å endelig forstå og ta del i det der personlige forholdet til Gud som alle snakker om – look no further!

Jeg har gjennom disse årene funnet flere forskjellige måter å bruke tid med Gud på, og alle har lært meg noe om Gud og om meg gjennom Hans øyne. Så her følger en liten liste av de forskjellige måtene jeg har brukt tid med Gud på:

 

  1. Tid med Gud gjennom dine interesser: Jeg kom på en dag at Gud har skapt meg med mine interesser, og det jeg ofte bruker tid på med mine venner er felles interesser! Så tenkte jeg at “hvorfor skal alle sitte ned med bibelen og lese den slavisk for å bruke tid med Gud?” Jeg prøvde å tenke hva jeg liker å gjøre- og prøvde ut om jeg kan gjøre det med Gud. Det har ført til at jeg har malt bibelvers eller bilder inspirert av bibelvers feks, skrevet sanger om Gud og troen, og vært bevisst at jeg går i Guds skaperverk når jeg er ute i naturen blant andre ting! Tenk på hva du liker å gjøre- og ta med Gud inn i det! Liker du å se film? Se “The Shack” eller lignende filmer. Liker du å lese? Les bibelen eller selvutviklingsbøker/romaner skrevet av kristne forfattere. Liker du musikk? Hør på lovsang, kristne forfattere, lær deg lovsanger utenatt og syng dem når du vandrer rundt i huset alene!! Åh- det er så mange fine ting her – prøv det ut!
  2. Gjør bibelhistoriene relevant for deg: En veldig enkel måte å bruke tid med Gud på som verken krever kreativitet eller noe særlig tid eller innsats er å lese ett kapittel fra bibelen til dagen. Så skriver du ned det verset som stakk seg ut mest fra kapittelet, i en bok du har. Dette tipset fikk jeg nylig og har vært en kjempefin måte å løse problemet jeg ofte har opplevd: nemlig at jeg kan henge meg opp i hele den bibelske historien, feks om Abraham eller Adam og tenke at dette gjelder dem- ikke meg. Med å trekke ut ett vers og se på det jevnlig – gå tilbake til alle versene når du er ferdig med en bok i bibelen og tenke “Dette hadde Gud for meg i Markus evangeliet denne gangen” – det er gull!
  3. Følg en bibelleseplan på “youversion bibelappen” og bytt oversettelser av Bibelen: Dette er også en veldig fint, enkel og lite krevende måte å bruke tid med Gud på. Følg en plan, de tar ikke mer enn et par minutt hver dag, og når du ser på bibelverset som ligger vedlagt kan du bytte oversettelse og se om det får nye nyanser. Man kan også bokmerke verset eller lage et “bibelbilde”! Det er også en veldig fin og kreativ måte å huske verset på om det traff deg.
  4. Logging: Sist men kanskje størst og viktigst for min del er loggingen. For å forklare det enklest mulig finner du en bok som du skal bruke ene og alene til logging. Skriv datoen på toppen og så skriver du hva enn som skjer i hodet ditt, alt av tanker og følelser akkurat der og da. Så tenker du at når du åpner denne boken og skriver så deler du det med Gud. Jeg pleier også å rette skrivingen min til Gud, at jeg skriver “Du” til Gud og på den måten snakker personlig med Han. Dette har vært så life-changing for meg at jeg faktisk tenker at alle burde gjøre det. Det hjelper meg å ha en relasjon med Gud som består av mye mer enn å sende opp en liten bønn når jeg ønsker noe eller trenger hjelp på en eller annen måte. Jeg bare forteller hva jeg har gjort den dagen, hva som skjer på innsiden, og selvfølgelig også ber Gud om å være med i alt dette og hva enn ellers jeg ønsker. Prøv det ut med gammeldags bok og penn, det er noe spesielt med det. Jeg skriver hver dag, oftest to ganger til dagen – starter og slutter dagen med Gud. Av og til to setninger, av og til 6 sider.

ut på tur- og loggboka må med selvfølgelig! Can you spot it ? 😉 

Det var mine tips til å bruke tid med Gud! Har du noen du vil supplere med så kommenter gjerne nedenfor! Jeg håper du prøver dette ut og gir relasjonen med Gud en sjanse. Vi kan ha så mye mer i dette livet enn vissheten om at vi kommer til himmelen på slutten- og alt det får du med å ha en nær relasjon med Gud- og nær relasjon blir det ikke uten mye tid sammen <3

Håper dere får en nydelig uke!

Et nytt valg

Som jeg har nevnt noen ganger før her på bloggen ble denne våren alt for mye for meg. Jeg planla den helt selv, så jeg har meg selv å takke, haha! Men det ble altså for mye jeg hadde tenkt å få gjort. Jeg er på en måte glad her jeg sitter og har fått gjennomført veldig mange gjøremål, men en av mine store prioriteringer er å leve i balanse- og det har jeg absolutt ikke klart. Oppi det hele har bloggen blitt nedprioritert, og jeg innså at jeg ikke hadde et godt nok “hvorfor” på hvorfor jeg skulle blogge. Jeg begynte med en tanke om at “nå skal jeg prøve dette i ett år”, så gikk det året og så har jeg følt at jeg ikke har en god grunn lengre.

For jeg er absolutt ikke ute etter oppmerksomhet. Jeg vil si at jeg er heldig som ikke må se inn i meg selv hvert femte minutt og spørre om jeg gjør det jeg gjør for å bli sett. Jeg skjønte for en stund siden at personligheten min er satt sammen på en slik måte at jeg ikke blir drevet av det. Jeg ville ikke prøve meg på the Voice av akkurat denne grunnen- jeg hadde ikke en plan på hvorfor jeg skulle det rett og slett. Så jeg satt meg ned i dag og tenkte gjennom om, og hvorfor, jeg skulle blogge. Jeg kom frem til at jeg ville fortsette- og nå har jeg et klart hvorfor foran meg! Uten å gå alt for detaljer inn i det handler det om at jeg vil hjelpe mennesker og bety noe for mennesker. Jeg tror at jeg har noe å dele!

Jeg har fått noen kommentarer i det siste av mennesker som savner at jeg skriver- og det har betydd enormt mye for meg. Jeg har nok helt ærlig tenkt at ingen egentlig leser det for sin del. At folk kanskje heller leser for å støtte meg eller noe, og da er det jo egentlig ingen vits i den tenker jeg. Men så har den altså betydd noe for noen få mennesker, og det er veldig fint å tenke på! Så- i´m back people!

Det er så mye lettere å gjøre noe om man har et klart “hvorfor” til det man gjør! Alle store businessfolk med mye visdom på hvordan få til store ting sier nettopp dette: du må vite ditt “hvorfor”! Vi har alle godt av å se på hva livet vårt er fylt med og stille “hvorfor” spørsmålet. Jeg tror det vil skape et mer målrettet liv og et fokusert liv, samtidig tror jeg vi vil føle at vi eier livet vårt! Vi velger selv hva vi fyller dagene med. Hvis du ikke finner et godt “hvorfor” så kanskje du skal droppe det fra livet ditt?

Nå er det tre uker til vi flytter fra Oslo og begynner et helt nytt kapittel i livet! Det er enormt spennende og samtidig trist å reise fra mine kjære her. Det viser seg også å være utfordrende å skulle leve i nåtiden og samtidig ha en så stor omveltning bare tre uker unna! Jeg vil være fullt tilstede her de siste ukene – og det krever en god del påminnelse, hehe.

Jeg håper dere har en fantastisk langhelg, folkens!

Kraften i takknemlighet

Nå kom jeg nettopp inn fra en kveldstur med Lewis. Det var rolig og vindstille, og varmt nok til å tråkke i flippfloppsene og hive på seg en jakke utpå sommerkjolen jeg har gått med hele dagen. Da jeg gikk så jeg ned på føttene mine og husket for bare noen uker siden at jeg sa til mannen min: “Tenk at om noen måneder så kan vi gå ut på tur med Lewis uten å kle oss i fire lag med tøy og likevel fryse på de få hudflekkene som møter luften ute- tenk når vi bare kan tråkke på oss flippfloppsene og gå ut i klærne vi har på oss, det kommer til å bli så deilig!!” Det virket veldig langt vekke der vi skulle ut på enda en tur i mørket og kledde oss opp til -20 grader. Så plutselig var dagen her, og jeg blir igjen fascinert over reaksjonen min. Da det var så kaldt for noen uker siden og jeg lengtet mot varmere og lysere tider var tanken min at livet kom til å være så lykkelig komplett når det bare var lysere og vær til å gå i flippflopps med! Men så blir det som alltid sånn at jeg i kveld må minne meg på ordene til Talette for noen uker siden- og minne meg på at jeg har grunn til å være veldig glad!

Vi mennesker er ikke veldig flinke til å konstant være glade for alt som er godt og fint i livene våre! Det er vell dessverre heller motsatt. Hvis vi bare følger tankene og følelsene som kommer flyvende mot oss til en hver tid blir det veldig tilfeldig hva vi fokuserer på og mest sannsynlig vil det ramle inn en god del negativitet “det blir bedre når…” “hvis bare dette…”.

Jeg har oppdaget gull i takknemlighet! Det er litt morsomt, for jeg har vært litt irritert på det ordet opp gjennom. Når det har vært et råd som løsningen på mitt problem, en assosiasjon til “barna i afrika har det mye verre” – da kjenner jeg det rister litt inni meg. For det er lov å ha det vondt. Man skal ikke godta livet med all dens urettferdighet og dritt. Men jeg oppdaget gull når jeg innså at takknemlighet ikke betyr å godta alt det vonde. Men mens vi kjemper for å bli bedre selv, få et bedre ekteskap, ha et finere hus, bedre økonomi, bedre familie, osv osv osv- så kan vi samtidig være takknemlige for det vi har akkurat nå. Og det vil endre livet ditt. Du vil innse at du har så sinn sykt mye å være takknemlig for!

Vi oppdager ofte for sent hva vi hadde å være takknemlige for. Og i stedet for å være takknemlige for det vi har blir vi sinte på oss selv for at vi ikke visste hva vi hadde, og sørger tapet av det. Jeg opplevde nylig et tap i storfamilien- og selv om jeg ikke blir ekstremt personlig berørt av dette tapet, setter det i gang tanker. Alle folkene jeg har i livet mitt nå har jeg på lånt tid. Mennesker kan leve et helt liv i sorg over et barn de mistet, en far som gikk bort for tidlig – og her sitter jeg og har alle mine nærmeste i levende live! Og mest sannsynlig har du noen viktige personer i ditt liv også. Hva om vi ikke måtte være avhengige av tapet for å huske hva vi har, hva om vi konstant var klar over alle våre gaver og velsignelser her i livet? Da vil vi nyte livet mer nå, og samtidig vite at vi nøt folkene, tingene, opplevelsene, gavene- når vi hadde dem.

Jeg tror vi må ta takknemlighet på alvor. Starte dagen med det, avslutte dagen med det og stadig minne seg på dem midt i vonde prøvelser – mens man kjemper for å få det bedre, ikke etter.

Jeg håper dere får en fin dag – jeg vet hvert fall hvordan du kan lage deg en!

Sammenligne seg med seg selv

Setningen overfor har jeg hørt mange ganger. Ofte som en løsning på problemet så mange av oss har med å sammenligne oss med andre. Jeg har syntes at det er vanskelig å forholde meg til det, for jeg ser ikke helt hvordan jeg skal gjøre det og hvordan det skal være bra. Jeg har lurt på da om man går opp 1 kg feks, om man da skal være skikkelig skuffet over seg selv fordi din tidligere selv var 1 kg mindre? Uansett- jeg har ikke lagt så mye i det før nå i dag, da jeg for første gang løp med pulsklokke!

Jeg fikk pulsklokken til 25 årsdagen i Februar- så det røper at jeg ikke løper så veldig ofte, haha. Men jeg kan røpe videre jeg : det er langt mer enn tre måneder siden jeg løp sist, haha! Kanskje ett år? Jeg har bare virkelig hatet løping. Det gjør vondt hele tiden og livet suger hvert minutt av turen. Men gang på gang velger jeg å prøve det en gang til – fordi i mitt liv er det så sinnsykt praktisk om jeg bare hadde likt det! Jeg har en hund som trenger mye mosjon, og jeg får gjort så mange ting på en gang om jeg bare tar han med ut for å løpe! Jeg får trent, han får turen sin og jeg gjør alt på mye kortere tid enn hva han normalt trenger- så jeg vinner litt ekstra tid.

Før løpeturen i dag hadde jeg fått noen råd av mannen min og Camillalor (via instagram – dere må sjekke henne ut!). Jeg skulle prøve å ha en gøy løpetur som ga mersmak. Det vil si at jeg skulle ta det i et bedagelig tempo hvor jeg kjente at dette var helt greit å gjøre. Den tidligere regelen jeg har hatt med å aldri aldri aldri stoppe opp på løpetur ble hevet i søppelet. Jeg har vært så streng med meg selv på tur innsåg jeg! Jeg skal løpe sånn at jeg absolutt ikke klarer mer. Så i dag var jeg snill med meg selv, hadde det ganske fint på tur. Jeg hadde ikke funnet ut hvordan jeg kunne se pulsen min på klokken mens jeg løp, så jeg hadde ikke peiling på hvordan jeg lå ann.

Da jeg kom hjem sjekket jeg mobilen og så at jeg hadde hatt en gjennomsnittspuls på 165. ikke at jeg kan så veldig mye om noe av dette- men mannen mente hvert fall at det var hakket høyt, jeg kunne godt prøve å holde meg på 150, sa han. Så selv om jeg hadde løpt så sent at jeg hadde det ganske trivelig på tur – så skulle jeg altså senke enda mer! Herlighet – ikke rart jeg har hatet trening.

Jeg kunne ta to ting ut av denne kunnskapen. Den første er at jeg kunne blitt skikkelig flau over meg selv som har såpass høy puls på en rolig joggetur. Men det var heldigvis den andre jeg valgte å vektlegge – jeg løp for fort for min kapasitet, og jeg har jo mest sannsynlig hatt mer vondt og gitt mer på mine løpeturer enn de som løpet lekende lett forbi meg. Det var så deilig å bare fokusere på puls, og ikke hastighet!

Det ble en liten aha-opplevelse for meg faktisk. Så deilig og befriende å bare forholde meg til meg selv! Jeg gjør en god jobb når jeg holder meg til pulsen jeg vil ha gjennom treningsøkten – ikke når jeg løper fortest eller løfter tyngst. Vi har jo også gode og dårlige dager – dette kommer jo til å variere fra dag til dag! Skal jeg være skuffet over meg selv på en dårlig dag, og bare føle mestring på mine beste dager?

Jeg føler jeg har knekt en kode, og har lyst å utvide det til andre deler av livet. Kan jeg også akseptere min energikapasitet i løpet av en dag, for eksempel? “så mye orker jeg å gjøre i dag, så jeg velger å gjøre dette og dette og ikke dette” og være helt fornøyd med seg selv med det? Det hadde jo vært veldig deilig. Vi er jo forskjellige! Så befriende å kunne forholde seg til seg selv og sin egen kapasitet, og føle mestring når man gjør det godt innenfor sine egne rammer!

Det var dagens tanke fra meg, hehe. Håper det ga mening. Jeg ble hakket engasjert av dette merker jeg. Så nå skal jeg bli en løper! Og jeg kommer sikkert til å måtte gå opp bakker – for pulsen min var på 190 da jeg jogget sneglefart opp en bakke her i stad, haha! Men det går helt bra – jeg er der jeg skal være, jeg mestrer treningsøkten innenfor mine rammer!

Ha en fin dag!

Jeg velger folk for livet

Jeg sitter og ser på bloggerne og som alltid kjenner jeg at jeg er så enig med Funkygine. Og det er egentlig ganske morsomt, fordi vi er så utrolig forskjellige på nesten alle områder utenom en – vi prioriterer familie veldig høyt. Men når jeg tenker mer over det ser jeg at det handler kanskje mer om at jeg prioriterer folk for livet ut. Her er jeg og mannen min ganske like – noe som er veldig positivt på noen områder, men utfordrende på andre. Utfordrende nå disse årene når vi flytter hvert eneste år og begge to har tanken om at det å bli kjent med folk her for bare ett år- det er waste of time.

Jeg prioriterer automatisk min energi til relasjonene jeg skal ha livet ut. Det er våres to familier og våre aller beste venner. Og siden mannen min er lik meg, er det tydelig på hans side av venner også hvem som er livslange relasjoner. Det er kanskje ikke så vanlig, når jeg tenker meg om! Vi har så kontroll på hvem som er våre nærmeste. Jeg har flere vennskap jeg virkelig bryr meg om, men tre bestevenner – som det heter. Og så lenge de ikke ditcher meg, haha, så har jeg planer om å ha de for alltid 🙂 Jeg har bursdag på fredag og heldig som jeg er har alle tre valgt å feire dagen med meg! Det betyr ikke å sette av ettermiddagen, for deres del, nei – to av dem reiser til meg fra Kristiansand og er her hele helgen, og hun siste har faktisk utsatt en sydenferie med en dag for å være med meg! Når kjærlighetsspråket mitt er tid, og spesielt prioriteringen av denne, kunne jeg ikke følt meg mer elsket av disse tre akkurat nå 🙂 Sånn helt seriøst føles det alt for mye om de har med en gave eller på noen måte gjør mer enn det de skal med å komme til meg. Jeg har fått mer enn nok <3

Det er morsomt å tenke på at jeg tilfeldigvis fant en mann som er så lik meg på dette området. Jeg tror ikke det var noe jeg var veldig bevisst på, sånn egentlig. Men det henger jo litt sammen med hvordan jeg så at han var med familien sin. Det var veldig viktig for ham at jeg skulle være mye med familien. Jeg tror faktisk at om han ikke var så interessert og opptatt av å få meg inn i familien så hadde jeg nesten tatt det som et varseltegn i begynnelsen av forholdet. For meg er familie så utrolig viktig, og det hadde vært vanskelig å hatt en mann som ikke brydde seg om hverken min eller hans.

Kanskje denne delen av oss er en grunn til at vi også så naturlig prioriterer ekteskapet. Vi starter ny familie, og som mannen min sa her en kveld er det uaktuelt å ha noe rusk som vi ikke ordner opp i. Dette ekteskapet skal være bra, og vi prioriterer det høyt.

Selv om jeg er så klar, og fornøyd, med mine prioriteringer rundt dette, kan jeg ofte også føle at det er feil i denne tiden og kulturen. Jeg reagerer jo selv når Funkygine står på tv-skjermen og sier at hun ikke har så mange venner fordi hun prioriterer familie. Det skurrer liksom bittegrann- det er ikke det man er vant til å høre! Jeg ser flere sånne ting i mitt liv hvor jeg velger litt annerledes. Jeg velger tro i en kultur hvor religion er gammeldags og lite smart, familie og få venner i en kultur hvor man skal være sosial med mange venner i ekte liv og på nett, et rolig liv i et samfunn hvor “travel” høres bra ut og ikke minst ekteskap når det nesten føles som om det er utdatert for mange!

Jeg vet så godt at jeg vil ha dette livet, disse valgene jeg har tatt er så sykt bra og rett for meg, men det dukker så ofte opp at jeg føler jeg må gjøre ting annerledes for å være mer normal og virke suksessrik i samfunnet i dag. Jeg lever så annerledes! Og noe tenker jeg at både jeg og mannen min kanskje bør jobbe litt med (og det gjør vi også) – for eksempel å være sosiale selv om det er med mennesker man ikke vet om man skal ha noe med å gjøre. Vi vil jo være åpne for nye relasjoner også 🙂  Men jeg er på en reise for å virkelig godta dette med meg selv, hvor målet er at den dårlige samvittigheten og følelsen av å ikke virke bra nok utad skal bli sjeldnere og sjeldnere- helt til det er borte for alltid 🙂

Status:

Status akkurat nå: Jeg sitter i sofaen og vurderer sterkt å droppe skoletimene i morgen av den grunn alene at vi fikk en oppgave om å lese en tekst i dag, til i morgen, og forberede noen spørsmål til den. Jeg er så i manko på energi om dagen at det å være på skolen og så komme hjem for å gjøre hjemmelekser til neste dag faktisk funker veldig dårlig. Jeg er bare trøtt hele tiden!

Slik hadde jeg det i fjor vinter også – og helt seriøst, hvis jeg skal reagere så kraftig på vintermørket hvert år må jeg flykte landet fra oktober- mai tror jeg. I fjor gikk jeg faktisk til legen for å finne ut av hvorfor jeg var så utmattet, og legen tok noen blodprøver – men var nok mest interessert i å stille meg kamuflerte spørsmål om psyken min ;P Jeg skulle ønske han kjente meg bedre, for da hadde han visst at jeg vet når det er en eller annen psykisk grunn til helsetilstanden min. Jeg har aldri gått til legen for å være sliten før, og hele grunnen til at jeg nå gikk for første gang på grunn av utmattelse, var fordi det faktisk ikke var noe psykisk. Og samme gjelder nå : jeg har det SÅ bra! Men kroppen henger ikke med. Jeg vil ikke kalle det høstdepresjon heller egentlig, for det som plager meg mest er det utrolig lave energinivået.

bare mimrer og lengter litt i bildeform hehe

Etter noen blodprøver i fjor hos legen fant jeg ut at jeg hadde D-vitaminmangel. Jeg fikk D-vitamin på resept men legen selv mente at det ikke var nok mangel til at det skulle ha noe å si. Jeg har lest meg opp litt rundt dette temaet og funnet ut at norske leger er ganske langt bak – vil noen si- med tanke på vitaminer, og kanskje spesielt D-vitamin. Det er litt uenighet rundt hva som er et normalnivå, og hvor mange ville sagt jeg hadde betydelig mangel av D-vitamin, sa legen min at det var veldig lite og mest sannsynlig uten noen symptomer.

Varmere tider <3

Jeg hadde mest lyst til at legen skulle gi meg svart på hvit hvorfor jeg føler meg så slapp, men den gang ei. Men at D-vitaminmangelen min er årsaken til denne slappheten er egentlig den eneste og beste forklaringen jeg har! Så jeg hadde bestemt meg i fjor at jeg i år skulle være tidlig ute med å begynne med tilskudd. Det glemte jeg selvfølgelig – det er ikke så lett å huske å ta D-vitaminer når du er ute i sola og steiker, nei den påminnelsen fikk jeg jo selvfølgelig når symptomene begynte å vise seg igjen sent i høst! Så om det er mangelen eller ei har jeg samme status i år, og jeg takker superduper jatakk til tips som kan være litt mer hurtigvirkende! Gir det å ta sol hurtigere resultater for eksempel?

Jeg er sånn sett utrolig heldig som ikke har så hardt program og kan lett roe ned tempoet. Men det går jo selvfølgelig ut over hvor mye jeg ville få gjort disse ukene, da! Nei, nå får jeg prøve meg på denne teksten jeg måtte lese, da! … og kanskje teste ut å ta sol?

Et lite tips!

Jeg kom på her en dag da jeg laget Taco, at jeg har kommet på en ganske genial måte å minske kjøttforbruket og gjøre middager billigere – uten å ha en “kjøttfri dag” eller lignende! Det er jo så mye snakk om at kjøtt er dårlig for miljøet, for mye er dårlig for hlesen og for studenten selv merkes det på lommeboken også. En dag for noen måneder siden tenkte jeg plutselig at “vi er jo bare to, men steker en hel kjøttdeig til middagen?!” Det resulterte i at jeg begynte å dele opp kjøttdeig, strimlet svinekjøtt og kyllingfilet i mindre deler før jeg fryste dem. Jeg gjorde det egentlig bare fordi det var logisk for meg at vi ikke trengte så mye kjøtt på bare to stykk. Men når jeg, som sagt, laget Taco for et par dager siden innså jeg noe bedre med den nye metoden min.

Jeg hadde laget alt for mye taco”kjøttdeig”! Det skulle bare være nok til to, men dette var nok mat til 4… men jeg hadde bare brukt en halv kjøttdeig? Det jeg hadde gjort var å ha oppi en god del champignong, en halv løk og en boks med kidneybønner sammen med kjøttdeigen, og krydret alt dette med tacokrydder. Ofte anbefaler folk at man skal ha kjøttfrie dager osv – men hva med å bare ha mindre kjøtt i alle middagene?

Jeg har selv prøvd å få mannen min til å spise vegetar uten at han skal merke det- men det er så og si mission impossible. Ett bit av lasagnen og den første kommentaren “det er ikke kjøtt i”. Men med å ha bare litt mindre kjøtt i alle måltid er alt tipp topp hos mannen min! Det smaker enda kjøtt, men vi supplerer med grønnsaker for å få mer fyll. Jeg syntes rett og slett dette er genialt jeg – både for smak, økonomi, helse og miljøet!

Så dagens tips fra meg er å ha mindre kjøtt og mer grønnsaker og bønner i maten! Anbefaler alle typer bønner, squash, champignong, gulrot og kikerter som ekstra fyll i stedet for kjøttet 🙂

Når du hører et rop om hjelp

I går kveld da jeg og mannen skulle ut på en siste tur med Lewis tok turen vår plutselig en annen vending! Vi gikk langs en traktorvei som var kjørt på de snølagte jordene og småpratet litt. Jeg hører en annen lyd i bakgrunnen og antar at det er kyrne på nabogården, som vanlig. Men noe i meg ble litt ekstra nysgjerrig og jeg ba mannen om å stoppe opp og være helt stille. Akkurat da vi lyttet stille utover hørte vi det begge to “Wææææææ Pappaaa!”. Det var ingen tvil for noen av oss at uansett hvilken situasjon dette var så var denne skrikende jenta alvorlig redd. Sånn skriker man ikke om noen kiler deg litt for heftig, liksom. Vi så på hverandre og jeg sa “dette er ikke normalt”. Vi begynte å vurdere fort hvordan vi skulle reagere. På en side kunne det jo være ei jente som sklei på isen, og ikke minst fikk hjelp allerede. Vi hørte ingenting mer enn dette ene skriket – men jeg vet jo at det hadde vært mer lyd “i bakgrunnen” rett før..

Vi visste heller ikke egentlig hvor lyden kom fra. Vi følte begge at det kom fra tvers over jordene på nærmeste hus/gård. Men hvordan beveger egentlig lyden seg over iskalde, vindstille, snødekkede jorder? Vi bestemte oss faktisk for å gå og sjekke – selv om vi var langt unna, med tanke på tiden det tar å trøkke seg gjennom 30 cm snø på jordene. Vi visste at vi ikke ville klare å hjelpe til hvis det hastet voldsomt, men vi gikk bort for å være sikre. Å ringe politiet var også innom tankene – men hva skulle vi si? Vi hørte et skrik fra en eller annen plass på ganske stor radius. Så ingenting, hørte ingenting ellers.. hva skulle de ha gjort med den informasjonen?

Vi trøkket oss gjennom snøen som akkurat ikke var hard nok til å bære oss, så vi gikk gjennom for hvert steg vi tok. Tjue minutter senere stod vi på veien med husene vi mistenkte lyden kom fra. Vi stod stille og observerte – men alt så helt normalt ut. Vi så inn i huset og så at de satt og så på TV- ikke noe panikk der inne, akkurat. Vi bestemte oss for å be, faktisk. Vi ba om at hvis det var noe ugreit som foregikk her at vi skulle få et tegn å gå etter. Vi stod stille en god stund. Så bestemte vi oss for å vandre hjemover langs veien. Det ble hvert fall en mye lengre kveldstur enn planlagt. Og spørsmålet ligger selvfølgelig enda i bakhodet – hvorfor skrek jenta? Det kan være alt fra å ha sklidd på isen til det aller aller værste.

Da vi kom hjem tok jeg frem loggboken min og skrev ned alle detaljer jeg husket – bare sånn i tilfelle. Klokkeslett, bilskilt, og alle observasjoner. Så fulgte vi meg en stund på twitterkontoen til politiet. Mer kunne vi ikke gjøre nå, følte vi. Og mer vet vi enda ikke, og sikkert aldri. Jeg bare håper og ber at hun datt på isen, tilkalte faren sin og har det helt fint nå!

Har dere opplevd noe sånt?

Økonomi

Jeg sitter og ser på luksusfellen for å føle meg litt bedre over min egen økonomi.. neeeida! Men jeg satt altså luksusfellen på, det er mange år siden jeg har sett det sist! Siden sist har jeg blitt voksen og hevet uti det økonomisk ansvar-havet voksne må leve i.

Det var interessant å se litt forskjellige situasjoner, og hvor krise det faktisk kan bli. Da begynte jeg selvfølgelig å tenke litt over vår egne økonomiske situasjon. Jeg har opp gjennom årene følt meg veldig varierende økonomisk god/dårlig alt etter hvem jeg sammenligner meg med. Når jeg fant ut at flere av vennene mine har spart egenkapital til hus i studietiden- og selvfølgelig ikke brukt av studielånet- hvem gjør det liksom!?.. Så har jeg altså følt meg rimelig noldus på den økonomiske fronten.

Men likevel tenker jeg litt at det er ganske sykt å klare å spare egenkapital som student!! La oss bare heller si at det sier mer om hvor syke de er, enn hvor dårlig økonomisk jeg er (Det er mest komfortabelt for meg hvert fall). Men jeg har altså tenkt litt over vår økonomi, og jeg kjenner jeg egentlig blir litt stolt, jeg!

Vi har et excel ark med vårt budsjett på, som vi endrer hvert år- mye fordi vi flytter hvert år og alt endrer seg. Her har vi alle inn-poster og alle ut-poster. Vi har altså kontroll på alt som går ut og inn fra kontoene våre- og det er et stort steg i seg selv tenker nå jeg, haha. Men så er det dette neste steget som vi ikke har klart å få til dette året hvert fall- nemlig å spare. Det har vært litt bevisst ettersom Oslo er dyrt, og vi har tunge studier hvor vi ikke klarer å ha fast jobb ved siden. I tilegg er dette siste året med studier, og neste år er det endelig mer monitas- wuhuu!

Men ja, for å oppsummere syntes jeg det er utrolig mange forskjellige tanker om hva som er å ha “orden på økonomien”. Å passe på at det ikke går mer ut enn inn er liksom et basic første steg- men som jeg føler maaange sliter med å holde! Og så er det de som mener man ikke skal ha lån, spare masse penger og helst alt mens man er student. Nei, det klarer jeg nok ikke leve helt opp til- men det går helt greit! Jeg tror det viktigste er å ha litt kontroll på økonomien, og så går det greit for meg at vi må spare et par år ekstra for å kunne kjøpe oss det der huset 🙂