Når du hører et rop om hjelp

I går kveld da jeg og mannen skulle ut på en siste tur med Lewis tok turen vår plutselig en annen vending! Vi gikk langs en traktorvei som var kjørt på de snølagte jordene og småpratet litt. Jeg hører en annen lyd i bakgrunnen og antar at det er kyrne på nabogården, som vanlig. Men noe i meg ble litt ekstra nysgjerrig og jeg ba mannen om å stoppe opp og være helt stille. Akkurat da vi lyttet stille utover hørte vi det begge to “Wææææææ Pappaaa!”. Det var ingen tvil for noen av oss at uansett hvilken situasjon dette var så var denne skrikende jenta alvorlig redd. Sånn skriker man ikke om noen kiler deg litt for heftig, liksom. Vi så på hverandre og jeg sa “dette er ikke normalt”. Vi begynte å vurdere fort hvordan vi skulle reagere. På en side kunne det jo være ei jente som sklei på isen, og ikke minst fikk hjelp allerede. Vi hørte ingenting mer enn dette ene skriket – men jeg vet jo at det hadde vært mer lyd “i bakgrunnen” rett før..

Vi visste heller ikke egentlig hvor lyden kom fra. Vi følte begge at det kom fra tvers over jordene på nærmeste hus/gård. Men hvordan beveger egentlig lyden seg over iskalde, vindstille, snødekkede jorder? Vi bestemte oss faktisk for å gå og sjekke – selv om vi var langt unna, med tanke på tiden det tar å trøkke seg gjennom 30 cm snø på jordene. Vi visste at vi ikke ville klare å hjelpe til hvis det hastet voldsomt, men vi gikk bort for å være sikre. Å ringe politiet var også innom tankene – men hva skulle vi si? Vi hørte et skrik fra en eller annen plass på ganske stor radius. Så ingenting, hørte ingenting ellers.. hva skulle de ha gjort med den informasjonen?

Vi trøkket oss gjennom snøen som akkurat ikke var hard nok til å bære oss, så vi gikk gjennom for hvert steg vi tok. Tjue minutter senere stod vi på veien med husene vi mistenkte lyden kom fra. Vi stod stille og observerte – men alt så helt normalt ut. Vi så inn i huset og så at de satt og så på TV- ikke noe panikk der inne, akkurat. Vi bestemte oss for å be, faktisk. Vi ba om at hvis det var noe ugreit som foregikk her at vi skulle få et tegn å gå etter. Vi stod stille en god stund. Så bestemte vi oss for å vandre hjemover langs veien. Det ble hvert fall en mye lengre kveldstur enn planlagt. Og spørsmålet ligger selvfølgelig enda i bakhodet – hvorfor skrek jenta? Det kan være alt fra å ha sklidd på isen til det aller aller værste.

Da vi kom hjem tok jeg frem loggboken min og skrev ned alle detaljer jeg husket – bare sånn i tilfelle. Klokkeslett, bilskilt, og alle observasjoner. Så fulgte vi meg en stund på twitterkontoen til politiet. Mer kunne vi ikke gjøre nå, følte vi. Og mer vet vi enda ikke, og sikkert aldri. Jeg bare håper og ber at hun datt på isen, tilkalte faren sin og har det helt fint nå!

Har dere opplevd noe sånt?

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg