Føler meg som en bedrager

Nå begynner snart sommer”ferien” for min del, noe jeg skal bruke på å skrive masteroppgaven min! Den oppgaven har virket som et uoppnåelig mål å nå, jeg skal skrive 20 000 ord men først må jeg jo faktisk forske! Jeg sitter for tiden og sender meldeskjema til NSD og føler meg seriøst som en bedrager som bare venter på å bli gjennomskuet, haha. Det er så seriøst og nøye med tanke på personvernet og jeg må forklare akkurat hvordan jeg skal oppbevare disse “top secret” dataene jeg skal samle inn for at ingen skal kunne skjønne hvem jeg forsker på!

Men jeg har altså kommet ganske langt på vei og skal straks begynne selve forskingen! Da jeg begynte trodde jeg at forskingen var begynnelsen på masteroppgaveprosessen- men så feil kan man ta, haha! Jeg lærte fort at man er ca. halvveis ved å ha kommet der jeg er nå. Det er deilig å vite at jeg er godt i gang!

Min opprinnelige plan for masteroppgaven var “hvor lett kan jeg gjøre en masteroppgave?” Jeg prøvde å finne ut hvordan jeg kunne unngå å måtte forske selv, og hadde tenkt å gjennomføre et såkalt litteraturstudie. Hele min motivasjon var å få det gjort fortest og lettest mulig. Men så kom heldigvis min mor og ga meg en dose hard sannhet – som hun så ofte gjør (Takk mor <3). Hun lurte på hvorfor jeg ikke brukte denne anledningen til å gjøre noe mer- og ikke bare skulle bli ferdig med studie. “In all things do it with excellence” er noe vi har begynt å si mye hjemme. Det står flere plasser i bibelen i forskjellige oversettelser – for de som måtte lure, hehe.

Jeg valgte å endre tankegang og startet på nytt: hva vil jeg bli god på? hva vil jeg lære? Jeg endte opp med følgende problemstilling (som helt garantert kommer til å bli revidert og finjustert tusen millioner ganger i prosessen): Gud i ekteskapet – hvordan opplever kristne ektepar Gud inn i ekteskapet? (+ hvordan kan det være av diakonal relevans). Måten jeg skal finne ut av dette på er å intervjue kristne ektepar som selv definerer at Gud er en stor og viktig del av ekteskapet og rett og slett høre hva de har å si! Jeg gleder meg skikkelig mye og spesielt til å foreta intervjuene! Det blir jo bare en haug av mine drømmesamtaler, hehe.

Så det holder jeg på med for tiden! Det er kjekt å studere noe jeg virkelig brenner for. Nå har masteroppgaven blitt mer et personlig prosjekt enn å skulle få noen studiepoeng. Jeg vil jo bli skikkelig god på disse temaene som ekteskap og tro! Jeg kommer sikkert til å holde dere litt oppdatert på prosessen, det vil nok være en stor del av livet mitt fremover!

Et nytt valg

Som jeg har nevnt noen ganger før her på bloggen ble denne våren alt for mye for meg. Jeg planla den helt selv, så jeg har meg selv å takke, haha! Men det ble altså for mye jeg hadde tenkt å få gjort. Jeg er på en måte glad her jeg sitter og har fått gjennomført veldig mange gjøremål, men en av mine store prioriteringer er å leve i balanse- og det har jeg absolutt ikke klart. Oppi det hele har bloggen blitt nedprioritert, og jeg innså at jeg ikke hadde et godt nok “hvorfor” på hvorfor jeg skulle blogge. Jeg begynte med en tanke om at “nå skal jeg prøve dette i ett år”, så gikk det året og så har jeg følt at jeg ikke har en god grunn lengre.

For jeg er absolutt ikke ute etter oppmerksomhet. Jeg vil si at jeg er heldig som ikke må se inn i meg selv hvert femte minutt og spørre om jeg gjør det jeg gjør for å bli sett. Jeg skjønte for en stund siden at personligheten min er satt sammen på en slik måte at jeg ikke blir drevet av det. Jeg ville ikke prøve meg på the Voice av akkurat denne grunnen- jeg hadde ikke en plan på hvorfor jeg skulle det rett og slett. Så jeg satt meg ned i dag og tenkte gjennom om, og hvorfor, jeg skulle blogge. Jeg kom frem til at jeg ville fortsette- og nå har jeg et klart hvorfor foran meg! Uten å gå alt for detaljer inn i det handler det om at jeg vil hjelpe mennesker og bety noe for mennesker. Jeg tror at jeg har noe å dele!

Jeg har fått noen kommentarer i det siste av mennesker som savner at jeg skriver- og det har betydd enormt mye for meg. Jeg har nok helt ærlig tenkt at ingen egentlig leser det for sin del. At folk kanskje heller leser for å støtte meg eller noe, og da er det jo egentlig ingen vits i den tenker jeg. Men så har den altså betydd noe for noen få mennesker, og det er veldig fint å tenke på! Så- i´m back people!

Det er så mye lettere å gjøre noe om man har et klart “hvorfor” til det man gjør! Alle store businessfolk med mye visdom på hvordan få til store ting sier nettopp dette: du må vite ditt “hvorfor”! Vi har alle godt av å se på hva livet vårt er fylt med og stille “hvorfor” spørsmålet. Jeg tror det vil skape et mer målrettet liv og et fokusert liv, samtidig tror jeg vi vil føle at vi eier livet vårt! Vi velger selv hva vi fyller dagene med. Hvis du ikke finner et godt “hvorfor” så kanskje du skal droppe det fra livet ditt?

Nå er det tre uker til vi flytter fra Oslo og begynner et helt nytt kapittel i livet! Det er enormt spennende og samtidig trist å reise fra mine kjære her. Det viser seg også å være utfordrende å skulle leve i nåtiden og samtidig ha en så stor omveltning bare tre uker unna! Jeg vil være fullt tilstede her de siste ukene – og det krever en god del påminnelse, hehe.

Jeg håper dere har en fantastisk langhelg, folkens!

Kraften i takknemlighet

Nå kom jeg nettopp inn fra en kveldstur med Lewis. Det var rolig og vindstille, og varmt nok til å tråkke i flippfloppsene og hive på seg en jakke utpå sommerkjolen jeg har gått med hele dagen. Da jeg gikk så jeg ned på føttene mine og husket for bare noen uker siden at jeg sa til mannen min: “Tenk at om noen måneder så kan vi gå ut på tur med Lewis uten å kle oss i fire lag med tøy og likevel fryse på de få hudflekkene som møter luften ute- tenk når vi bare kan tråkke på oss flippfloppsene og gå ut i klærne vi har på oss, det kommer til å bli så deilig!!” Det virket veldig langt vekke der vi skulle ut på enda en tur i mørket og kledde oss opp til -20 grader. Så plutselig var dagen her, og jeg blir igjen fascinert over reaksjonen min. Da det var så kaldt for noen uker siden og jeg lengtet mot varmere og lysere tider var tanken min at livet kom til å være så lykkelig komplett når det bare var lysere og vær til å gå i flippflopps med! Men så blir det som alltid sånn at jeg i kveld må minne meg på ordene til Talette for noen uker siden- og minne meg på at jeg har grunn til å være veldig glad!

Vi mennesker er ikke veldig flinke til å konstant være glade for alt som er godt og fint i livene våre! Det er vell dessverre heller motsatt. Hvis vi bare følger tankene og følelsene som kommer flyvende mot oss til en hver tid blir det veldig tilfeldig hva vi fokuserer på og mest sannsynlig vil det ramle inn en god del negativitet “det blir bedre når…” “hvis bare dette…”.

Jeg har oppdaget gull i takknemlighet! Det er litt morsomt, for jeg har vært litt irritert på det ordet opp gjennom. Når det har vært et råd som løsningen på mitt problem, en assosiasjon til “barna i afrika har det mye verre” – da kjenner jeg det rister litt inni meg. For det er lov å ha det vondt. Man skal ikke godta livet med all dens urettferdighet og dritt. Men jeg oppdaget gull når jeg innså at takknemlighet ikke betyr å godta alt det vonde. Men mens vi kjemper for å bli bedre selv, få et bedre ekteskap, ha et finere hus, bedre økonomi, bedre familie, osv osv osv- så kan vi samtidig være takknemlige for det vi har akkurat nå. Og det vil endre livet ditt. Du vil innse at du har så sinn sykt mye å være takknemlig for!

Vi oppdager ofte for sent hva vi hadde å være takknemlige for. Og i stedet for å være takknemlige for det vi har blir vi sinte på oss selv for at vi ikke visste hva vi hadde, og sørger tapet av det. Jeg opplevde nylig et tap i storfamilien- og selv om jeg ikke blir ekstremt personlig berørt av dette tapet, setter det i gang tanker. Alle folkene jeg har i livet mitt nå har jeg på lånt tid. Mennesker kan leve et helt liv i sorg over et barn de mistet, en far som gikk bort for tidlig – og her sitter jeg og har alle mine nærmeste i levende live! Og mest sannsynlig har du noen viktige personer i ditt liv også. Hva om vi ikke måtte være avhengige av tapet for å huske hva vi har, hva om vi konstant var klar over alle våre gaver og velsignelser her i livet? Da vil vi nyte livet mer nå, og samtidig vite at vi nøt folkene, tingene, opplevelsene, gavene- når vi hadde dem.

Jeg tror vi må ta takknemlighet på alvor. Starte dagen med det, avslutte dagen med det og stadig minne seg på dem midt i vonde prøvelser – mens man kjemper for å få det bedre, ikke etter.

Jeg håper dere får en fin dag – jeg vet hvert fall hvordan du kan lage deg en!

Sommer, nei- Påskeferie!

Herlighet, nå har tiden gått fort her og jeg har ikke skrevet på bloggen på kjempelenge! Jeg har de siste ukene vært mye på farten. Det har vært så mye reising i det siste at man nesten skulle tro at jeg likte å reise, hehe. Jeg har vært i praksis i follow me og fått utfordret meg mye og lært mye! Det har vært kjekt og lærerikt og har innebært at jeg har måttet reise til Stavanger titt og stadig! Ellers har jeg begynt å jobbe som dagmamma tre dager i uken – og det er veldig koselig! Alt til sammen har blitt hakket mye kanskje – jeg har akkurat klart meg energimessig, men det har tydeligvis ikke strekt til for bloggen sin del!

Nå er det bare to måneder til vi flyttet fra Oslo- tiden går så fort! Nå begynner vi på et nytt og spennende kapittel – og til tider skummelt usikkert. Nå skal vi få oss jobber og bli ekte skikkelige voksne folk ;P

Men før alt det skal jeg først nyte påsken som ble til sommer, og nyte tiden med familie og venner som er her i Oslo <3

Før jeg avsluttet dette innlegget som jeg egentlig ikke forstår hva handler om – vil jeg anbefale en bok/taleserie jeg har lest denne påsken. Boken heter “My name is Hope” og er skrevet av en amerikansk pastor som har opplevd å leve med angst og depresjon i over 12 år. Han snakkes så fint og ærlig og sprer enorm visdom rundt vår psykiske helse koblet opp til Jesus og bibelen. Jeg syntes han kommer med helt nye tanker, for min del hvert fall. Han tar et bittelite oppgjør med happyclappy kristendom, haha, og det liker jeg. E-boken koster 40kr på kindle og hvis man ikke liker å lese kan man høre forfatteren snakke ut i fra boken hans her.

Trykk inn, lytt og les og fortell meg gjerne hva dere syntes!

Hvis du er i tvil om den er noe for deg: har du noen gang slitt med angst, depresjon eller andre mørke tanker eller tider? Hvis ikke: kjenner du noen som har det? Sånn.. det burde dekke alle mennesker i verden, det. Den er aktuell for deg!

Sammenligne seg med seg selv

Setningen overfor har jeg hørt mange ganger. Ofte som en løsning på problemet så mange av oss har med å sammenligne oss med andre. Jeg har syntes at det er vanskelig å forholde meg til det, for jeg ser ikke helt hvordan jeg skal gjøre det og hvordan det skal være bra. Jeg har lurt på da om man går opp 1 kg feks, om man da skal være skikkelig skuffet over seg selv fordi din tidligere selv var 1 kg mindre? Uansett- jeg har ikke lagt så mye i det før nå i dag, da jeg for første gang løp med pulsklokke!

Jeg fikk pulsklokken til 25 årsdagen i Februar- så det røper at jeg ikke løper så veldig ofte, haha. Men jeg kan røpe videre jeg : det er langt mer enn tre måneder siden jeg løp sist, haha! Kanskje ett år? Jeg har bare virkelig hatet løping. Det gjør vondt hele tiden og livet suger hvert minutt av turen. Men gang på gang velger jeg å prøve det en gang til – fordi i mitt liv er det så sinnsykt praktisk om jeg bare hadde likt det! Jeg har en hund som trenger mye mosjon, og jeg får gjort så mange ting på en gang om jeg bare tar han med ut for å løpe! Jeg får trent, han får turen sin og jeg gjør alt på mye kortere tid enn hva han normalt trenger- så jeg vinner litt ekstra tid.

Før løpeturen i dag hadde jeg fått noen råd av mannen min og Camillalor (via instagram – dere må sjekke henne ut!). Jeg skulle prøve å ha en gøy løpetur som ga mersmak. Det vil si at jeg skulle ta det i et bedagelig tempo hvor jeg kjente at dette var helt greit å gjøre. Den tidligere regelen jeg har hatt med å aldri aldri aldri stoppe opp på løpetur ble hevet i søppelet. Jeg har vært så streng med meg selv på tur innsåg jeg! Jeg skal løpe sånn at jeg absolutt ikke klarer mer. Så i dag var jeg snill med meg selv, hadde det ganske fint på tur. Jeg hadde ikke funnet ut hvordan jeg kunne se pulsen min på klokken mens jeg løp, så jeg hadde ikke peiling på hvordan jeg lå ann.

Da jeg kom hjem sjekket jeg mobilen og så at jeg hadde hatt en gjennomsnittspuls på 165. ikke at jeg kan så veldig mye om noe av dette- men mannen mente hvert fall at det var hakket høyt, jeg kunne godt prøve å holde meg på 150, sa han. Så selv om jeg hadde løpt så sent at jeg hadde det ganske trivelig på tur – så skulle jeg altså senke enda mer! Herlighet – ikke rart jeg har hatet trening.

Jeg kunne ta to ting ut av denne kunnskapen. Den første er at jeg kunne blitt skikkelig flau over meg selv som har såpass høy puls på en rolig joggetur. Men det var heldigvis den andre jeg valgte å vektlegge – jeg løp for fort for min kapasitet, og jeg har jo mest sannsynlig hatt mer vondt og gitt mer på mine løpeturer enn de som løpet lekende lett forbi meg. Det var så deilig å bare fokusere på puls, og ikke hastighet!

Det ble en liten aha-opplevelse for meg faktisk. Så deilig og befriende å bare forholde meg til meg selv! Jeg gjør en god jobb når jeg holder meg til pulsen jeg vil ha gjennom treningsøkten – ikke når jeg løper fortest eller løfter tyngst. Vi har jo også gode og dårlige dager – dette kommer jo til å variere fra dag til dag! Skal jeg være skuffet over meg selv på en dårlig dag, og bare føle mestring på mine beste dager?

Jeg føler jeg har knekt en kode, og har lyst å utvide det til andre deler av livet. Kan jeg også akseptere min energikapasitet i løpet av en dag, for eksempel? “så mye orker jeg å gjøre i dag, så jeg velger å gjøre dette og dette og ikke dette” og være helt fornøyd med seg selv med det? Det hadde jo vært veldig deilig. Vi er jo forskjellige! Så befriende å kunne forholde seg til seg selv og sin egen kapasitet, og føle mestring når man gjør det godt innenfor sine egne rammer!

Det var dagens tanke fra meg, hehe. Håper det ga mening. Jeg ble hakket engasjert av dette merker jeg. Så nå skal jeg bli en løper! Og jeg kommer sikkert til å måtte gå opp bakker – for pulsen min var på 190 da jeg jogget sneglefart opp en bakke her i stad, haha! Men det går helt bra – jeg er der jeg skal være, jeg mestrer treningsøkten innenfor mine rammer!

Ha en fin dag!

long time

Nå var det plutselig gått alt for lang tid siden jeg skrev her! Det har sin forklaring- jeg har nemlig hatt omgangssyken i det siste. Det vil si at jeg hadde en liten uke frisk etter influensaen og så ble jeg tatt av omgangssyken! Fy søren det er så utrolig forferdelig, haha! Jeg har ikke hatt det siden jeg var barn.. Før jeg var helt god igjen, men utenfor smittefare, dro jeg med fly avgårde til follow me konferansen 2019! Det er en ledertreningskonferanse for ungdom og jeg skulle være med i lovsangsteam. Jeg var som sagt ikke helt på topp enda, og måtte holde ut både flytur og roadtrip i kvalmen. Men så ble jeg heldigvis bedre i løpet av konferansen og det har vært så gøy!

 

Jeg har fått masse åndelig påfyll, sosialt påfyll og Bella påfyll! Det er en god helg det 🙂 Nå er jeg kommet hjem og er klar for å være frisk, haha. Nå kan alle sykdommer bare holde seg langt vekke fra meg.

Processed with VSCO with c1 preset

Jeg skal reise ganske mye denne våren faktisk. Jeg skal være med på konfirmantleir, på colour i London og så har jeg praksis i Stavanger, noe som gjør at jeg må fly bort av og til. Så det blir mye farting- men det er bare kjekke ting så jeg gleder meg!

 

Nå skal jeg logge av her og endelig ha litt skikkelig tid med mannen min igjen! For dere som lurer på hva follow me er så skrev jeg om det for noen måneder siden, og det kan dere lese ved å klikke her.

Håper dere får en nydelig dag videre-  været gjør tydeligvis sitt beste for å hjelpe til på den fronten!

“I’m alive!”

God morgen godfolk! Ahh- i dag er en god dag. Jeg har våknet fra sykdomskomaen. På en litt mindre dramatisk måte vil det si at jeg har vært syk og i dag våknet jeg betydelig bedre, hehe. Nå var jeg så lei av sykdom i heimen. Mannen kom hjem syk for et par uker siden – influensa og alt det der. Etter en uke med å være sykepleier og ta i et ekstra tak hjemme ble jeg smittet selv, uten at mannen var blitt frisk! Så det betydde to veldig reduserte mennesker + en veldig lite redusert hund som enda vil ha sin 1,5 timers daglige tur! Og ikke bare det- vi måtte jo begge to ta et tak for å få i oss mat og drikke. Etter noen dager hadde vi begge skoletimer vi ikke kunne gå glipp av. Så da kavet vi oss til skolen noen timer til dagen på toppen av dette.

Det har vært litt tunge dager kan man si. En ting jeg tenkte mye på disse dagene var hvordan vårt ekteskap var litt på prøve. Vi er veldig bevisst på ekteskapet vårt og tar godt vare på det. Ingen grums skal vokse i det skjulte – vi tar en jevnlig clean up. Så jeg vil si at vi har det veeeldig bra- og det er lett å elske hverandre i denne perioden! Men sykdommen skulle gi meg et lite innblikk i det jeg “frykter” kan skje når vi begynner å få barn, haha! Det vil si: to reduserte mennesker som skal prøve å ta vare på hverandre og ekteskapet i tillegg til seg selv xD For det er det jeg ser for meg barnetilværelsen vil føre med seg- reduserte mennesker, haha.

Det å skulle være snille med hverandre og hjelpe hverandre disse dagene, når begge har hatt nok med seg selv, har vært hakket mer utfordrende kan du si! “Jeg kan ta morgenturen, ikke tenk på det” krever ganske mye mer. Det å skulle snakke fint sammen og si ting i kjærlighet blir vanskeligere når man er helt på grensen av hva man tåler og orker. Ikke minst det å tåle den ene litt halv-stikkete negative kommentaren fra ektefellen. Da er veien kort til full-on-klikk. Og det er dette jeg ser litt for meg i livet som foreldre, haha! Jeg er veldig optimistisk som dere ser. Men når man har barn går man jo på konstant søvnunderskudd og ganske sikkert også ekstrem mangel på alenetid. Så jeg er bare realistisk xD

Når man lever i balanse med seg selv er det mye lettere å leve i en god balanse med ektefellen. Jeg er stolt av oss disse dagene som har klart å vise omsorg og for det meste vært snille med hverandre. Vi har ledd litt av et par helt ulogiske og rare krangler disse dagene, da. Blant annet når jeg kostet snø av bilen en morgen, fikk med uhell litt inn i bilen og mannen sier “hvis du gjør det en gang til så kan du ta bussen til skolen!!!” hvor jeg responderer med “her prøver jeg å koste snø av bilen også kommer du med en belærende drittkommentar og snakker som om det er DIN F********GS BIL!!!!!! JEG ORKER IKKE DENNE DAGEN” Når jeg hadde kommet til den siste setningen der hadde jeg begynt å hulkgrine- det var veldig dramatisk, haha. Og ja- det vi har ledd mest av er at jeg følte situasjonen krevde et fint lite banneord, noe jeg seriøst aldri gjør. Amper stemning.

Så det har vært min uke. Jeg har fått en ny respekt for foreldre som går på konstant underskudd og likevel ikke legger seg i sengen og gir opp 🙂 Så har jeg virkelig kjent på kroppen hvor viktig det er å holde både meg selv og forholdet i en god balanse. Det kommer til å bli vanskeligere når vi får barn eller er i andre krevende livssituasjoner – men vanskelig betyr heldigvis ikke umulig! Og det er så verdt det å ha et ekteskap i balanse!!

Vårtegn

Det er skikkelig deilig vær om dagen – plussgrader, sol, fuglekvitter og snøen smelter sakte men sikkert! I går kunne vi for første gang på lenge gå tur i skogen igjen!

Det var skikkelig deilig! Fordelen med å bo nærmere vestlandet er at man kan gå i skogen hele året (uten ski på bena), haha! Jeg fikk testet ut den nye ryggsekken min også! Jeg har ikke noe eget friluftstøy før de siste årene, så det er en haug av “første” altmulig- og det er faktisk veldig koselig!

Min første sovepose, mitt første telt, min første tursekk! Og ikke minst alle klærne man har på ute, haha. Sånn går det når man vokser opp i Thailand! Jeg har eid utallige ting til sommerværet, da ;P

Planene våre for sommeren er å ha flest mulige teltturer! Det blir ikke noe reising på oss sånn ellers- men jeg gleder meg til en sommer ute! Får bare håpe at været tillater det, da!

Håper dere får en nydelig dag i vårværet! Anbefaler å gå ut på en tur og ta med noe mat/bål/drikke til en koselig pause på veien 🙂

Et balansert liv

Det siste året har jeg hatt et fokus på å begynne å leve et balansert liv. Jeg innså vell kanskje at det var det jeg gjorde litt uti prosessen. Det begynte med at jeg ville leve balansert i kosthold og aktivitet – jeg ble opptatt av hva kroppen faktisk trengte, og det å mate den med sukker fra morgen til kveld så jeg at var lite balansert. Så klarer jeg egentlig ikke å forklare hvordan alt skjedde – men nå sitter jeg her og føler jeg har gjort en veldig stor jobb i livet mitt med å ha en generell balanse i det. 

Jeg har som sagt blitt opptatt av bra mat – mens jeg skriver nå har jeg nettopp smakt på min første batch med fermentert ketchup, og kraften fra rådyrbein står på plata. Og hvis dere har fulgt med ellers vet dere jo at jeg allerede driver med en del annerledes mat som surdeig, chiapudding osv. Det er morsomt å se at jeg plutselig sitter her og har så mye mat hjemme som jeg har laget selv– som jeg for ca 12 måneder siden ikke visste hva var en gang, haha! Fermentering? Koke kraft? Og surdeig var et brød de spiste i bibelsk tid hadde jeg fått med meg – jeg trodde kanskje ikke det var noe som fantes lenger, haha!

Ellers har jeg funnet en balanse i trening. Jeg la hele treningen litt på hylla i noen måneder, fordi jeg så at det eneste som noen gang har drevet meg til trening er vektnedgang – og når den motivasjonen ikke skal være i livet mitt lenger så hadde jeg liksom ingen grunn til å trene. Men så har jeg sakte men sikkert innsett det jeg allerede visste – trening er ikke bare for å nå et mål for utseende, det er bra for helsen – ja både den fysiske og psykiske! Men hvordan skulle jeg begynne å trene uten å hate livet mens jeg gjorde det? Dette steget har jeg såvidt begynt med. Jeg går tre turer med Lewis om dagen – det velger jeg å tenke er bra aktivitet, selv om jeg føler meg bombardert av spesielt sosiale medier som fremmer beinharde økter på treningssenter. Og ellers har jeg begynt å trene en liten 20- minutters styrkeøkt hjemme annenhver dag. Så ser jeg frem til våren når det blir mulig å gå lengre turer, og av og til med telt, uten å måtte ha ski på beina. Det føles balansert – det føles som noe jeg kan klare å ha som livsstil og ikke bare en “slankeperiode”.  Jeg har også fått meg en Fitbit som hjelper meg å følge med på søvn og at jeg holder rundt 10 000 skritt daglig med turene til meg og Lewis. Jeg har funnet ut hvor mange timer søvn jeg trenger, og tar på alvor å skulle få dem. 

Det var kroppens balanse! Men det er bare halvparten. Jeg har gjort en like stor jobb inni meg. Vi kan kalle det sjelen, som i kropp og sjel. Jeg har begynt å ta på alvor at jeg vil ha et liv med Gud, og at jeg faktisk vil at det skal innebære at jeg bruker jevnlig tid med Ham! Jeg har jo skrevet om loggingen min før, og de siste månedene har det blitt veldig viktig for meg, og viktig for å ha en ro og indre balanse. Dette har også hjulpet meg å sakte men sikkert legge vekk følelsen av å måtte leve slik jeg ser andre gjør. Alle som springer rundt og “har ikke tid”, ” det er for mye” og “det skulle vært flere timer i døgnet”. Sånn vil jeg ikke leve. Jeg gidder ikke å ha et liv hvor jeg føler livet bare skjer meg, at jeg ikke har noe valg. Jeg føler det er mange som føler at de ikke har noe de skulle sagt i hvor hektisk livene deres er – men det tror jeg ingenting på. Så dette året har jeg fått jobbet litt inni meg med det også. Det er jo ikke noe balansert liv om man føler man går på underskudd hele tiden. 

Jeg er nysgjerrig på om jeg er den “eneste” som har tenkt i disse baner! Er det noen andre der ute som tar et oppgjør mot travelheten? Er det flere der ute som er opptatt av å ha et balansert liv, både kropp og sjel? 🙂 Jeg vet at det ligger litt naturlig for meg – i min personlighetstype står det tydelig av typen elsker balanse i alle ting, haha. Men bare fordi det ligger naturlig for meg, kanskje, så tror jeg det er noe alle burde ha i livet sitt. 

Det er deilig å kjenne at jeg styrer livet mitt, at kroppen min får det den trenger og at jeg er opptatt av at jeg skal ha det bra inni meg. Det anbefales 🙂 

Samlivets spiral- og dens enorme kjedereaksjon

De siste årene som gift har vært en bratt læringskurve! Og jeg har faktisk elsket store deler av det- for jeg brenner virkelig for ekteskapet. En av de tingene jeg har lært som kanskje har vært mest mind-blowing  og viktig for hvordan ha et godt samliv, handler om det jeg kaller samlivets spiral.

Våre handlinger inn i samlivet er med på å styre retningen av denne spiralen- den kan gå opp og den kan gå ned. Om den er på vei ned er det vanskelig å snu den- det krever hardt arbeid og å gjøre litt motsatt av det man føler for. Når den går oppover blir det lettere og lettere å få den til å fortsette oppover – og vi vil oppover, bare så det er klart, haha ;P

De handlingene som påvirker spiralen er handlinger som enten er positive mot partneren din – å gjøre noe, si noe, kjøpe noe, ofre noe – for partneren din. Å møte partnerens behov er med på å snu spiralen oppover. Å gjøre motsatt av det, nemlig å gjøre motsatt av partnerens behov, eller bare ikke møte behovene- er med på å snu spiralen nedover. Dette skjer ofte når man velger sine egne behov over den andres.

Enkelt sagt handler det om at det er lett å elske den andre bra når den andre elsker deg bra. Det er lett å legge til side sine egne behov, og fokusere på partnerens behov, når partneren passer på dine behov! Og likt er det motsatt : når partneren ikke ser dine behov, og er mest opptatt av å dekke sine egne – er det veldig vanskelig å tenke på å dekke den andres behov, for “jeg må jo passe på meg selv tydeligvis- ingen andre gjør det! Og partneren min trenger jo ikke at en person til skal passe på h*n, det klarer h*n utmerket selv” og “hvorfor skal jeg gjøre det for h*n, når h*n ikke gjør noe for meg”  ;P

Noe av det vanskeligste jeg har opplevd i ekteskapet er å være langt nede på nedover-spiralen, og bestemme meg for at det må snu. Det føles enormt urettferdig, tungt, og stritter imot enormt mye inni meg. Men sannheten er at noen må begynneNår man er på full fart nedoverspiral er man ofte ikke på bølgelengde med partneren sin – og det føles ofte ensomt. Det føles urettferdig og tungt å skulle være “the bigger person” og begynne å gi til partneren i en periode hvor partneren ikke gir til deg. Det blir en periode hvor man faktisk ikke får noen ting tilbake- men gir og gir og gir. Heldigvis er denne spiralen ganske magisk- og jeg kan nesten love deg at om du går fullt inn og begynner å snu spiralen – så vil det bli lettere og lettere, for partneren vil henge seg på. Ektefellen vil bli sett, hørt, og tatt vare på – og da er det naturlig og lett å gi det tilbake igjen.

Samlivet er så fantastisk og givende når man er i en god oppover-flyt. Det er lett å elske partneren sin, og man føler seg overøst av kjærlighet. Jeg og mannen er i en veldig god flyt nå, og jeg kan faktisk ta meg selv i å føle meg nyforelsket til tider! Ekteskapet kan være så utrolig godt! Men så ser vi jo rundt oss at ekteskapet ofte ikke er så godt for folk- og jeg kan love deg at deres spiral er i høy hastighet nedover…

Denne spiralen er i konstant endring og bevegelse- det er ikke slik at om man har fått den opp så er den oppe for alltid. Den kan like fort snu ned. Om man har det supert men plutselig har et par dager hvor begge er skikkelig slitne er dette en kritisk tid for spiralen. Det hadde faktisk meg og mannen min denne helgen som var! Jeg begynte å bli syk, og mannen kom hjem fra en ukes leir og var sliten. Selv om vi er i en fantastisk flyt nå – så kjente jeg at det ville kreve litt ekstra å ikke snu spiralen disse dagene. Men vi klarte å holde flyten oppover! Mannen min begynte dagen med å ta morgenturen med Lewis alene – jeg våknet til å ikke måtte rett ut med en masete hund. Det ga meg med en gang en takknemlighet og et ønske om å gi tilbake – så fortsatte vi sånn!

Så man må alltid være bevisst sine handlinger – men det er som sagt mye lettere når man er i god flyt opp enn når man er i full fart ned. Det er også lettere i god oppover-flyt å se forbi og tilgi feiltrinn fra den andre. Man har mye større tålmodighet hos partneren sin når flyten er god – når den er på full far ned, derimot, da kan hver minste ting tolkes i verste mening og møtes ikke med noe nåde.

Å forstå spiralen, å ta spiralen seriøst i samlivet- det er så utrolig viktig! Det endrer samlivet ditt! Grunnen til at mange ikke gjør det er kanskje først av alt at de ikke tenker over at det funker slik – men også at det er utrolig tungt å snu en dårlig vane. Det er selvoppofrende over en periode- og stritter imot hvordan samfunnet sier vi skal være, og alt inni oss ;P

Et siste tips til deg som leser og bestemmer deg for å være den som snur spiralen: ikke vent på partnerens reaksjon – ikke tro at fordi du tok ungene en hel dag, at partneren din vil gjør det samme neste dag. Det tar tid, og det kommer til å være en periode som hvert fall oppleves som laaaang hvor du gir helt alene. Man må virkelig ikke forvente noe som helst fra partneren i denne perioden – for da blir man så utrolig skuffet gang på gang. Ha heller null forventninger og bli positivt overrasket over den minste lille ting h*n plutselig klarer å gjøre tilbake. Det siste der er forresten noe jeg anbefaler uansett om man man er på toppen i flyten også : ikke forvent og fokuser på ektefellens handlinger, men fokuser på ditt.  For å klare dette er mitt neste råd det som har fått meg gjennom det: Gå til Gud for å dekke dine behov. Han vil alltid gi og gi og gi. Få ut din frustrasjon og dine tårer i tid med Han.

Jeg håper dere får en fantastisk dag! Og jeg ønsker dere en fantastisk oppover-flyt i livene deres <3