prosjekt perfekt

Jeg vet ikke med dere, men jeg opplever at vi lever i en tid hvor det er enormt fokus på å være perfekt. Ikke på alle områder, men en god del forskjellige. Jeg har reagert spesielt på en ting, og det er tankene og kravene vi har til foreldrerollen.

Jeg har reagert på meg selv og mine tanker mest egentlig, at jeg har strenge krav til foreldre. Jeg har vært veldig opptatt av det enormt store ansvaret det er å oppdra et barn, og mener at foreldre absolutt bør utfordre seg selv om det trengs for å møte barna dine bedre. Jeg har tenkt at foreldrene har det fulle ansvaret for relasjonen til barna sine, hvert fall inntil barna er helt voksne.

Det kommer også veldig mye forskning ut hele tiden som forteller oss hvordan vi bør være osv. For eksempel mobilbrukens påvirkning på barn. Jeg vil tippe at de aller fleste av dere har fått opp en reklamefilm eller hørt noen snakke om dette med å ikke se ned i skjermen når man er med barna sine. Og dette er kjempebra egentlig. Det er jo i utgangspunktet en veldig god ting å finne ut hva som er viktig for barneoppdragelsen, og vi har kommet veldig langt på dette også! Men så skaper det jo også et enormt press på å få alt dette til, og ikke minst den dårlige følelsen når man ikke strekker til.

Jeg så en film her om dagen som heter “an unfinished life” som startet denne diskusjonen inni meg igjen. Her møter vi en familie med mye grums. Det er dårlige relasjoner som er skapt av sorg og hat som kom av et dødsfall i nær familie. Man ser utover i filmen at bestefaren prøver å få et forhold til sin 10 år gamle barnebarn, og jeg syntes filmen var veldig vakker! Familie som prøver å komme nærmere, på en enormt uperfekt måte. Man ble glad i dem og jeg syntes det var vakkert å se en familie prøve å utfordre seg selv, for relasjonen sin del.

Men så innså jeg at situasjonen, slik den var fremstilt i filmen, hadde mye usunne ting i seg. Barnevernet hadde hatt nok av grunnlag til å ta dette barnebarnet ut av familien! Og når bestefaren prøver å legge vekk hatet sitt og møte familien sin, gjør han det på ganske stusselige måter. Hans definisjon på kvalitetstid med barnebarnet er at hun hjelper han å fikse bilen, liksom. Man kunne fort tenkt, hvis dette var en virkelig familie, at bestefaren heller skulle møtt barnebarnet sitt på hennes premisser.

Etter å ha sett filmen satt jeg med tanken om at vi må bli flinkere til å se den gode intensjonen, ønsket og forsøket andre gjør i relasjonen til oss! Jeg har som sagt egentlig ganske strenge krav til foreldre, og spesielt når barna er små.. men jeg har erfart selv flere ganger at jeg kan velge mellom å se den kjærlige intensjonen bak en handling eller bare fokusere på hvordan de bommet totalt på målet. Og jeg tenker spesielt når vi har blitt voksne selv og ser på vår barn-forelder relasjon, hvor vi er barnet, så kan vi tenke litt annerledes. Vi er alle uperfekte mennesker som ikke får til alt. Vi er formet av vår tid, våre erfaringer og mye annet. På samme måte som alle andre mennesker, er foreldrene våre også mennesker som har hatt en vei å gå i livet sitt, og har sine utfordringer.

Jeg fikk bare tanken om at vi kan prøve å møte menneskene rundt oss med mer nåde. Vi klarer ikke å være perfekte, men vi kan øve oss på å se det vakre i andres uperfekte kjærlighet. Se kjærligheten bak det mislykkede forsøket. Tenke det beste om hverandre, samtidig som vi ikke velger å stå stille i relasjonen- det er fint og viktig å stadig vokse. Men vi trenger ikke bare å være sinte og misfornøyde helt til de er perfekt.

Jeg jobber hvert fall med å utfordre meg selv på det. Når en person i livet ditt prøver i relasjonen deres, så kan man hente mye kjærlighet av bare det- selv om de i praksis gjør alt galt.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg